Døyr fe, døyr frendar

Livsvisdom i strofe 76 i Heimskringla i Håvamål:
Døyr fe
døyr frendar
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Ettermælet vårt er det eneste "evige livet" jeg tror på. Og dette kan vi selv påvirke ved måten vi samhandler med våre medmennesker. Vil vi bli husket som en trikser, en slabbadask eller en som satte gode spor i alle mennesker som traff og ble kjent med oss?

Noen mennesker er så anonyme at de i praksis glemmes lenge før de faktisk dør, andre "lever" videre i minnene til alle som kjente vedkommende, lenge etter at vedkommende døde.

Noen etterlater selvsagt et ettermæle for sine udåder, f.eks Hitler og Stalin. Andre får et like sterkt ettermæle for den godheten de utviste i livet, f.eks moder Theresa. De fleste av oss oppnår ikke verdensberømmelse. Men likevel kan vi bety mye eller lite for ganske mange mennesker, de vi møter gjennom livet, og ikke minst for vennene våre.

Ta vare på vennene dine, så vil det gå deg godt og du får et flott ettermæle i dine venners minner om deg. Dette er selve meningen med livet slik jeg ser det, å hjelpe hverandre til å få et bra liv.

Jeg har nettopp fått vite at et godt medmenneske jeg kjenner har fått en uhelbredelig sykdom. Det kjennes vondt og urettferdig at vedkommende kun har kort tid igjen med familie og venner, så jeg håper selvsagt egentlig at mirakler virkelig finnes.
Dessverre gjør de nok ikke det ...