Et kalenderark rives av

Om vel ei uke er tidsperioden 2011 slutt og året 2012 begynner. Det er ikke spådd noen dramatikk i forbindelse med dette årsskiftet, så bortsett fra et par nyttårsbranner og noen ødelagte øyne på grunn av uforsiktig omgang med den typen sprengstoff som kaller fyrverkeri, så vil det mest dramatiske være at kalenderarket desember rives av og vi må henge opp en ny kalender på veggen.

Dette markerer at jorda nok en gang har fullført en runde rundt sola. Noen synes nok det er litt snodig at når det er vinter her oppe i nord, så er jorda nærmest sola. Jordbanen er nemlig ikke en sirkel rundt sola, men en oval ellipse. Ellipser har to brennpunkter, den totale avstanden fra et hvert punkt på ellipsen til begge brennpunktene er alltid den samme og sola er plassert i det ene brennpunktet på denne ellipsen. Det er egentlig midt i januar at jorda er aller nærmest sola, men forskjellen mellom fjerneste og nærmeste punkt er ikke så voldsomt stor, faktisk bare 2 prosent. Man kan derfor si at jordbanen er nesten-sirkulær.

Det er altså ikke sånn at det er vinter og mørkt fordi jorda er lengst unna sola på vinteren, for her i nord er det jo faktisk motsatt. Årsaken til årstidene er at jordaksen er skråstilt i forhold til jordbaneplanet, vinkelen er på 23½°. Ved vintersolverv (22. desember) peker nordområdene på jorda mest vekk fra sola, derfor er det vinter her nå. Samtidig peker sørområdene mest mot sola, så nå er det midtsommer på den sørlige halvkula. I Australia feirer de jul og nyttår midt i sommerferien (for de feirer jo jul og nyttår samtidig med oss), og man kan se solbrune nisser bade på solrike og sommervarme strender.

Faktisk gir jordbanens minimale flattrykking en viss effekt, vintrene er litt mildere i nord og somrene er varmest i sør, for det er jo nå rundt årskiftet at jorda er nærmest sola. Så det er ikke bare Golfstrømmen og global oppvarming som gjør at vi opplever milde vintre her oppe i nord. Vintrene våre får faktisk litt hjelp fra jordbanen også.

Men hovedårsaken til at vi har levelige forhold i Norge er selvsagt Golfstrømmen. Hvis vi sammenligner med resten av verden, så ser vi at Trondheim ligger like langt mot nord som Fairbanks i Alaska. Og der er det omtrent tjueåtte minusgrader (normaltemperatur) på denne tiden av året. Uansett, hvis det regner på julaften der du bor, så kan du trøste deg med at vi har det faktisk ganske bra her i Norge på vinteren. Regnvær er jo et fint utevær å være inne i, og det kan jo ofte være ganske trivelig å være inne i jula, med funklende julelys og julepynt.

God jul og et godt nytt år!

Ingen utenomjordiske besøk

Er det virkelig så usannsynlig at det finnes intelligent liv, som kan ligge millioner av år foran oss i utvikling, på andre planeter i universet? Nei, egentlig ikke.

Derfor mener mange at dette gjør det både mulig og sannsynlig at Jorda kan ha blitt besøkt av utenomjordiske sivilisasjoner opptil flere ganger. F.eks for å hjelpe egypterne å bygge pyramider.

Hvorfor? Hva er så eksepsjonelt med Jorda egentlig?

Joda, vi som bor her synes selvsagt den er enestående. Vi synes den er vakker og interessant. Og for oss ligger den midt i universet. Sånn sett synes vi at Jorda er en opplagt planet å besøke for utenomjordiske.

Men for de andre, selv de som tilhører den samme galaksen som oss, så er solsystemet faktisk en utkant i ødemarken. Solsystemet ligger nærmest for seg selv, i utkanten av en av en av galaksens ytterste spiralarmer.

Det lysbåndet vi ser som Melkeveien er egentlig bare den sentrale strengen i den spiralarmen vårt solsystem er en del av. De andre stjernene vi ser på nattehimmelen tilhører den samme spiralarmen som vi er i. Vi ser altså bare en liten flik av vår egen galakse. Galaksens sentrum og resten av Melkeveien er usynlig for oss i synlig lys. Vi synes kanskje det er kort til neste nabostjerne, bare 4,2 lysår (1 lysår = 9,46 billioner km). Men i mesteparten av Melkeveien er dette faktisk en ganske svær avstand mellom nabostjerner.

Avstandene i universet er enorme, men selv innen vår egen galakse er avstandene enorme. Å reise til nærmeste nabostjerne med de raskeste menneskapte romskipene vi hittil har konstruert ville ta oss over 160.000 år. Men nabostjernen har ingen beboelige planeter rundt seg, kun en annen stjerne som den danser tango med. Vår nabostjerne tilhører en såkalt dobbeltstjerne.

Den nærmeste beboelige planeten ligger kanskje 50 lysår unna eller mer. Selv om de utenomjordiske vesnene har utviklet en teknologisk snarvei som tillater reising i lyshastighet så vil reisen fra nærmeste beboelige planet kanskje ta lengre tid enn et helt menneskeliv. Hver vei.

Å besøke Jorda er derfor ikke det opplagte valget for en fremmed sivilisasjon. Det finnes garantert millionvis av mer opplagte valg, også selv om de søker etter liv på planeter i andre solsystem enn der de selv kommer fra. Selv om de søker i vår del av galaksen er det større sjangs for å finne noe mot galaksearmens senterstreng enn i ødemarken ute mot kanten av armen.

Det er ulogisk for oss å dra til ei gamme langt innpå Finnmarksvidda for å kjøpe en liter melk, når vi får likedan melk på super'n på hjørnet. Enda mer ulogisk vil det være for en utenomjordisk sivilisasjon å dra til de ytterste utkantene i de mest øde delene av galaksen for å lete etter liv.

Det er altså kosmologisk sett usannsynlig at noen utenomjordiske sivilisasjoner har besøkt oss. Eller planlegger å gjøre det.

Sci-fi-forfatteren og matematikeren Arthur C. Clarke sa i 1996 følgende:
– I'm sure the universe is full of intelligent life. It's just been too intelligent to come here.