Et kalenderark rives av

Om vel ei uke er tidsperioden 2011 slutt og året 2012 begynner. Det er ikke spådd noen dramatikk i forbindelse med dette årsskiftet, så bortsett fra et par nyttårsbranner og noen ødelagte øyne på grunn av uforsiktig omgang med den typen sprengstoff som kaller fyrverkeri, så vil det mest dramatiske være at kalenderarket desember rives av og vi må henge opp en ny kalender på veggen.

Dette markerer at jorda nok en gang har fullført en runde rundt sola. Noen synes nok det er litt snodig at når det er vinter her oppe i nord, så er jorda nærmest sola. Jordbanen er nemlig ikke en sirkel rundt sola, men en oval ellipse. Ellipser har to brennpunkter, den totale avstanden fra et hvert punkt på ellipsen til begge brennpunktene er alltid den samme og sola er plassert i det ene brennpunktet på denne ellipsen. Det er egentlig midt i januar at jorda er aller nærmest sola, men forskjellen mellom fjerneste og nærmeste punkt er ikke så voldsomt stor, faktisk bare 2 prosent. Man kan derfor si at jordbanen er nesten-sirkulær.

Det er altså ikke sånn at det er vinter og mørkt fordi jorda er lengst unna sola på vinteren, for her i nord er det jo faktisk motsatt. Årsaken til årstidene er at jordaksen er skråstilt i forhold til jordbaneplanet, vinkelen er på 23½°. Ved vintersolverv (22. desember) peker nordområdene på jorda mest vekk fra sola, derfor er det vinter her nå. Samtidig peker sørområdene mest mot sola, så nå er det midtsommer på den sørlige halvkula. I Australia feirer de jul og nyttår midt i sommerferien (for de feirer jo jul og nyttår samtidig med oss), og man kan se solbrune nisser bade på solrike og sommervarme strender.

Faktisk gir jordbanens minimale flattrykking en viss effekt, vintrene er litt mildere i nord og somrene er varmest i sør, for det er jo nå rundt årskiftet at jorda er nærmest sola. Så det er ikke bare Golfstrømmen og global oppvarming som gjør at vi opplever milde vintre her oppe i nord. Vintrene våre får faktisk litt hjelp fra jordbanen også.

Men hovedårsaken til at vi har levelige forhold i Norge er selvsagt Golfstrømmen. Hvis vi sammenligner med resten av verden, så ser vi at Trondheim ligger like langt mot nord som Fairbanks i Alaska. Og der er det omtrent tjueåtte minusgrader (normaltemperatur) på denne tiden av året. Uansett, hvis det regner på julaften der du bor, så kan du trøste deg med at vi har det faktisk ganske bra her i Norge på vinteren. Regnvær er jo et fint utevær å være inne i, og det kan jo ofte være ganske trivelig å være inne i jula, med funklende julelys og julepynt.

God jul og et godt nytt år!

Ingen utenomjordiske besøk

Er det virkelig så usannsynlig at det finnes intelligent liv, som kan ligge millioner av år foran oss i utvikling, på andre planeter i universet? Nei, egentlig ikke.

Derfor mener mange at dette gjør det både mulig og sannsynlig at Jorda kan ha blitt besøkt av utenomjordiske sivilisasjoner opptil flere ganger. F.eks for å hjelpe egypterne å bygge pyramider.

Hvorfor? Hva er så eksepsjonelt med Jorda egentlig?

Joda, vi som bor her synes selvsagt den er enestående. Vi synes den er vakker og interessant. Og for oss ligger den midt i universet. Sånn sett synes vi at Jorda er en opplagt planet å besøke for utenomjordiske.

Men for de andre, selv de som tilhører den samme galaksen som oss, så er solsystemet faktisk en utkant i ødemarken. Solsystemet ligger nærmest for seg selv, i utkanten av en av en av galaksens ytterste spiralarmer.

Det lysbåndet vi ser som Melkeveien er egentlig bare den sentrale strengen i den spiralarmen vårt solsystem er en del av. De andre stjernene vi ser på nattehimmelen tilhører den samme spiralarmen som vi er i. Vi ser altså bare en liten flik av vår egen galakse. Galaksens sentrum og resten av Melkeveien er usynlig for oss i synlig lys. Vi synes kanskje det er kort til neste nabostjerne, bare 4,2 lysår (1 lysår = 9,46 billioner km). Men i mesteparten av Melkeveien er dette faktisk en ganske svær avstand mellom nabostjerner.

Avstandene i universet er enorme, men selv innen vår egen galakse er avstandene enorme. Å reise til nærmeste nabostjerne med de raskeste menneskapte romskipene vi hittil har konstruert ville ta oss over 160.000 år. Men nabostjernen har ingen beboelige planeter rundt seg, kun en annen stjerne som den danser tango med. Vår nabostjerne tilhører en såkalt dobbeltstjerne.

Den nærmeste beboelige planeten ligger kanskje 50 lysår unna eller mer. Selv om de utenomjordiske vesnene har utviklet en teknologisk snarvei som tillater reising i lyshastighet så vil reisen fra nærmeste beboelige planet kanskje ta lengre tid enn et helt menneskeliv. Hver vei.

Å besøke Jorda er derfor ikke det opplagte valget for en fremmed sivilisasjon. Det finnes garantert millionvis av mer opplagte valg, også selv om de søker etter liv på planeter i andre solsystem enn der de selv kommer fra. Selv om de søker i vår del av galaksen er det større sjangs for å finne noe mot galaksearmens senterstreng enn i ødemarken ute mot kanten av armen.

Det er ulogisk for oss å dra til ei gamme langt innpå Finnmarksvidda for å kjøpe en liter melk, når vi får likedan melk på super'n på hjørnet. Enda mer ulogisk vil det være for en utenomjordisk sivilisasjon å dra til de ytterste utkantene i de mest øde delene av galaksen for å lete etter liv.

Det er altså kosmologisk sett usannsynlig at noen utenomjordiske sivilisasjoner har besøkt oss. Eller planlegger å gjøre det.

Sci-fi-forfatteren og matematikeren Arthur C. Clarke sa i 1996 følgende:
– I'm sure the universe is full of intelligent life. It's just been too intelligent to come here.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat

Den jødiske menneskerettsforkjemperen Elie Wiesel sa en gang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men ignoranse likegyldighet.

Lotus' faceless-kampanje 2008

Det å bli oversett og redusert til ingenting er faktisk vondere for oss mennesker enn å bli hatet. For vi er et flokkdyr som elsker andre menneskers oppmerksomhet. Når vi blir ignorert blir vi jo faktisk støtt ut av flokken. Og det er dét vi frykter aller mest, å ikke bli sett, å bli usynliggjort, å bli utstøtt.

Å bli utstøtt fra den flokken man føler mest tilhørighet med, de menneskene i den innerste sirkelen, de man er mest glad i, det er det vondeste man kan oppleve som menneske.

Det er trist å vite at usynliggjøring av mennesker faktisk skjer rundt omkring i verden hver eneste dag.

Heldigvis finnes det organisasjoner som har som selvpålagt oppgave å oppdage og ta vare på de usynlige blant oss. Jeg er ikke religiøs, men anerkjenner viktigheten av det arbeidet som gjøres av Frelsesarméen og Bymisjonen. Disse synliggjør de mest utstøtte og usynlige av oss, uteliggere og andre nederst på den sosiale rangstigen. Og jeg støtter fullt og helt arbeidet som gjøres av f.eks Amnesty International. Sistnevnte jobber jo bl.a med synliggjøring av de som er dømt til usynliggjøring, til å gjemmes bort fordi de har meninger som mer eller mindre går på tvers av det som er tillatt i det samfunnet de tilhører.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er ignoranse likegyldighet. Kloke ord.
Tenk over det og bli opptatt å se dine medmennesker, å få de til å føle seg sett.

Krummet romtid – et reelt fenomen?

I Einsteins relativitetsteori (som egentlig er to teorier, den spesielle og den generelle) så innfører han begrepet romtid. Romtiden er en slags firedimensjonal virkelighetsbeskrivelse der de tre første dimensjonene er romdimensjonene lengde, høyde og dybde. Den fjerde dimensjonen i romtiden er tiden. Denne romtiden endres i nærheten av objekter, men desto tyngre objektene er. Denne strukturendringen av romtiden kalte Einstein for krummet romtid.

Hele tanken om krummet romtid kan synes som noe underlig sprøtt noe som nerder leker seg med i tankene sine, men dess mer man har undersøkt saken, dess mer tyder på at Einstein faktisk hadde rett. Det finnes flere fenomener i universet som tyder på at krummet romtid er en god beskrivelse av virkeligheten.

Fotoner har som kjent (blant fysikknerder) null i hvilemasse, populært sagt er de masseløse. Dette er årsaken til at de kan ferdes i lysets hastighet, for i følge relativitetsteoriens energiligning (som i sin enkleste form lyder E=mc²) så ville det medgått en uendelig mengde energi for å få noe med masse til å ferdes med lysets hastighet i vakuum.

I og med at fotoner er masseløse, så betyr det at lys ikke burde la seg påvirke av gravitasjon. Sorte hull burde være en umulighet, for selv gravitasjonen i et sort hull burde ikke kunne bøye lysstrålene.

Krummet romtid samlignes ofte med en gummiduk

Hvis man derimot forklarer gravitasjon som krummet romtid, der tiden går saktere nærmere et massivt objekt, så blir det straks noe annet. Da blir det faktisk helt logisk og sannsynlig at gravitasjon kan avbøye lys. For lys har en dobbeltnatur (dualitet), fotoner er både partikler og bølger samtidig. Og en bølge som beveger seg gjennom et rom der tiden går litt saktere nærmere et massivt objekt vil naturlig nok avbøyes mens lyset passerer dette området med krummet romtid.

Dette fenomenet er altså grunnen til at kjerneobjektet inne i sorte hull faktisk kan være usynlig. Det er årsaken til at massive objekter i universet faktisk kan fungere som såkalte gravitasjonslinser. Og dette er også årsaken til at stjerner som burde vært skjult bak solskivas kant faktisk kan sees ei stund etter at de burde ha forsvunnet og ei stund før de burde dukket opp på den andre siden. Dette viser klart at lyset fra disse stjernene avbøyes i solas gravitasjonsfelt. Og den beste tilgengelige forklaringen på dette er altså hvis sola krummer romtiden på en sånn måte at tiden bremses mer i nærheten av sola enn lengre ut i verdensrommet.

Og for å ta med eksemplet med GPS-systemet. Det er ikke mekaniske urverk med fjærer og tannhjul man bruker verken i satelittene eller i kontrollsenteret på bakken. Selv kvartsur er for unøyaktige. Man bruker et såkalt cesiumur (også kalt et atomur) der man setter en liten cesiumkrystall i resonans i et svakt spenningsfelt ved 0K. Så teller man antall svingninger og deler på 9.192.631.770 for å få ett sekund. Nøyaktigheten for slike cesiumur er pluss/minus ett sekund på én million år.
http://no.wikipedia.org/wiki/Atomur

Det usanske forsvaret, som eier og har bygd ut GPS-systemet, trodde opprinnelig ikke noe på at de behøvde å ta hensyn til snodige greier om krummet romtid i en sær relativitetsteori. Newtons tyngdekraftligninger burde være nøyaktige nok, tid kunne vel umulig bli påvirket av litt gravitasjon? Men én av militærkonstruktørene tenkte at det ikke kunne skade å legge inn en påslåbar omregning i tilfelle han derre påståelige rådgivernerden fra NASA faktisk hadde rett. De første satelittene ble skutt opp i bane, i høyder mellom 18.000 og 24.000 km over jordoverflaten, og det gikk svært raskt opp for militæret at noe var riv rav ruskende galt, for feilvisningen var på over 10 km per døgn. Med en sånn feilvisning ville systemet selvsagt være helt ubrukelig.

Så militærkonstruktøren som hadde lagt omregneren i urverket innrømmet hva han hadde lagt inn i satelitturene. Og ledelsen tenkte at systemet ville jo likevel være en gedigen fiasko, så de lot konstruktøren bruke fjernstyringen som slo på omregningen. Og da ble plutselig feilvisning nærmest null. Alle de senere GPS-satelittene fikk derfor cesiumur som gikk litt for sent før oppskyting, slik at de ble synkrone med bakkeurene når de kom ut i en del av verdensrommet der romtidskrummingen er litt mindre enn nede på bakken.

Faktisk er det to romtidskrummingseffekter man måtte legge inn i systemet (eller ligningen). Satelittene ferdes i en fart som er større enn farten her nede på bakken. Dette bremser tiden ombord på satelittene med ca 7µs/døgn (µs=mikrosekunder). Den reduserte romtidskrummingen i satelittenes høyde utgjør ca 45 µs/døgn. Differansen, som var skyld i det ukalibrerte GPS-systemets opprinnelige feilvisning, er altså ca 38 µs/døgn. Og disse 38 µs/døgn utgjør altså en feilvisning på rundt ei mil per døgn. Det at det kalibrerte GPS-systemet faktisk fungerer regnes som et av de beste praktiske hverdagseksemplene på at Eisteins teori om krummet romtid stemmer.
http://en.wikipedia.org/wiki/Error_analysis_for_the_Global_Positioning_System#Relativity

Hva skjer egentlig når vi dør?

Det sies at kjemikere ikke dør, de bare slutter å reagere.  :-D

Tidligere, da man trodde at det livgivende organet i kroppen var hjertet, så opererte man med begrepet hjertedød som dødsøyeblikket, altså da hjertet sluttet å slå.

Nå vet vi at så lenge hjernen fortsatt er i live, så kan mennesker gjenopplives selv om de både har sluttet å puste og hjertet har sluttet å slå, eller i det minste så går det an å gi de et fortsatt liv ved å koble de til en såkalt hjertelungemaskin.

Men når det ikke lengre kan påvises hjerneaktivitet så vil selv en pasient som holdes kunstig i live med en hjertelungemaskin aldri våkne opp igjen. I våre dager regnes derfor et menneske som dødt når det er hjernedødt.

Når hjernen dør, så opphører det såkalte jeg-et i denne personen å eksistere, altså personligheten. Personligheten inkludert alle følelsene er nemlig kun resultatet av hjerneaktiviteten.

Tradisjonelt har man trodd at visse følelser, bl.a kjærlighet, sitter i hjertet, men selv slike følelser er egentlig resultatet av kjemiske/elektriske prosesser i hjernen, bl.a ved utskilling av ulike signalstoffer som kalles hormoner. Det finnes en gruppe hormoner som er relatert til kjærlighet, en annen gruppe til sorg, sinne osv.

Religiøse vil ofte hevde at personligheten vår er i et slags åndelig vesen som bor inne i kroppen vår når vi er i live og som forlater kroppen vår når vi dør. De kaller dette personlighetsvesenet for "sjel". Dette sjel-fenomenet er imidlertid umulig å påvise vitenskaplig. Det har også vist seg at ved ulike hjerneskader så endres personligheten, noe som burde være umulig hvis personligheten eksisterte uavhengig av kroppen. Begrepet "sjel" må derfor regnes som religiøs overtro.

Som konklusjon er det derfor vanlig å regne at dødsøyblikket vil oppleves som en bryter som slås av, muligens som en dimmebryter, men det vil uansett ikke være noen opplevelser etterpå.

Å snakke til en gravstein er derfor rasjonelt sett helt absurd, men man skal ikke kimse av at det kan føles trygt og trøstende for den avdødes pårørende å tro på et liv etter døden, og tro på at den avdøde kan oppfatte det som blir tenkt og sagt.

På Facebook er det en gruppe for oss som tror på et liv før døden.

Døyr fe, døyr frendar

Livsvisdom i strofe 76 i Heimskringla i Håvamål:
Døyr fe
døyr frendar
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Ettermælet vårt er det eneste "evige livet" jeg tror på. Og dette kan vi selv påvirke ved måten vi samhandler med våre medmennesker. Vil vi bli husket som en trikser, en slabbadask eller en som satte gode spor i alle mennesker som traff og ble kjent med oss?

Noen mennesker er så anonyme at de i praksis glemmes lenge før de faktisk dør, andre "lever" videre i minnene til alle som kjente vedkommende, lenge etter at vedkommende døde.

Noen etterlater selvsagt et ettermæle for sine udåder, f.eks Hitler og Stalin. Andre får et like sterkt ettermæle for den godheten de utviste i livet, f.eks moder Theresa. De fleste av oss oppnår ikke verdensberømmelse. Men likevel kan vi bety mye eller lite for ganske mange mennesker, de vi møter gjennom livet, og ikke minst for vennene våre.

Ta vare på vennene dine, så vil det gå deg godt og du får et flott ettermæle i dine venners minner om deg. Dette er selve meningen med livet slik jeg ser det, å hjelpe hverandre til å få et bra liv.

Jeg har nettopp fått vite at et godt medmenneske jeg kjenner har fått en uhelbredelig sykdom. Det kjennes vondt og urettferdig at vedkommende kun har kort tid igjen med familie og venner, så jeg håper selvsagt egentlig at mirakler virkelig finnes.
Dessverre gjør de nok ikke det ...

R.I.P. Steve Jobs 1955-2011

I går tapte Apples gründer og toppsjef gjennom flere år, Steve Jobs, kampen mot kreften.

"Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can quote them, disagree with them, glorify or vilify them. But the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They push the human race forward. And while some may see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do."

Dette var reklameteksten i en TV-reklame fra Apple i 1997, omtrent samtidig som Steve Jobs igjen ble toppsjef i Apple. Ikke et ord om Apple selv, kun en logo på slutten og slagordet Think different. Og det var jo nettopp det Steve Jobs gjorde, han tenkte anderledes.

Han ga oss Apple (1976), Macintosh med pekemus (1984), superdatamaskinen NeXT (1985), iMac (1998), det unixbaserte Mac OSX (2000), iPod og iTunes (2001), iTunes Store (2003), iPhone (2007), MacBook Air (2008) og iPad (2010).

Dessuten var han også toppsjef og eier for animasjonsfilmstudioet Pixar i flere år, en drømmefabrikk som ga oss filmer som Toy Story (1995), A Bug's Life (1998), Monsters Inc (2001), Finding Nemo (2003), Cars (2006) og Wall-E (2008).

Steve Jobs var en inspirator og en som elsket sin jobb. Om dette sa han en gang:
"Your work is going to fill a large part of your life, and the only way to be truly satisfied is to ... love what you do. - Your time is limited. Don't waste it living someone else's life."

Steve Jobs vil bli savnet, både av "Apple-menigheten" og mange andre som f.eks driver med nyutvikling av framtidens produkter. For Steve Jobs inspirerte mange langt utenfor Apples virkeområde. Les f.eks hva USAs president Barack Obama skrev i sin blogg i går kveld da ble ble kjent at Steve Jobs var død:

"Michelle and I are saddened to learn of the passing of Steve Jobs. Steve was among the greatest of American innovators - brave enough to think differently, bold enough to believe he could change the world, and talented enough to do it.

By building one of the planet's most successful companies from his garage, he exemplified the spirit of American ingenuity. By making computers personal and putting the internet in our pockets, he made the information revolution not only accessible, but intuitive and fun. And by turning his talents to storytelling, he has brought joy to millions of children and grownups alike. Steve was fond of saying that he lived every day like it was his last. Because he did, he transformed our lives, redefined entire industries, and achieved one of the rarest feats in human history: he changed the way each of us sees the world.

The world has lost a visionary. And there may be no greater tribute to Steve's success than the fact that much of the world learned of his passing on a device he invented. Michelle and I send our thoughts and prayers to Steve's wife Laurene, his family, and all those who loved him."

På en eller annen merkverdig måte var Steve Jobs som en tidsreisende fra framtiden, som ga oss glimt av det vakre og logiske. Alt det ingen visste at vi trengte, men som vi faktisk trengte.

Evige og dynamiske sannheter

Evige sannheter finnes kun i religion, i naturvitenskapene er sannhetene bare foreløpige, mer eller mindre sannsynlige og de er åpne for eventuelle motbevis. Hvis en sånn foreløpig sannhet motbevises faller den og må erstattes av en ny foreløpig sannhet.

Disse foreløpige sannhetene i naturvitenskapene kalles vitenskaplige teorier, de er så nær sannheten som det mulig å komme utfra innsamlet/observert kunnskap og kontrollerte eksperiment. Ny kunnskap kan enten styrke/underbygge de vitenskaplige teoriene eller altså motbevise dem. Men vitenskaplige teorier kan ikke bevises, kun underbygges/sannsynliggjøres.

En av de mest kjente vitenskaplige teoriene er Einsteins relativitetsteori (som egentlig er to teorier, den spesielle og den generelle). Einsteins relativitetsteori blir stadig bekreftet, bl.a ville GPS-systemet vært ubrukelig hvis man ikke hadde brukt relativistiske beregninger for krummet romtid når man konstruerte systemet. Jordas gravitasjon (tyngdekraft) gjør nemlig at tiden bremses mer nede på bakken enn ca 20.000 km over bakken der GPS-satelittene svirrer. Det er altså ikke en tyngdekrafteffekt som får oljen i klokkenes lagre til å bli tykkere slik at klokkene på bakken går tregere, men det er selve tiden som går litt saktere på bakken enn ute i verdensrommet, fordi tyngdekraften er sterkere her nede. Feilen er kun på ca 30 mikrosekunder per døgn, men hadde man ikke tatt hensyn til denne forskjellen i relativistisk tidsbremsing ville feilvisningen i systemet faktisk blitt ca 12 km per døgn, og da hadde jo GPS-systemet i praksis vært ubrukelig. Det at GPS-systemet faktisk fungerer regnes derfor som et av de beste hverdagseksemplene på at Eisteins hundre år gamle matematiske modeller om relativitet og krummet romtid er en korrekt beskrivelse av virkeligheten.

For oss vanlige dødelige er det enklere å bruke togmodellen når vi forklarer relativitet. Når man står på bakken og ser et tog fare forbi, så er vi ikke i tvil om hva som beveger seg, det er toget. Men sitter vi inne i et vel avdempet moderne tog, så kan vi av og til få inntrykk av at toget står i ro og at det er landskapet som farer forbi. Toget har blitt vår nye referanse, og vi oppfatter det som det er landskapet som beveger seg.

Når man måler hastigheter i universet så måles dette i forhold til andre himmellegemer, men man bare bestemmer seg for at disse andre står i ro, i virkeligheten finnes det antagelig ingen ubevegelige faste punkt i universet, alt beveger seg, hele tiden. Uttrykket "alt er relativt" er altså en god kortfattet beskrivelse av virkeligheten.

Religionene er altså fulle av evige sannheter, også kalt dogmer, mens naturvitenskapene er basert på det man kan kalle dynamiske sannheter, nemlig det som kalles vitenskaplige teorier. Og vitenskaplige teorier er slett ikke løsrevne og fantasifulle gjetninger slik mange religiøse prøver å få oss til å tro, de er som regel de aller beste beskrivelsene av verden som det er mulig å lage utfra dagens kunnskap. De vitenskaplige teoriene er altså så nært sannheten det er mulig å komme til enhver tid.

Smak på uttrykket dynamiske sannheter, det er vakkert! :-)



PS: Rett etter at jeg hadde skrevet denne bloggen ble det publisert en grensesprengende nyhet fra CERN:
http://press.web.cern.ch/press/PressReleases/Releases2011/PR19.11E.html
http://www.forskning.no/artikler/2011/september/299680

Fra sistnevnte kilde:
Partikkelakseleratoren i CERN fyrer av sted pulser med ørsmå nøytrinopartikler, som suser igjennom Alpene og fanges opp 730 kilometer borte, ved INFN Gran Sasso Laboratory i Italia. Men det er noe som ikke stemmer. Etter tre år med intens måling og feilsøking går forskerne ut med det utrolige funnet: Det ser ut til at nøytrinoene raser fra A til B i litt mer enn lyshastigheten.

I de neste ukene og månedene kommer fysikerne til å myldre rundt i opphisselse, og angripe de nye resultatene med alt de har av faglige tenner (og kanskje noen av de ordentlige også). De vil prøve ut alle muligheter for å rive resultatet i stykker, men også for å finne en forklaring på det – hvis det skulle vise seg at målingene faktisk stemmer.

Hvis disse målingene, over 15000 målinger i løpet av tre år, med stadige feilsøkinger og rekalibreringer underveis, hvis disse målingene virkelig stemmer så kan det bety at Einsteins berømte energi-masse-ligning E=mc² kanskje ikke gjelder for nøytrinoer. Og en sånn nyhet er skikkelig sprengstoff i fysikkmiljøet.

Det er imidlertid ikke slik at man dermed må kaste Einstein relativitetsteori på dynga slik det hevdes i mange norske aviser, men muligens justere den eller komplettere den. Før man konkluderer med det ene eller andre, så skal også to forskerteam fra USA og Japan forsøke å gjenta denne typen målinger og det er kun hvis også disse kommer fram til tilsvarende resultater at man kan fastslå at fenomenet faktisk skjer. Hvis de andre to teamene derimot ikke finner overlyshastighet i sine målinger, så kan dette tyde på at CERN-resultatet kanskje likevel skyldes en målefeil.

Den endelige konklusjonen kan defor drøye opptil flere år, men inntil da må dette kunne sies å være en grensesprengende nyhet. Kanskje datoen 23. september 2011 blir den best kjente datoen fra vår tid om noen hundre år?

Nanorørteknikk kan 10-doble batterikapasiteten

Elbilenes akilleshæl er batteriene. Selve elmotorene er 3 ganger mer effektive enn de beste forbrenningsmotorene i å omdanne tilgjengelig energi til framdrift, problemet er at batteriene har et stort innvendig tap. Sånn har det vært i et par hundre år, siden det første elektrokjemiske battericellen ble konstruert i 1792. Selv for 100 år siden ble det laget elbiler, faktisk var verdens første bil som kjørte fortere enn 100 km/t en elbil, det skjedde i 1899.

Teknisk ukeblad beskrev i januar i 2008 en mulig framtidsteknologi som kan være løsningen på problemet. Hvis dette blir virkelighet vil man kunne lage den første virkelig brukbare elbilen. En tidobling betyr at dagens rekkevidde på ca 15 mil vil bli til ca 150 mil uten større batterier, og da er det ingen grunn til å brenne fossilbrensel lengre.

Går det som forskere ved Stanford University mener, kan fremtidens litiumionebatterier få en ladekapasitet som er opptil ti ganger enn i dag.

Det kan bety en hel arbeidsuke for bærbare PC-er og mobiltelefoner som må lades en gang i måneden.

Lang biltur

Batteriteknologien kan også revolusjonere el-bilene. Oslo til Tromsø på en lading kan bli mulig. Hemmeligheten, er bruken av silisium nanostrenger i stedet for grafitt i anoden.

Problemet med silisiumanoder, som har den høyest mulige ladekapasitet, har vært at de utvider seg omkring 400 prosent under lading og krymper under utlading ved å ta opp og gi fra seg litium. Det gjør at de hurtig går i oppløsning.

Nanotek

Ved å bruke endimensjonale silisium nanorør, som bygges opp direkte på strømlederen, og som står opp fra den omtrent som børstetråder, kan de utvide seg oppover og sideveis uten å ta skade.

Les mer om dette på www.tu.no/nyeteknologier/article131341.ece

Verdens første bil over 100 km/t var en elbil

Mange tror nok at elbiler er noe nytt fra vår tid. Det er det ikke. Allerede før forrige århundreskifte, altså på slutten av 1800-tallet, fantes det opptil flere produsenter av elbiler. Faktisk var elbilene allerede da såpass bra at de fleste av datidens forståsegpåere trodde at framtidens biler enten var dampdrevet eller eldrevet.

Bensinbiler var den gangen såpass håpløst dårlige at de ble avfeid som leketøy for de få, kanskje spesielt fordi bensinstasjoner ikke var oppfunnet enda. Bensin var et produkt man kjøpte på små brune glassflasker på apoteket, og av og til var det utsolgt med flere ukers leveringsfrist. Dessuten bråkte disse bilene ganske voldsomt (eksospotter var ikke oppfunnet enda) og de skremte derfor hester og andre dyr. Dampbiler var svært bra, med bl.a høyt dreiemoment allerede fra stillestående. Dampbiler hadde bare ett problem, vannkjelen måtte varmes opp før man kunne starte på kjøreturen, og dette tok en del tid.

Elbilene var derimot både sterke i hele turtallsregisteret, stillegående og renslige. Og dessuten startet de uten forutgående sveiving eller oppvarming. Dessuten var de raske. Raske? Jepp. På den tiden var elbilene de raskeste bilene. Så hvis noen ønsket å komme seg fort og effektivt fra et sted til et annet, da brukte man ei lett hestevogn med et uthvilt firspann foran, eller en elbil.

Den største ulempen med elbiler da som nå var rekkevidden. Dagens batterier ble i prinsippet oppfunnet for rundt to hundre år siden (1792), og siden har det skjedd forbausende lite. De dårlige batteriene er faktisk den eneste grunnen til vi fortsatt bruker bensinbiler. Batterier er tunge, og har en stor indre motstand mot endringer, dess større endringer dess mer indre motstand. Dess mer motstand dess mer av energien blir til varme i stedet for elektrisk strøm. Man merker det godt hvis man prøver å hurtiglade et bilbatteri, da blir det glovarmt. Batterier er ypperlige i f.eks digitale ur, som knapt bruker strøm i det hele tatt, da kan et lite batteri vare i månedsvis. Batterier er også ypperlige hvis de kun brukes kort tid og deretter får hvile, som i engelske melkebiler som kjører fra hus til hus.

Men hvis man prøver å ta ut mye strøm i lang tid, nettopp det man trenger i elbiler, da øker den indre motstanden. Batteriene går varme og tappes raskt. Dermed får man en kort rekkevidde, til tross for digre og tunge batteripakker.

Selve elmotorene er derimot suverene. En elmotor omdanner rundt 85-90% av tilført energi til bevegelse. Dagens aller beste bensin- og dieselmotorer ligger i området 30-35%. For hver liter bensin/diesel motoren i bilen din bruker så pumpes ca 2/3 av energien ut gjennom kjølevannet og varmen i eksosen. Kun 1/3 av energien når fram til girboksen. Der tapes ytterligere 10-20% av energien for å overvinne friksjonen mellom alle tannhjulene.

Så da belgieren Camille Jenatzy i 1898 bygde en torpedoformet sigar med 4 hjul og med en diger batteripakke under, da var det for å kjøre så fort som mulig. Elbil var ideell til formålet, en kort og effektiv spurt. Stor rekkevidde var ikke nødvendig. Og rekordforsøket lyktes, 29. april 1899 ble elbilen La Jamais Contente (Aldri fornøyd) målt til såvidt over 100 km/t. Så fort hadde ingen kjørt før, i hvert fall med bil. Men Jenatzy var ikke fornøyd, så to dager senere ble det kjørt et nytt rekordforsøk, og da stoppet målingene på 105,85 km/t. Dermed var det offisielt, verdens første bil over 100 km/t ble en elbil.

De fleste bilder av La Jamais Contente viser bilen uten batteripakken, men på seiersbildet over vises batteripakken mellom bakhjulene. Bilen hadde to elmotorer på tilsammen 68 hk og bilen veide 1450 kg inkludert batteripakken. De strategiske målene var lengde på 3,8 m, bredde på 1,56 m og høyde (målt på toppen av panseret) på 1,4 m.

Terror er helt meningsløs

Man må vokte seg vel for å bruke terroren 22. juli til inntekt for noe som helst. Og selvsagt aldri tolke inn at det var en overordnet mening med galskapen.

Man bør alltid jobbe for toleranse og gjensidig respekt, uansett hva som har skjedd eller ikke. Den eneste måten man kan bruke terroren er som eksempel på hvor galt det kan utarte hvis man ikke gjør det.

Årsaken til at jeg ytrer dette i dag er en sosiologisk analyse av den nylig avholdte nordiske englekongressen. Denne analysen ble publisert som et avisinnlegg på aftenposten.no i går, forfattet av stipendiat Alexandra Irene Larsen. I denne artikkelen refererer hun prinsesse Märta Louise som skal ha ytret:

”Det er selvfølgelig forferdelig det som skjedde der, men det er et men. Tragedien skapte et samhold, en enhet på tvers av religion og rase." 

Märtha sa det ikke direkte, men budskapet var ikke til å ta feil av: Det har kommet noe godt ut av Utøya. Jeg spurte tilfeldige deltagere senere, og det viste seg at alle hadde samme oppfatning av tragedien. Noen gikk lenger enn Märtha, og mente at det var meningen terroren skulle skje. Terroren skapte en åpning i hjertet til både nordmenn og dansker. Anders Behring Breivik var nærmest et slags medium. 

Når noe slikt skjer brått og på et sted hvor man aldri hadde forventet at det skulle skje, så har det ekstra stor kraft, forklarte ”Bente”, en dansk kvinne på 31 år, og ”Rune”, en norsk mann på 45. Terroren vil forandre veldig mange til det bedre. Jeg spør om det gjelder all ondskap i verden, og de to deltagerne foran meg svarer bekreftende. Alt har en sammenheng og alle er på rette plass i verden. Også de som opplever ondskap og krig.

Slike meninger er selvsagt legale, vi har jo ytringsfrihet. Men samtidig bør man være uenig i at terroren 22. juli kan har en slags mening/misjon. Uansett hvordan man snur og vender på det var terroren i seg selv helt meningsløs og en hendelse vi godt hadde klart oss uten.

Man bør også være uenig i at sult-, krig- og voldsofre kan skylde seg selv, fordi alt som skjer skulle ha en overordnet betydning og "sin rette plass".

Ei klok, gammel dame

Jeg fant denne morsomme historien på fjesboka:

En gammel dame falt og slo seg på Egertorget forleden dag. Da kom Jens Stoltenberg løpende, og hjalp damen opp. 

- Tusen takk, sa den gamle damen. 

- Å, det var da så lite, sa Jens - Men nå kan jeg vel regne med Deres stemme ved valget den 12. september, nå som jeg har hjulpet Dem? 

Damen smilte pent, børstet av seg litt støv fra kjolen, og svarte: 

- Nei, det kan du nok ikke. Det var jo kneet jeg slo – ikke hodet.

Fra spøk til alvor, det er vel ingen som stemmer på Jens Stoltenberg ved årets valg? Eller Erna Solberg eller en annen rikspolitiker de liker godt? Eller stemmer på Arbeiderpartiet for å vise solidaritet med ofrene fra terroren 22. juli?

Årets valg har ingenting med rikspolitikk å gjøre. Dette er et lokalvalg, hvem som skal styre i kommunen der du bor de nærmeste fire årene. Glem innvandringspolitikken, det er rikspolitikk. Glem hvor mye eller lite regjeringen har satt av til utdanning og helse/omsorg, det rikspolitikk.

Du skal nå stemme over kommunale skatter og avgifter. Om hvem som skal være ordfører i kommunen din. Over hvilke skoler og sykehus i din kommune som skal overleve eller ikke. Hvilke busslinjer som skal legges ned. Om det skal bygges bomring rundt byen der du bor. Gangveier og fortau. Sykkeltraséer. Over hvilke kommunale veier og kulturhus som skal bygges eller ikke.

Men glem vedlikeholdet og utbyggingen av riksveien gjennom kommunen, den er det staten som betaler for.

Det er nå kun to uker til valgdagen. Og husk: Din stemme teller akkurat like mye som alle andres.

Godt LOKALvalg!

Lotus sparer vekt og drivstoff

Det britiske firmaet Lotus bygger ikke bare små og morsomme sportsbiler, de er også et konsulentbyrå for andre bilprodusenter. Nå har de funnet ut at vanlige familiebiler kan bli 38% lettere og at dette kan skje med bare 3% økte kostnader. Lotus tok utgangspunkt i en Toyota Venza (som er en såkalt mini-SUV), men teknologiløsningene de foreslår kan også brukes på andre biler.

En lett bil bruker mindre drivstoff og ressurser, sånn sett er dette minst like effektiv miljøteknologi som hybridbiler. Rapporten kommer til å bli studert grundig av alle verdens bilprodusenter.
Les mer på carbodydesign.com

Nerd jeg? Javisst :-)

Jeg er en Mac-entusiast og jeg sier det med stolthet.

Jeg begynte å bruke Mac-datamaskiner i 1988. På den tiden brukte man ikke Windows på PC-er, men MS-DOS. Den første brukbare Windowsversjonen var 3.1, den ble lansert året etter. I 1989 var Mac-systemet allerede 5 år gammelt, og det hadde vært brukbart fra versjon 1.0, som altså ble lansert i januar 1984. Nok om det, dere som er interessert i mer Apple-historie finner det på nettet.

For å gjøre en lang historie kort, for ei uke siden fikk jeg en Acer Windows-PC (tårnmodell) fra et konkursbo, med Windows 7, Photoshop, Illlustrator, Indesign plus mye mer. Fikk, som i gratis. Så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne innlemme den i hjemmenettet mitt. Jeg har et trådløst hjemmenett med to bærbare Mac-er, en 10 år gammel iBook G3 som er hjemmenettets trådløse skriverserver, og så selveste Tigergutt, min 7 år gamle bærbare Powerbook G4 med 15-tommers widescreenskjerm.

Grunnen til at hjemmenettet mitt er trådløst er at nettinntaket er i den ene enden av leiligheten, mens datarommet er i den andre. Dessuten har jeg ekstra basestasjon som gir trådløs musikk fra Mac-ene til stue-stereoen. Til dere som som har trøblet med å få til noe lignende med Windows og diverse billig-rutere, Appleløsningen for musikkoverføring (AirTunes) fungerer som fjell. Hele tiden.

Men i PC-en var det ikke noe trådløskort, kun et Ethernetkort, altså nettverkskort uten trådløsfunksjon. Så i starten koblet jeg den opp mot inntaket via en 10 meter lang nettledning (som jeg hadde fra før). Gjett om jeg snublet i den ledningen noen ganger, fytte *! Jeg skjønte raskt at dette gikk bare ikke, jeg kunne ikke ha det sånn.

Så jeg ringte på hos en nabo og lurte på om han kunne ha en trådløsruter å avse? Det hadde han, et imponerende utseende Linksys WRT54GL. På nettet fant jeg ut at for å få dette til å fungere som bro i nettverket måtte jeg bytte firmware i det. Jeg fant ny firmware på nettet, lastet den inn og byttet. Ruteren fungerte fortsatt. Men gudbevaremeg hvor mange innstillinger det var! Og ingen lignet på de jeg var vant til. Etter over et halvt døgn med trøbling frem og tilbake, med resettinger og diverse andre triks, så måtte jeg rett og slett gi opp. Dette var så godt som umulig, i hvert fall for lille meg.

iBook: Nett til/fra PC (markert), skriver, mus, lyd ut.

Men så kom jeg på noe: Hva med å koble PC-en til iBooken? Og dele internettet fra iBooken til PC-en? Jo det burde kanskje fungere? Så jeg prøvde. Og det var dritenkelt, hele oppsettet tok meg mindre enn ett minutt og det fungerte fra første sekund. Tadaaah! :-)

Så nå kobler Acer-PC-en seg til internettet via trådløskortet i min 10 år gamle Apple iBook (se bildet). Det fungerer hver gang. Og jeg har blitt enda litt mer Mac-frelst, for Mac er så fantastisk mye mer brukervennlig enn alt det andre rælet ... :-)

Hvorfor kalenderåret starter når det gjør

Det ville vært mer naturlig om året startet f.eks. ved vintersolverv, på første juledag eller vårjevndøgn. Det har vært ulike tradisjoner i ulike kulturer for når året startet. Noen kulturer telte et nytt år fra når de kunne begynne å dyrke jorda på våren, andre tilknyttet årets gang til en tilbedelse av sola, og da var det naturlig å starte nyåret midt på vinteren, altså når sola snur.

Vår kalender er et kompromiss, en tilpassing av den romerske kalenderen. Det romerske nyåret var i månedskiftet februar/mars (antagelig da såkornet skulle sås i jorda). Dette er årsaken til at september har forstavelsen sept, som jo betyr sju (ember betyr måned), okto betyr åtte, nove betyr ni og deci betyr ti. Vår kalender er altså ulogisk i forhold til disse månedsnavnene, dette er klare spor etter romernes kalender. Andre spor er selvsagt månedsnavnene juli og august, oppkalt etter keiserne Julius Cæsar og Augustus. Romerne opererte opprinnelig med skuddmåneder på slutten av året, senere ble dette endret til en ekstra dag på slutten av hvert fjerde år (juliansk kalender). Dermed havnet skuddårsdagen på slutten av februar, som jo var årets siste måned for romerne.

Da den kristne abbeden Dionysius Exiguus (Dennis den lille) i året 526 bestemte seg for å lage en kristen tidsregning som erstatning for datidens romerske, så brukte han selve det romerske kalendersystemet uendret, men flyttet nyåret til månedskiftet desember/januar. Han skulle nok gjerne vridd kalenderen ei uke ekstra slik at julekvelden havnet som årets siste dag, men han valgte å ikke gjøre det for å øke sjangsene for at det kristne Italia skulle innføre den nye kalenderen. I tillegg regnet han seg tilbake til hvilket år han mente Jesus ble født, bl.a ved å sammenligne med romerske kilder. Romerne var grundige byråkrater og hadde holdt orden på både når kong Herodes døde (sentral i historen om vismenne fra østen, beskrevet i Matteusevangeliet) og når den første folketellingen i Judea ble gjennomført (sentral i Lukasevangeliet, det som kalles julevangeliet).

Dessuten er det ingen som sikkert vet akkurat når på året Jesus egentlig ble født (forutsatt at han var en reell person). Pluss at jødiske guttebarn ikke regnes som skikkelig født før de omskåret, og på den tiden skjedde det ca én uke etter fødselen (Jesus ble jo født som jøde, med jødiske foreldre). Så forutsatt at Jesus ble født på julekvelden var det ikke så helt ulogisk å sette starten på tidsregningens første år (år 1) ei uke senere. To år senere, i 528, ble den kristne tidsregningen innført. Den kristne tidsregningen er altså egentlig ikke et par tusen år gammel, slik det er vanlig å si, men "bare" ca femten hundre år.

Senere ble den nåværende gregorianske kalenderen innført, som har justert litt på skuddårsdagsystemet i forhold til det julianske, ved å unnlate skuddsårsdag for hele århundrer som ikke er delelig på 400. År 1900 var ikke delelig med 400 og derfor ikke et skuddår, mens 2000 var delelig med 400 og derfor et skuddår. Det gregorianske kalendersystemet ble innført i Danmark-Norge i året 1700.

Mindre mellom himmel og jord enn andre steder

Det finnes en godt kjent myte/munnhell/ordtak som lyder: "Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder." Denne myten er usann. Det er langt mer både under beina våre og ute i verdensrommet enn i området mellom himmel og jord.

Det som er der mellom himmel og jord er selvsagt noen fugler og insekter, flaggermus, diverse flytyper og noen satelitter. Og noen skyer og noen andre værfenomener selvsagt. Og litt støv. Og det er omtrent det hele, punktum (dette kan se ut som det blir min korteste blogg hittil).

Setningen "det er mer mellom himmel og jord enn andre steder" brukes imidlertid ofte av religiøse og nyreligiøse som et "bevis" på at det må finnes en slags åndelig dimensjon i verden. Setningen brukes som et argument for at vitenskapen visstnok har digre huller, at vi fortsett ikke vet alt om alt, at ikke alt i verden kan måles og veies, at healing fungerer, at spøkelser finnes osv.

Men det er faktisk sånn at alt kan måles og veies. Selv tilsynelatende abstrakte begreper som lykke, stil og smak kan måles og veies. Det er imidlertid ikke alltid mulig å kjøpe ferdig måle- og veieutstyr for alt, men det betyr ikke at det er umulig å lage sånt utstyr.

På slutten av 70-tallet begynte noen forskere og ingeniører å konstruere verdens største og mest kompliserte maskin, en måle-/veiemaskin for de minste kjente byggeelementene i universet, selv om mange andre forskere og ingeniører hardnakket påstod at det ville være umulig å bygge en sånn maskin. Nå, et kvart århundre senere, er måleapparatet ferdig bygd, og det fungerer. Målemaskinen heter Large Hadron Collider, ofte forkortet LHC og den fyller en 27km lang sirkelformet tunell i Sveits. Men selv helt på slutten av byggeperioden, bare for et par år siden, etter å ha prøvd maskinen i noen få timer, så måtte man bygge om deler av maskinen. Man oppdaget rett og slett at det ypperste av dagens teknologi ikke var avansert nok.

Selv i dag representerer denne måle-/veiemaskinen det ypperste av det ypperste som er mulig å lage med dagens teknologi. Den kan bl.a registrere og veie såkalte kvarker. Atomene har som mange etter hvert har oppfattet en atomkjerne og utenfor der skyer med elektroner. Atomkjernene består av protoner og nøytoner. Fellesbetegnelsen for protoner og nøytoner er baryoner, og baryonene er én av de to hovedtypene av hadroner, som er oppbygd av kvarker. Så selv om atomene i seg selv er ufattelig små, så er kvarker enda ufattelig mye mindre. Denne typen elementærpartiklenes elemetærpartikler må man altså ha verdens største og mest avanserte maskin for å måle og veie. Men det er altså mulig, LHC er beviset på at alt er mulig.

På bakken, i jordsmonnet, i havet og faktisk ned gjennom jordskorpa finnes det ufattelige mengder livsformer. Altså på og nede i jord i begrepet himmel og jord. Og alt det fantastiske i verdensrommet/universet finnes utenfor himmel i begrepet himmel og jord.

Bare i den begrensede delen av universet som vi kan observere, det såkalte observérbare universet eller det kjente universet, så finnes det milliarder på milliarder med galakser, hver og én av dem er digre samlinger med millionvis på millionvis av solsystemer og enkeltstjerner, derfor kaller man ofte galaksene for stjernetåker.

Også alt dette er det mulig å måle og faktisk også å veie. Ved å måle bevegelsene til objektene i universet i forhold til naboobjekter kan man faktisk beregne hvor store og tunge de er. Man setter inn det man måler i en formel og vips får man ut et svar. Vel vel, kanskje ikke fullt så enkelt som vips, men det er altså mulig. Og det gjøres.

Nå har bloggen min blitt litt lengre, og poenget mitt har forhåpentligvis blitt litt klarere: Det er mindre mellom himmel og jord enn andre steder.

Livsfilosofen Ole Brumm

”Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?” sa Nasse Nøff.
”Tenk om det ikke veltet,” sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

Sånn er det jo i livet også. Vi planlegger ofte i detalj hva vi skal gjøre i en eller annen tenkt situasjon som vi tror vil skje. Men når det kommer til stykket, så skjer ikke situasjonen likevel, og all planleggingen vår er bortkastet.

Det er ofte mye god livsvisdom i bøkene om Ole Brumm. I stedet for å bruke så mye tid på å planlegge livet som vi ofte gjør, så burde vi være mer opptatt av å leve det mens vi har det. Vi får heller ta fremtiden som den kommer, for det som kommer kommer stort sett alltid uventet.

Dette er ikke dagen for politisk debatt

Dette er ikke dagen for lettvinte politiske poeng, men dagen for å ta vare på hverandre.

Det er lett å la følelser om hevn ta overhånd etter det som skjedde i Oslo og på Utøya i går 22. juli 2011, og f.eks kreve økte strafferammer for avskrekking og økt overvåking og økt væpning av politiet for å umuliggjøre at noe som dette kan gjentas. Selv straffepolitikk er politikk, ikke bare partipolitikk. Rett etter en sånn hendelse som dette er heller ikke vi helt tilregnelige, så en debatt om straff vil lett få et element av hevn. Hevn er en udemokratisk følelse. Jeg ber altså bare om at vi ikke blander politikk og følelser, derfor er dette ikke dagen for å diskutere straffepolitikk eller politikk generelt.

Dette er derfor dagen for familie, venner og kjente. Ta vare på de som har mistet noen og ta vare på hverandre!

Hanne Gannestad tvitret en setning natt til 23. juli, en setning som siden har blitt sitert av mange, bl.a statsminister Jens Stoltenberg:
"Når en mann kan forårsake så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen."

Lastebileiernes ansvarsfraskrivelse, og løsningen

For et par år siden laget Norsk lastebileierforbund (NLF) en såkalt informasjonsvideo om lastebilenes blindsoner:

Konklusjonen i videoen er at det er de myke trafikkantene som har ansvaret for å ikke befinne seg i lastebilenes blindsoner.

Men er ikke dét fullstendig på hodet? Er det ikke trafikkanten selv som har ansvaret for å sjekke sine egne blindsoner? Det var da i hvert fall det jeg lærte da jeg selv tok billappen. Vi skulle ikke bare bruke speilet før feltskifte, men også vri hodet for å sjekke bilens blindsone. Først da hadde vi lov å skifte felt. Det å sjekke blindsonene var vårt ansvar som bilfører.

Etter at NLF lanserte sin ansvarsfraskivelsesvideo har jeg i flere debatter foreslått å installere blindsonekamera slik at sjåførene selv kan sjekke lastebilens blindsoner før igangsetting forover/bakover eller retningsendringer. På mange personbiler finnes det jo ryggekamera, så teknologien finnes, det er bare å ta den i bruk. Motargumentene jeg har blitt møtt med har stort sett vært klaging over at da blir det for mye å sjekke for de stakkars lastebilsjåførene. Hallo?

Men i dag oppdaget jeg en enkel liten video på Youtube der et transportbyrå (Nils Heggem AS) har tatt til fornuften og montert et blindsonekamera. Straks det høyre blinklyset settes på, så byttes bildet i bilens kjørekomputer/gps ut med utsynet fra kameraet:

Bravo! Noen har endelig skjønt det og tatt ansvar. :-)

Voggesangen fra Salomon-øyene ble en verdensslager

I 1992 ga den franske new-age-duoen Deep Forrest ut CD-en Deep Forrest. Et av sporene var basert på den salomonske voggesangen Rorogwela*, sunget av den lokale sangeren Afunakwa. Deep Forrest brukte originalsangen og la på lag på lag med syntesizere og trommer. Sporet "Sweet Lullaby" ble mildt sagt en kjempehit og plata ble solgt i over 4 millioner eksemplarer.

Så populær ble melodien at den til og med ble brukt i reklamefilmer for bl.a Coca-Cola, Sony, Porsche, Neutrogena og Body Shop. Deep Forrest laget dessuten flere såkalte remikser av den og ga den ut på nytt på en ny CD med tittelen Sweet Lullaby. Denne ble utgitt i 1993.

En av de som hørte Sweet Lullaby var den polsknorske saxofonisten Jan Garbarek. I 1995 ga han ut plata Visible World og ett av sporene var Pygmy Lullaby. Tittelen var nok en misforståelse, for Deep Forrest hadde krydret plata si med samplede jungellyder og en tekstlinje som antydet at musikken kom fra pygmeenes rike i Afrika.

Garbarek hadde uansett kuttet ut både selve vokalsangen og alle syntesizerlydene, og dessuten lagt inn et røffere soloparti midveis. Men selve melodilinjen og stemningen var fortsatt umiskjennelig den samme, og bare for å nevne det, Garbareks versjon er svært hørbar musikk som det er lett å bli glad av. Behagelig, melodiøs og lekker.

* Originalsangen ble tatt opp av etnomusikologen Hugo Zemp i 1970 og utgitt på en UNESCO-plate med tradisjonsmusikk fra hele verden. Men det er godt mulig at denne vakre lille sangen slett ikke var tradisjonsmusikk, men var komponert av sangeren Afunakwa selv, hva som er rett får vi nok aldri vite.

For varmt? Nei, aldri

Gjør ikke nordmenn noe annet enn å klage? Vanligvis er det for kaldt, og når det ikke er for kaldt er det sannelig for varmt. Og sannelig er det noen som klager på at det er for lyst også, selv om de mesteparten av året klager på at det er for mørkt.

Hvis dere ikke liker dere her, hvorfor bor dere her da?

Jeg bor i Trøndelag, som har ord på seg for å ha det mest skiftende været i landet. Her regner det halvparten av året, og resten av året kommer det våt snø. Hvis trøndere er brune skyldes det vanligvis rust.

Så jeg klager ikke på et par uker med litt varme og noen uker med lyse sommernetter, for det er antagelig et helt laaangt år til neste gang. I stedet nyter jeg varmen i langdrag. Klage og mure meg inne kan jeg da sannelig gjøre resten av året.

Nadejda Sokolova, forskeren som ble utvist på feil grunnlag

Den russiske forskeren Nadejda Sokolova ble i januar 2008 utvist fra Norge. Sokolova var ansatt ved NTNU og hadde de siste årene før utvisningen forsket på et innendørs posisjoneringssystem (GPS fungerer kun utendørs, det må være fri sikt til minst tre satelitter). Forskningsprosjektet hadde en prislapp på 20 millioner. Da Sokolova ble utvist ble prosjektet lagt på is, for ingen kunne utfylle hennes rolle i prosjektet.

Det ble hevdet at UDI i denne saken hadde bedrevet paragrafrytteri uten like, uten å ta hensyn til at Sokolova var en stor ressurs for Norge.

I oktober 2008 ble utvisningen trukket tilbake etter en rettsak, bl.a etter massivt engasjement fra venner og medlemmer i facebookgruppen Trekk tilbake utvisningen av Nadejda Sokolova. «Utlendingsnemndas vedtak om varig utvisning og varig innmeldelse i Schengen informasjonssystem (SIS), kjennes ugyldig», het det i slutningen fra Oslo Tingrett. Staten, ved Utlendingsnemnda, ble også dømt til å betale saksomkostningene til Nadejda Sokolova på nesten 100 000 kroner.

Men UNE anket vedtaket allerede i desember 2008, og igjen var Sokolova utvist fra Norge og dermed også fra hele Schengen-området. Nadejda Sokolova fikk en stilling på universitetet i Calgary (Canada), der hun var inntil saken kunne behandles på nytt i det norske rettsystemet. I en leder på adressa.no stilles det spørsmål om det har gått prestisje i saken fra UNEs side.

I juni 2009 vant Sokolova igjen, Borgarting lagmannsrett erklærte utvisningen som ugyldig. Etter dette kommer det ikke flere anker fra UNE/UDI. 20. januar 2010 kom Nadejda Sokolova tilbake til NTNU og gjenopptok forskningen på det innendørs posisjoneringssystemet.

I juni 2011 avsluttet Nadejda Sokolova forskningsprosjektet med å disputere, og hun ble tilkjent en doktorgrad for arbeidet. Rektor på NTNU sa dette var en gledens dag, hovedpersonen selv var sliten etter intense forberedelser.
- Lettet? Spør meg heller om to-tre timer. Det har vært noen døgn med mye forberedelser og lite søvn, sier Sokolova (33) til Universitetsavisa.

Jeg har fulgt denne saken siden den første utvisningen og jeg gratulerer herved Nadejda Sokolova med doktorgraden! :-)

Fornøyd lisensbetaler

En kommentar fra "fornøyd lisensbetaler" under en artikkel om maratonsendingen Hurtigruten på NRK2 var så bra at jeg har valgt å videreformidle den her, fordi jeg er helt enig:

Jeg trodde NRK hadde toppet seg med Bergensbanen, men nå forstår jeg hvor naiv jeg har vært. Bergensbanen minutt for minutt er ingenting i forhold til dette.

bildekilde: NRK Beta

Gud, og dette skriver jeg uten et eneste snev av ironi, hvor fascinerende det er å sitte og se på noe så saktegående på fjernsynet. Av vane, fordi man har sett dagens begivenhetsfulle fjernsynsprogrammer altfor mye, altfor lenge, sitter man med en konstant følelse av at nå, nå kommer noe til å skje. Nå snart. Bare om litt. Bare om litt til. Men ingenting skjer. Overhodet ingenting. Og man blir sittende og bare se, med den samme følelsen. Lenge. Ventende. Uten at noe skjer. Sittende med et smil om munnen og frysninger nedover ryggen. Det blir bare bedre og bedre jo lengre tid det går mellom at noe hender.

Da MS Midnattssol tøffet forbi, var det som om himmelen og helvete eksploderte på en gang. Bare noe så enkelt. Så var det over, og alt var stille igjen. Jeg har virkelig ikke sett noe bedre på fjernsyn enn dette. Dette er kunst, bare bedre. Jeg tror ikke NRK ser hva de har laget. Takk!

Jeg håper alle tullingene som jobber i media biter seg merke i dette, og ser hvor bortkastet deres liv har vært, og hvor bortkastet de har gjort våre liv. Vi trenger ikke sensasjoner. Vi trenger ikke at noe skal skje. Hele tiden. Bare gi oss noe vakkert.

Stille.

Sommersøndagsfrokost

En deilig sommersøndagsfrokost på terassen i dag med ristet grovbrød, kokte egg, juleansjos (faktisk), nyklippet gressløk og ei kanne gråjarlte. Og goood tid.

Hva skjer?

Har jeg husket alt?

Først litt gråjarlte (Twinings Earl Grey)

Skål!

Ingen elbil-/hydrogenbilrevolusjon i nær framtid

Elbiler: Ineffektive og dyre batterier, kort rekkevidde
Utviklingen av mer effektive batterier for bruk i elbil går såpass tregt at å tro på en elbileksplosjon innen rimelig tid er som å tro på julenissen. Selv for over hundre år siden var elbilen egentlig så godt som ferdigutviklet, men den gangen som nå var batteriene elendige, tunge og ineffektive.

Til info: Den første bilen som klarte å kjøre fortere enn 100 km/t var slett ikke en forbrenningsmotorbil, ei heller en dampbil. Det var en elbil, og milepælen ble utført allerede i 1899. På den tiden trodde faktisk de fleste som spådde om framtidens biler at elbiler ville bli de som vant innen kort tid. Nå over hundre år senere er det fortsatt noen ildsjeler som tror på denne drømmen. Og det er fortsatt de ineffektive batteriene som er hovedproblemet.

Tesla bruker den aller dyreste batteritypen, samme type som brukes i bærbare datamaskiner, bare batteripakken i Teslas kommende personbiler koster over én million (uten avgifter), batteripakken i en Think koster ca 50.000 kroner (Think bruker en billig batteritype).

Hydrogenbiler: Digre eller tunge/dyre tanker, kort rekkevidde
Hydrogen er nok effektivt, brenselceller er nok også veldig effektivt og elmotorerer er også veldig effektive, men hydrogen tar stooor plass. Selv om man kutter ut hele bagasjerommet og i stedet lager en diiiiger hydrogentank vil hydrogendrevne biler fortsatt ha en svært begrenset rekkevidde. Det finnes en måte å redusere volumet av hydrogentanker, metoden kalles metallhybrider (et slags pulver som fylles i tanken). Men metallhybridene er dyyyre og tuuuunge, så en metallhybridtank og en brenselcelle blir like tungt og dyrt som Teslas superbatterier.

At folk flest er villige til å betale tre-fire ganger så mye for en elbil/hydrogenbil som en forbrenningsmotorbil, og til og med få en kortere rekkevidde tviler jeg på. Da må først bensin og diesel bli voldsomt mye dyrere enn nå, f.eks flere hundre kroner per liter. Derfor tror jeg ikke på noen elbil/hydrogenbil-revolusjon de nærmeste tiårene.

Et svensk medie ble avslørt for juks, og fortsetter

Det svenske mediet, som regelrett ble tatt med buksene nede, tilbyr seanser og opplæring i såkalt medieskap, altså utøvelse av medieaktiviteter (kontakt med ånder, utdriving av onde ånder fra hus osv.). Dere som har sett litt på TV-Norge og Fem vet hva dette innebærer.

Mannen, som er godt kjent i mediekretsene i Norden, trosser avsløringen og fortsetter som før. Han villeder altså kundene sine til å tro at han er ekte, og i løpet av en telefonsamtale som er lagt ut på nettet av den skuffede kunden som avslørte jukset, så hevder han også at denne typen juks som han utførte antagelig er helt normalt blant medier.

Det tror jeg han har i rett i, medieskap er nok humbug fra ende til annen. Jeg har ingen beviser, andre enn denne avsløringen. Men samtidig finnes det heller ingen troverdig dokumentasjon på det motsatte, at dette fenomenet er noe mer enn avanserte tryllekunstnerillusjoner ala de Uri Geller drev med på 70-tallet. Vitenskaplig er det svært usannsynlig at det finnes en åndeverden. Svært usannsynlig betyr i de fleste tilfeller at det ikke eksisterer.

Les avsløringen og hør telefonsamtaleopptaket på alternativistbloggen Supranaturalis.

Økte strafferammer gir ikke mindre kriminalitet

Det hevdes ofte at strafferammene for alvorlig kriminalitet er for lave, og at man derfor må øke strafferammene.

I flere stater i USA er det dødsstraff for drap. Så hvis strafferammelogikken var rett, at kriminaliteten henger sammen med strafferammene, så burde det være prosentvis langt færre drap per innbyggere i USA enn i Norge. Det er det ikke, det er over 10 ganger så mange drap i USA per innbyggere enn i Norge, altså helt motsatt av sånn det burde vært hvis strafferammelogikken var rett.

Årsaken er at det ikke er strafferammer som virker mest avskrekkende, men sjangsen for å bli tatt. Hvis sjangsen for å bli tatt vurderes som lav, så vil en høy strafferamme likevel ikke virke særlig avskrekkende.

Et eksempel:
Mange bilførere kjører "med moms" til vanlig, altså litt fortere enn fartsgrensa på stedet, men ikke så fort at kortet ryker hvis man blir tatt. De færreste med-moms-bilistene blir tatt, man fortsetter derfor med den ulovlige adferden fordi sjangsen for å bli tatt er liten.

Men svært få fortsetter å kjøre "med moms" hvis de ser en såkalt fartsboks i veikanten eller en uniformert politibil i nærheten. Strafferammen er den samme i begge tilfellene, men sjangsen for å bli tatt vurderes som overveiende sannsynllig i det siste tilfellet, derfor endres adferden.

Konklusjonen må derfor bli at mer synlig politi er det eneste og enkleste virkemidlet som kan få kriminaltallene til å synke. For da vil det bli vurdert som "farligere" å gjøre noe kriminelt, altså større sjangs for å bli tatt på fersken.

Nabokatten Ludvig snuser på verden

En nabokatt snuser på buskene mine. Myser. Snur seg mot meg. Lukker øynene. Snur seg vekk. Tar noen få forsiktige skritt. Langsomt og avmålt. Stopper. Snuser igjen. Flere skritt. Mer snusing. Det er noe som må sjekkes for hvert femte skritt. Noe nytt? Neppe, for den ser aldri overrasket ut. Noe kjent? Antagelig, men kanskje i en ny kombinasjon. En ny kombinasjon for hvert femte skritt. Til slutt er den nederst i hagen. Der gjør den seg lav og smyger seg elegant gjennom et hull i hekken. Halespissen er det siste jeg ser av den. Så er den ute av min verden. Det er nok godt å være katt i dag.

Nabokatten Ludvig

Det er en stille søndag morgen med lett yr i lufta. Nabokatten sitter på terassen og myser rett ut i lufta. Sånn kan den sitte i evigheter, med bare å vri litt på hodet av og til. Sitte og myse etter tegn på noe, et eller annet. Den lurer nok på om det ikke snart kan bli solskinn igjen slik at den kan legge seg under favorittbusken sin og bare være katt.

Barns oppfattelse av religionens mysterier

Dette har jeg "lånt" annetstedsfra (Facebook), så om noen gjenkjenner det som sitt, så si fra:

Det er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs. Man kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-Jesus. Kona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans: Moses, Jesus og Julenissen.

Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud 'mannen med ljåen'. Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn. Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem. Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde.

Det er noen som har en hellig lama. Det er egentlig en liten kamel. Det heter Dalai-lama. Jeg tror det er en engel. Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager. Bibelen består for eksempel av De fem museboker og Marius' evangelium. De skriver om mye pent der, og det handler om mange artige typer. For eksempel handler det om Pottimor, Pottifar og Pontius Forlat oss. Du skal høre på moren din samme hva hun sier og hvilket tonefall hun bruker. (Thomas André, 7 år)

Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: 'Av jord er du kommet og der skal du bli.' Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem. (Elin, 4 år)

Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret. (Magne, 7 år)

I Afrika tror de på Nilsen Mandela. (Mikkel, 7 år)

Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv. (Hanne, 8 år)

En misjonær er en mann med hatt og koffert som leser Bibelen på dørsprekken til folk. (Fredrik, 9 år)

Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder. (Ingrid Marie, 7 år)

Når man giftet seg i gamle dager, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket. (Hanne, 8 år)

Når man gifter seg, gir man hverandre at taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra. (Turid, 7 år)

Nærstudium av myrflora

Denne historien ble opprinnelig skrevet som en epost til utvalgte mottagere 17. august 2008. Den ordinære RSP-turrapporten fra denne dagen var langt mer nøktern.

I dag var en nabo og undertegnende på en sykkeltur i marka, slik vi pleier de fleste snøfrie søndager i året. Det gikk opp bakker og det gikk ned bakker. Det vil si, vi gikk ikke, vi syklet, det sånt man gjør på sykkeltur. Nå vet dere det. Noen av motbakkene er skikkelig seige, og noen av nedoverbakkene er skikkelig morsomme.

Et sted stoppet jeg imidlertid opp noen sekunder og studerte myrfloraen på nært hold. Svært nært hold. Jeg begravde faktisk nesa ned i myra, så interessant var det jeg oppdaget. For å få mer vekt i studeringen hadde jeg sykkelen liggende over meg.

Vel, for å si det sånn, florastudiene mine var høyst ufrivillige. Ved passeringen av ei myr forsvant forhjulet plutselig ned i et hull og jeg stupte forover så lang jeg var og fikk sykkelen oppå meg. Hvem kunne ane at det fantes sånne hull ute på ei myr? Hvordan det gikk med sykkelen? Den overlevde. Og myra? Tja, den ser fortsatt ut som ei myr for å si det sånn. Og meg? Jo, takk for at dere spør, bortsett fra våt myr inni og utapå t-skjorta og ned i shortsen skadet jeg ingenting, bortsett fra at selvfølelsen min fikk seg ei ubetydelig skramme.

Myra var forresten veldig behagelig å lande i. Bløt i dobbelt betydning, hvis dere skjønner hva jeg mener. ;)

Svein Erling

en opplevelse rikere

Hurra! NSK Sørlandet gjenoppstår!

NSK Sørlandets nettside og en ny giv

Da jeg flyttet fra kystbygda Høvåg i Lillesand til Trondheim sommeren 2002, så forsvant ildsjelen og lokallederen i sørlandsavdelingen av Norsk Sportsvogn Klubb. Det var ingen som tok over stafettpinnen da jeg flyttet, så NSK Sørlandet har i praksis vært ikke-eksisterende i nesten ni år. Derfor er jeg kjempeglad for det som nå er i ferd med å skje på Den bløde kysttstribe, NSK Sørlandet er i ferd med å gjenoppstå. Dette bekrefter altså at det kan være et liv etter døden, i hvert fall for bilmiljø.

Jeg opprettet og drev NSK Sørlandet fra 1995 til 2002, og vi var en trivelig gjeng som dro på turer på de mange sørlandske snirkleveiene, arrangerte ferdighetskjøringkvelder på banen i Sørlandsparken og årlige bilmønstringer på Øvre torg i Kristansand sentrum. Dessuten hadde vi innekvelder på en eller annen kafé i vinterhalvåret. Kaféen til den tidligere skøyteløperen Kees Verkerk ved Hamresanden var et sted vi ofte brukte, stedet ligger idyllisk til ved utløpet av Topdalselva. Dessverre sammenfaller sportsbilsesongen med båtsesongen, og vi merket godt at mange sørlendinger foretrekker båten framfor bilen i de fineste sommerukene, på enkelte sommerarrangement var det ganske tynt i rekkene. Men stort sett hadde vi det mye moro og jeg savner enda mange av bilkompisene fra den tiden.

Nettsidene til NSK Sørlandet ligger på nettet fremdeles som de var da jeg flyttet nordover, men nå regner jeg med at de snart blir oppdatert av noen andre. Søndag 12. juni er det klart for "Bilens dag" på Fiskåtangen i Kristansand, og derfra kan det bare gå oppover, for nå finnes det nye ildsjeler som virkelig ønsker å gjenopplive NSK Sørlandet. Jeg ønsker de all mulig hell og lykke! Hipp hipp hurra!