Viser innlegg med etiketten livet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten livet. Vis alle innlegg

søndag 4. mai 2014

Idé: Ateister for naturvitenskap (AfNv)

Jeg har fundert på et alternativ til Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet og lignende ikke-religiøse livssynssamfunn. Et annet alternativ ved utmelding av religiøse livssynssamfunn. Mitt alternativ kan karakteriseres som "Ateister for naturvitenskap" (AfNv). Tanken er at dette livssynssamfunnet ikke skal jobbe mot religion, men for naturvitenskap. Sånn sett kan AfNv også favne agnostikere, de som ikke utelukker det overnaturlige, men heller ikke tror på det. Mesteparten av stats- og kommunetilskuddene til AfNv skal ganske enkelt doneres videre til naturvitenskaplig forskning. Litt må nok brukes til drift og administrasjon, bl.a krever staten at alle livssynssamfunn som mottar støtte skal kunne redegjøre for hva midlene går til hvert år. Men resten øremerkes rett og slett til ikke-religiøs forskning til menneskehetens beste, altså naturvitenskaplig forskning.

"Ateister for naturvitenskap" skal imidlertid ikke tilby egne ritualer eller bedrive "misjonering". Vil man erstatte dåp og konfirmering med navnedag og borgerlig konfirmering, en slags alternativer til religiøse ritualer, så kan man melde seg inn i Humanetisk forbund. AfNv-medlemmer som vil gifte seg eller lignende får gjøre dette innenfor statens rammer og forordninger, slik alle i Norge har anledning til, uansett hvilket livssynssamfunn de tilhører eller ikke. Vil man jobbe aktivt mot religionene, og spesielt kristendom, kan man melde seg inn i Hedningesamfunnet.

AfNv-medlemmene kan oppfordres til å melde seg på donorordninger og lignende, til medmenneskenes beste. Men dette må være frivillig. Hele poenget med dette livssynssamfunnet er altså rett og slett å omfordele penger som ellers ville gått til religion, til naturvitenskap. Dess flere AfNv-medlemmer, dess mer penger vil gå til naturvitenskaplig forskning.

Spørsmålet mitt til leserne mine er ganske enkelt, er det behov for et sånt alternativt ateist-/agnostikersamfunn i Norge? Er det noe poeng å gå videre med denne idéen?

lørdag 5. april 2014

Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre
Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.

søndag 10. juni 2012

Alt stemmer

Godfølelsen. :-)

Jeg har definitivt blitt funnet av drømmedama mi. For det var hun som fant meg. Det var hun som ba om å få bli venn med meg på fjesboka. Det var hun som tok det første skrittet. Det var hun som ba meg ut på den første deiten. En sykkeldeit, midt i blinken for meg. Og nå er vi begge ganske sikre på at vi er de rette for hverandre. For alt det vi setter mest pris på har vi felles.

Og i går, mens vi satt i sofaen hennes, oppdaget vi noe morsomt:
Vi har nesten nøyaktig like store hender. Vi oppdaget det da vi foldet dem i hverandre. Det var nesten som om de to hendene tilhørte samme person. Håndflata mi er kun noen millimeter lengre, og hennes lillefingre er kun noen millimeter kortere enn mine. Fingrene mine er litt tykkere, og neglene mine er kortere klipt. Men bortsett fra det så det nesten ut som hendene våre var støpt i samme form, ledd for ledd var fire av fingrene på hver hånd nøyaktig like lange, på millimeteren. Vi ble helt fasinert over dette faktumet. Det var som om en eller annen universell lovmessighet hadde bestemt at disse hendene en dag skulle foldes i hverandre og at de derfor måtte passe til hverandre som hånd i hanske.

Jeg blir bare mer og mer sikker på at dette er den ultimate drømmedama mi. Full "match" på alle punkt. Rett og slett den man kaller "den rette". Dessverre tok det meg lang tid å finne henne, og så var det altså hun som fant meg. :-)

søndag 29. april 2012

Hvis jeg var ung igjen

Ungdomsskolebilde ca 1975 og russebilde 1979
Hvis jeg var ung igjen ville jeg sannsynligvis gjort de samme bommertene en gang til, for da hadde jeg ikke tenkt på framtiden, jeg ville jo vært "udødelig" igjen.

fredag 20. januar 2012

Når sola går ned


Mist ikke håpet

Når sola går ned

kommer stjernene fram



Vi som har opplevd

nattens magiske punktlysteppe

har en rikere dybde i livet

enn de som kun

har levd i solskinn

lørdag 26. november 2011

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat

Den jødiske menneskerettsforkjemperen Elie Wiesel sa en gang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men ignoranse likegyldighet.

Lotus' faceless-kampanje 2008
Det å bli oversett og redusert til ingenting er faktisk vondere for oss mennesker enn å bli hatet. For vi er et flokkdyr som elsker andre menneskers oppmerksomhet. Når vi blir ignorert blir vi jo faktisk støtt ut av flokken. Og det er dét vi frykter aller mest, å ikke bli sett, å bli usynliggjort, å bli utstøtt.

Å bli utstøtt fra den flokken man føler mest tilhørighet med, de menneskene i den innerste sirkelen, de man er mest glad i, det er det vondeste man kan oppleve som menneske.

Det er trist å vite at usynliggjøring av mennesker faktisk skjer rundt omkring i verden hver eneste dag.

Heldigvis finnes det organisasjoner som har som selvpålagt oppgave å oppdage og ta vare på de usynlige blant oss. Jeg er ikke religiøs, men anerkjenner viktigheten av det arbeidet som gjøres av Frelsesarméen og Bymisjonen. Disse synliggjør de mest utstøtte og usynlige av oss, uteliggere og andre nederst på den sosiale rangstigen. Og jeg støtter fullt og helt arbeidet som gjøres av f.eks Amnesty International. Sistnevnte jobber jo bl.a med synliggjøring av de som er dømt til usynliggjøring, til å gjemmes bort fordi de har meninger som mer eller mindre går på tvers av det som er tillatt i det samfunnet de tilhører.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er ignoranse likegyldighet. Kloke ord.
Tenk over det og bli opptatt å se dine medmennesker, å få de til å føle seg sett.

mandag 31. oktober 2011

Døyr fe, døyr frendar

Livsvisdom i strofe 76 i Heimskringla i Håvamål:
Døyr fe
døyr frendar
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Ettermælet vårt er det eneste "evige livet" jeg tror på. Og dette kan vi selv påvirke ved måten vi samhandler med våre medmennesker. Vil vi bli husket som en trikser, en slabbadask eller en som satte gode spor i alle mennesker som traff og ble kjent med oss?

Noen mennesker er så anonyme at de i praksis glemmes lenge før de faktisk dør, andre "lever" videre i minnene til alle som kjente vedkommende, lenge etter at vedkommende døde.

Noen etterlater selvsagt et ettermæle for sine udåder, f.eks Hitler og Stalin. Andre får et like sterkt ettermæle for den godheten de utviste i livet, f.eks moder Theresa. De fleste av oss oppnår ikke verdensberømmelse. Men likevel kan vi bety mye eller lite for ganske mange mennesker, de vi møter gjennom livet, og ikke minst for vennene våre.

Ta vare på vennene dine, så vil det gå deg godt og du får et flott ettermæle i dine venners minner om deg. Dette er selve meningen med livet slik jeg ser det, å hjelpe hverandre til å få et bra liv.

Jeg har nettopp fått vite at et godt medmenneske jeg kjenner har fått en uhelbredelig sykdom. Det kjennes vondt og urettferdig at vedkommende kun har kort tid igjen med familie og venner, så jeg håper selvsagt egentlig at mirakler virkelig finnes.
Dessverre gjør de nok ikke det ...


onsdag 27. juli 2011

Livsfilosofen Ole Brumm

”Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?” sa Nasse Nøff.
”Tenk om det ikke veltet,” sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

Sånn er det jo i livet også. Vi planlegger ofte i detalj hva vi skal gjøre i en eller annen tenkt situasjon som vi tror vil skje. Men når det kommer til stykket, så skjer ikke situasjonen likevel, og all planleggingen vår er bortkastet.

Det er ofte mye god livsvisdom i bøkene om Ole Brumm. I stedet for å bruke så mye tid på å planlegge livet som vi ofte gjør, så burde vi være mer opptatt av å leve det mens vi har det. Vi får heller ta fremtiden som den kommer, for det som kommer kommer stort sett alltid uventet.

lørdag 23. juli 2011

Dette er ikke dagen for politisk debatt

Dette er ikke dagen for lettvinte politiske poeng, men dagen for å ta vare på hverandre.

Det er lett å la følelser om hevn ta overhånd etter det som skjedde i Oslo og på Utøya i går 22. juli 2011, og f.eks kreve økte strafferammer for avskrekking og økt overvåking og økt væpning av politiet for å umuliggjøre at noe som dette kan gjentas. Selv straffepolitikk er politikk, ikke bare partipolitikk. Rett etter en sånn hendelse som dette er heller ikke vi helt tilregnelige, så en debatt om straff vil lett få et element av hevn. Hevn er en udemokratisk følelse. Jeg ber altså bare om at vi ikke blander politikk og følelser, derfor er dette ikke dagen for å diskutere straffepolitikk eller politikk generelt.

Dette er derfor dagen for familie, venner og kjente. Ta vare på de som har mistet noen og ta vare på hverandre!

Hanne Gannestad tvitret en setning natt til 23. juli, en setning som siden har blitt sitert av mange, bl.a statsminister Jens Stoltenberg:
"Når en mann kan forårsake så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen."

søndag 19. juni 2011

Sommersøndagsfrokost

En deilig sommersøndagsfrokost på terassen i dag med ristet grovbrød, kokte egg, juleansjos (faktisk), nyklippet gressløk og ei kanne gråjarlte. Og goood tid.
Hva skjer?

Har jeg husket alt?

Først litt gråjarlte (Twinings Earl Grey)

Skål!

søndag 22. mai 2011

Barns oppfattelse av religionens mysterier

Dette har jeg "lånt" annetstedsfra (Facebook), så om noen gjenkjenner det som sitt, så si fra:

Det er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs. Man kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-Jesus. Kona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans: Moses, Jesus og Julenissen.

Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud 'mannen med ljåen'. Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn. Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem. Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde.

Det er noen som har en hellig lama. Det er egentlig en liten kamel. Det heter Dalai-lama. Jeg tror det er en engel. Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager. Bibelen består for eksempel av De fem museboker og Marius' evangelium. De skriver om mye pent der, og det handler om mange artige typer. For eksempel handler det om Pottimor, Pottifar og Pontius Forlat oss. Du skal høre på moren din samme hva hun sier og hvilket tonefall hun bruker. (Thomas André, 7 år)

Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: 'Av jord er du kommet og der skal du bli.' Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem. (Elin, 4 år)

Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret. (Magne, 7 år)

I Afrika tror de på Nilsen Mandela. (Mikkel, 7 år)

Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv. (Hanne, 8 år)

En misjonær er en mann med hatt og koffert som leser Bibelen på dørsprekken til folk. (Fredrik, 9 år)

Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder. (Ingrid Marie, 7 år)

Når man giftet seg i gamle dager, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket. (Hanne, 8 år)

Når man gifter seg, gir man hverandre at taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra. (Turid, 7 år)

torsdag 23. desember 2010

Invitér en enslig venn i jula

Vi går nå inn i den verste tiden i året for enslige, jula. Minst tre lange døgn der man i følge "tradisjonene" kun skal egne tiden til seg og sine. Storfamilien og barna. Det er vel og bra for de som er en del av et sånt familiefelleskap.

Men absolutt ikke for de enslige som sitter alene og forlatt i sine hus og leiligheter i denne aller mørkeste tiden av året og ikke aner hvordan de skal få tiden til å gå til samfunnet fungerer normalt igjen. Å være enslig i disse dagene kan være svært tungt og vanskelig. Alt er stengt, selv kinoene er stengt, og på TV-en går det bare gamle "klassikere". Til og med på internett er det forbausende stille.

All statistikk tilsier at det blir stadig flere enslige. Noen velmenende barmhjertige samaritaner arrangerer offentlige julemiddager for uteliggere og enslige, men dette blir aldri det samme som å spise sammen med noen man kjenner fra før. På slike offentlige arrangementer blir man bare én av mange, selv om man sitter rundt det samme bordet.

Så hvis du kjenner én eller to som antagelig sitter mutters alene i en leilighet eller et hus og ikke kan dele gaver og julematkos med noen, så invitér dem hjem på julekvelden pluss eventuelt første og/eller andre juledag. Gjør dette til en ny og moderne juletradisjon!

God inkluderende jul!

mandag 20. desember 2010

Blå G, om livet og det som opptar meg

Jeg har prøvd å skrive noen blogger tidligere, men de har nok vært for prentensiøse, jeg har forsøkt å frelse verden. Sånt er sjeldent inspirerende i lengden, for verden svarer ikke. Det blir som å rope fra en fjelltopp i et øde land, før eller siden vil de fleste gi opp. Som oftest blir det før.

Så om denne bloggen blir noe mere enn noen spede skrik fra en øde fjelltopp, eller får sitt eget liv og sin egen mening gjenstår å se. Om noen gidder å lese Blå G er også et åpent spørsmål. Tittelen er såpass åpen at jeg kan fylle denne plassen med det som faller meg inn, slik jeg er selv, et innfallsmenneske.