Sjelen er en illusjon, bevisstheten sitter i hjernen

Hjernen, og dermed de første spirer av bevisstheten, våkner i uke 12 av svangerskapet. Før dette er fosteret kun en celleklump, omtrent som en finger. De første oppgavene til fosterets hjerne er helt enkle, som å holde hjertet i gang. Gjennom det neste halve året våkner bevisstheten mer og mer, samtidig som hjernen kobles til resten av kroppen og får stadig flere oppgaver.

Så når vi blir født er dette ikke et starttidspunkt egentlig, men bare en avslutning på tiden som beskyttet foster inne i morens kropp. Lungene må tømmes for fostervæske og man lærer seg å puste luft. Men hjernen er allerede i full gang, det er bevist at ufødte fostre reagerer på lyder utenfra, antagelig kjenner de derfor sin mors stemme allerede før de blir født. Og hvis de har hørt musikk utenfra før de blir født vil de antagelig bli preget av dette, kanskje de føler seg trygge når de hører musikk de er vant til.

Filmplakat for «21 grams», se omtale på forskning.no

En uavhengig sjel er aldri påvist vitenskaplig, så det mest sannsynlige er at bevisstheten og personligheten er knyttet til hjernen. Det betyr at når hjernen til slutt dør, så forsvinner bevisstheten også. Deretter er vi kun en klump med celler igjen, slik vi var før uke 12 i svangerskapet.

At det virkelig er hjernen som er opphavet til bevisstheten og personligheten vises tydelig hvis hjernen skades. Da endres personligheten og man kan miste deler eller hele bevisstheten: man blir bevisstløs. Noen bevisstløse kan vekkes til live igjen, men noen av disse endrer personlighet fordi deler av hjernen har blitt varig skadet. Min far døde av hjernesykdommen Alzheimer, og vi merket at han endret personlighet etter hvert som sykdommen utviklet seg.

Hvis vi hadde hatt en sjel som overvant døden, slik ulike religioner hevder: hvilken versjon av min far ville det være som levde videre? Den knapt lallende utgaven han var da han døde? Den aldrende utgaven før han fikk Alzheimer? Idéskaperen som bl.a var konsulent og gründer for ulike selskaper på slutten av yrkeskarriæren? Eller en ung student, frisk og med stor tro på livet? Denne sistnevnte utgaven ville selvsagt ikke vite at han senere traff min mor og fikk tre sønner?

Jeg er ateist, jeg tror verken det finnes gudevesner, ånder eller sjeler. For meg er alt sånt helt absurd, jeg regner det som overtro. Jeg er derfor sikker på at det er umulig å overleve døden. Når hjernen dør er det som å slå av en bryter. En død person eksisterer ikke lengre som en person, vedkommende opplever ingenting, heller ikke svarthet eller stillhet. En død person vet verken at han/hun er død eller at vedkommende har vært i live, har eksistert.

Jeg mener derfor at det er absurd å synes synd på en død person, det blir som å synes synd på en trestubbe, et nedbrent hus eller en totalvraket bil, men det gir mening å trøste og ta vare på den avdødes pårørende. For meg er det å foreta en begravelse, selve kistenedleggelsen og ritualene rundt dette, helt meningsløst. Også minnesteinen på kirkegården er absurd. Men en begravelse er en anledning til å trøste de pårørende, og dette gir mening for meg.

Vi som er pårørende husker det vi vil huske av vår tid sammen med den som har dødd. Jeg kan derfor velge å huske min far som den han var før han fikk Alzheimer. Den eneste måten å skaffe seg et «evig liv» på, slik jeg ser det, er å utføre noe mens man er i live som mange vil huske etter at man er død. Min far var bl.a med på å starte et firma som fortsatt eksisterer og han tegnet og bygde et bolighus som fortsatt eksisterer.

Jeg har en «skuff» i hjernen min som det står «far» på. Denne «skuffen» forsvinner selvsagt når jeg dør, hvis jeg da ikke sørger for å skrive innholdet ned som en tekst, legge ved bilder og videoopptak jeg eventuelt har. En sånn «utskrift» om en person kalles gjerne en biografi.

Hjernen er forresten mitt favorittorgan. :-) 

Les også:
«Sjelen veier 21 gram» (filmomtale på forskning.no)

Fotgjengere har lov å svime i sikksakk på fortau

Spørsmål postet i et debattforum

Er det akseptabelt at fotgjengere stirrer på telefonen samtidig som dem er ute å går i offentligheten? Som syklist møter jeg ofte fotgjengere på fortau som stirrer rett ned på telefonen. Jeg synes at uoppmerksomme fotgjengere burde være ansvarlige hvis det skulle skje ulykker der dem blir påsyklet. 

Det korrekte svaret

Fortau (og faktisk også gang- og sykkelveier) er i utgangspunktet forbeholdt fotgjengere. Det er ikke regulert i noen trafikkregler hvordan fotgjengere skal oppføre seg på fortau, så ja: de har lov å svime i sikksakk på fortauet mens de stirrer på en mobiltelefon.

Syklister har kun unntaksvis lov til å benytte fortau, kun hvis det er få fotgjengere der, og skal selv da passere fotgjengere i lav fart og i god avstand, i følge trafikkregel §18.3. Hvis dette ikke er mulig må syklisten leie sykkelen forbi fotgjengerne (ved leiing av sykkelen regnes syklisten selv som en fotgjenger), eller sykle i kjørebanen. Sykkel er nemlig definert som et kjøretøy og skal derfor i utgangspunktet benyttes i kjørebanen (det mange kaller «bilveien»).

Vær oppmerksom på at det ikke finnes egne trafikkregler for gang- og sykkelveier (ofte kalt bare «sykkelveier»). Derfor vil det som oftest bli benyttet samme regler som gjelder for fortau, også ved ulykker på gang- og sykkelveier.

Det har vært noe stygge ulykker på fortau (og gang- og sykkelveier), der syklister har kjørt på fotgjengere, og i de sakene som havner i rettsvesenet, så får syklisten så godt som alltid skylda, uansett hvor «hjernedødt» fotgjengeren har oppført seg. I og med at syklister ikke er pålagt trafikktrygd (ansvarsforsikring), så kan dette ende med at syklisten blir gjeldsslave etter en påkjørsel der fotgjengeren har blitt drept eller invalidisert.

Selv sykler jeg av prinsipp aldri på fortau, jeg sykler heller en omvei enn å blande meg med fotgjengere. I nedoverbakker velger jeg som oftest kjørebanen heller enn gang- og sykkelveien, hvis føreforholdene tillater det. I kjørebanen er det slettere, og vikepliktsreglene er enklere (samme som for andre kjøretøy). Jeg har forbehold om føreforhold fordi jeg er helårssyklist: på snørike dager sykler jeg heller saktere på gang- og sykkelveier, da det da kan føles utrygt å sykle i kjørebanen.

OBS: Fra og med 1. januar 2023 er eiere av elsparkesykler pålagt å anskaffe ansvarsforsikring for kjøretøyet. Denne plikten gjelder ikke eiere av elsykler eller uassisterte sykler (trøsykler).

 
Les også:
Trafikkreglene (lovdata.no)
Dommer om fotgjengere i sykkelvei (jusprofessor Olav Torvund)