Sjelen er en illusjon, bevisstheten sitter i hjernen

Hjernen, og dermed de første spirer av bevisstheten, våkner i uke 12 av svangerskapet. Før dette er fosteret kun en celleklump, omtrent som en finger. De første oppgavene til fosterets hjerne er helt enkle, som å holde hjertet i gang. Gjennom det neste halve året våkner bevisstheten mer og mer, samtidig som hjernen kobles til resten av kroppen og får stadig flere oppgaver.

Så når vi blir født er dette ikke et starttidspunkt egentlig, men bare en avslutning på tiden som beskyttet foster inne i morens kropp. Lungene må tømmes for fostervæske og man lærer seg å puste luft. Men hjernen er allerede i full gang, det er bevist at ufødte fostre reagerer på lyder utenfra, antagelig kjenner de derfor sin mors stemme allerede før de blir født. Og hvis de har hørt musikk utenfra før de blir født vil de antagelig bli preget av dette, kanskje de føler seg trygge når de hører musikk de er vant til.

Filmplakat for «21 grams», se omtale på forskning.no

En uavhengig sjel er aldri påvist vitenskaplig, så det mest sannsynlige er at bevisstheten og personligheten er knyttet til hjernen. Det betyr at når hjernen til slutt dør, så forsvinner bevisstheten også. Deretter er vi kun en klump med celler igjen, slik vi var før uke 12 i svangerskapet.

At det virkelig er hjernen som er opphavet til bevisstheten og personligheten vises tydelig hvis hjernen skades. Da endres personligheten og man kan miste deler eller hele bevisstheten: man blir bevisstløs. Noen bevisstløse kan vekkes til live igjen, men noen av disse endrer personlighet fordi deler av hjernen har blitt varig skadet. Min far døde av hjernesykdommen Alzheimer, og vi merket at han endret personlighet etter hvert som sykdommen utviklet seg.

Hvis vi hadde hatt en sjel som overvant døden, slik ulike religioner hevder: hvilken versjon av min far ville det være som levde videre? Den knapt lallende utgaven han var da han døde? Den aldrende utgaven før han fikk Alzheimer? Idéskaperen som bl.a var konsulent og gründer for ulike selskaper på slutten av yrkeskarriæren? Eller en ung student, frisk og med stor tro på livet? Denne sistnevnte utgaven ville selvsagt ikke vite at han senere traff min mor og fikk tre sønner?

Jeg er ateist, jeg tror verken det finnes gudevesner, ånder eller sjeler. For meg er alt sånt helt absurd, jeg regner det som overtro. Jeg er derfor sikker på at det er umulig å overleve døden. Når hjernen dør er det som å slå av en bryter. En død person eksisterer ikke lengre som en person, vedkommende opplever ingenting, heller ikke svarthet eller stillhet. En død person vet verken at han/hun er død eller at vedkommende har vært i live, har eksistert.

Jeg mener derfor at det er absurd å synes synd på en død person, det blir som å synes synd på en trestubbe, et nedbrent hus eller en totalvraket bil, men det gir mening å trøste og ta vare på den avdødes pårørende. For meg er det å foreta en begravelse, selve kistenedleggelsen og ritualene rundt dette, helt meningsløst. Også minnesteinen på kirkegården er absurd. Men en begravelse er en anledning til å trøste de pårørende, og dette gir mening for meg.

Vi som er pårørende husker det vi vil huske av vår tid sammen med den som har dødd. Jeg kan derfor velge å huske min far som den han var før han fikk Alzheimer. Den eneste måten å skaffe seg et «evig liv» på, slik jeg ser det, er å utføre noe mens man er i live som mange vil huske etter at man er død. Min far var bl.a med på å starte et firma som fortsatt eksisterer og han tegnet og bygde et bolighus som fortsatt eksisterer.

Jeg har en «skuff» i hjernen min som det står «far» på. Denne «skuffen» forsvinner selvsagt når jeg dør, hvis jeg da ikke sørger for å skrive innholdet ned som en tekst, legge ved bilder og videoopptak jeg eventuelt har. En sånn «utskrift» om en person kalles gjerne en biografi.

Hjernen er forresten mitt favorittorgan. :-) 

Les også:
«Sjelen veier 21 gram» (filmomtale på forskning.no)

Idé: Ateister for naturvitenskap (AfNv)

Jeg har fundert på et alternativ til Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet og lignende ikke-religiøse livssynssamfunn. Et annet alternativ ved utmelding av religiøse livssynssamfunn. Mitt alternativ kan karakteriseres som "Ateister for naturvitenskap" (AfNv). Tanken er at dette livssynssamfunnet ikke skal jobbe mot religion, men for naturvitenskap. Sånn sett kan AfNv også favne agnostikere, de som ikke utelukker det overnaturlige, men heller ikke tror på det. Mesteparten av stats- og kommunetilskuddene til AfNv skal ganske enkelt doneres videre til naturvitenskaplig forskning. Litt må nok brukes til drift og administrasjon, bl.a krever staten at alle livssynssamfunn som mottar støtte skal kunne redegjøre for hva midlene går til hvert år. Men resten øremerkes rett og slett til ikke-religiøs forskning til menneskehetens beste, altså naturvitenskaplig forskning.

"Ateister for naturvitenskap" skal imidlertid ikke tilby egne ritualer eller bedrive "misjonering". Vil man erstatte dåp og konfirmering med navnedag og borgerlig konfirmering, en slags alternativer til religiøse ritualer, så kan man melde seg inn i Humanetisk forbund. AfNv-medlemmer som vil gifte seg eller lignende får gjøre dette innenfor statens rammer og forordninger, slik alle i Norge har anledning til, uansett hvilket livssynssamfunn de tilhører eller ikke. Vil man jobbe aktivt mot religionene, og spesielt kristendom, kan man melde seg inn i Hedningesamfunnet.

AfNv-medlemmene kan oppfordres til å melde seg på donorordninger og lignende, til medmenneskenes beste. Men dette må være frivillig. Hele poenget med dette livssynssamfunnet er altså rett og slett å omfordele penger som ellers ville gått til religion, til naturvitenskap. Dess flere AfNv-medlemmer, dess mer penger vil gå til naturvitenskaplig forskning.

Spørsmålet mitt til leserne mine er ganske enkelt, er det behov for et sånt alternativt ateist-/agnostikersamfunn i Norge? Er det noe poeng å gå videre med denne idéen?

Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre

Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.