Sjelen er en illusjon, bevisstheten sitter i hjernen

Hjernen, og dermed de første spirer av bevisstheten, våkner i uke 12 av svangerskapet. Før dette er fosteret kun en celleklump, omtrent som en finger. De første oppgavene til fosterets hjerne er helt enkle, som å holde hjertet i gang. Gjennom det neste halve året våkner bevisstheten mer og mer, samtidig som hjernen kobles til resten av kroppen og får stadig flere oppgaver.

Så når vi blir født er dette ikke et starttidspunkt egentlig, men bare en avslutning på tiden som beskyttet foster inne i morens kropp. Lungene må tømmes for fostervæske og man lærer seg å puste luft. Men hjernen er allerede i full gang, det er bevist at ufødte fostre reagerer på lyder utenfra, antagelig kjenner de derfor sin mors stemme allerede før de blir født. Og hvis de har hørt musikk utenfra før de blir født vil de antagelig bli preget av dette, kanskje de føler seg trygge når de hører musikk de er vant til.

Filmplakat for «21 grams», se omtale på forskning.no

En uavhengig sjel er aldri påvist vitenskaplig, så det mest sannsynlige er at bevisstheten og personligheten er knyttet til hjernen. Det betyr at når hjernen til slutt dør, så forsvinner bevisstheten også. Deretter er vi kun en klump med celler igjen, slik vi var før uke 12 i svangerskapet.

At det virkelig er hjernen som er opphavet til bevisstheten og personligheten vises tydelig hvis hjernen skades. Da endres personligheten og man kan miste deler eller hele bevisstheten: man blir bevisstløs. Noen bevisstløse kan vekkes til live igjen, men noen av disse endrer personlighet fordi deler av hjernen har blitt varig skadet. Min far døde av hjernesykdommen Alzheimer, og vi merket at han endret personlighet etter hvert som sykdommen utviklet seg.

Hvis vi hadde hatt en sjel som overvant døden, slik ulike religioner hevder: hvilken versjon av min far ville det være som levde videre? Den knapt lallende utgaven han var da han døde? Den aldrende utgaven før han fikk Alzheimer? Idéskaperen som bl.a var konsulent og gründer for ulike selskaper på slutten av yrkeskarriæren? Eller en ung student, frisk og med stor tro på livet? Denne sistnevnte utgaven ville selvsagt ikke vite at han senere traff min mor og fikk tre sønner?

Jeg er ateist, jeg tror verken det finnes gudevesner, ånder eller sjeler. For meg er alt sånt helt absurd, jeg regner det som overtro. Jeg er derfor sikker på at det er umulig å overleve døden. Når hjernen dør er det som å slå av en bryter. En død person eksisterer ikke lengre som en person, vedkommende opplever ingenting, heller ikke svarthet eller stillhet. En død person vet verken at han/hun er død eller at vedkommende har vært i live, har eksistert.

Jeg mener derfor at det er absurd å synes synd på en død person, det blir som å synes synd på en trestubbe, et nedbrent hus eller en totalvraket bil, men det gir mening å trøste og ta vare på den avdødes pårørende. For meg er det å foreta en begravelse, selve kistenedleggelsen og ritualene rundt dette, helt meningsløst. Også minnesteinen på kirkegården er absurd. Men en begravelse er en anledning til å trøste de pårørende, og dette gir mening for meg.

Vi som er pårørende husker det vi vil huske av vår tid sammen med den som har dødd. Jeg kan derfor velge å huske min far som den han var før han fikk Alzheimer. Den eneste måten å skaffe seg et «evig liv» på, slik jeg ser det, er å utføre noe mens man er i live som mange vil huske etter at man er død. Min far var bl.a med på å starte et firma som fortsatt eksisterer og han tegnet og bygde et bolighus som fortsatt eksisterer.

Jeg har en «skuff» i hjernen min som det står «far» på. Denne «skuffen» forsvinner selvsagt når jeg dør, hvis jeg da ikke sørger for å skrive innholdet ned som en tekst, legge ved bilder og videoopptak jeg eventuelt har. En sånn «utskrift» om en person kalles gjerne en biografi.

Hjernen er forresten mitt favorittorgan. :-) 

Les også:
«Sjelen veier 21 gram» (filmomtale på forskning.no)

Fotgjengere har lov å svime i sikksakk på fortau

Spørsmål postet i et debattforum

Er det akseptabelt at fotgjengere stirrer på telefonen samtidig som dem er ute å går i offentligheten? Som syklist møter jeg ofte fotgjengere på fortau som stirrer rett ned på telefonen. Jeg synes at uoppmerksomme fotgjengere burde være ansvarlige hvis det skulle skje ulykker der dem blir påsyklet. 

Det korrekte svaret

Fortau (og faktisk også gang- og sykkelveier) er i utgangspunktet forbeholdt fotgjengere. Det er ikke regulert i noen trafikkregler hvordan fotgjengere skal oppføre seg på fortau, så ja: de har lov å svime i sikksakk på fortauet mens de stirrer på en mobiltelefon.

Syklister har kun unntaksvis lov til å benytte fortau, kun hvis det er få fotgjengere der, og skal selv da passere fotgjengere i lav fart og i god avstand, i følge trafikkregel §18.3. Hvis dette ikke er mulig må syklisten leie sykkelen forbi fotgjengerne (ved leiing av sykkelen regnes syklisten selv som en fotgjenger), eller sykle i kjørebanen. Sykkel er nemlig definert som et kjøretøy og skal derfor i utgangspunktet benyttes i kjørebanen (det mange kaller «bilveien»).

Vær oppmerksom på at det ikke finnes egne trafikkregler for gang- og sykkelveier (ofte kalt bare «sykkelveier»). Derfor vil det som oftest bli benyttet samme regler som gjelder for fortau, også ved ulykker på gang- og sykkelveier.

Det har vært noe stygge ulykker på fortau (og gang- og sykkelveier), der syklister har kjørt på fotgjengere, og i de sakene som havner i rettsvesenet, så får syklisten så godt som alltid skylda, uansett hvor «hjernedødt» fotgjengeren har oppført seg. I og med at syklister ikke er pålagt trafikktrygd (ansvarsforsikring), så kan dette ende med at syklisten blir gjeldsslave etter en påkjørsel der fotgjengeren har blitt drept eller invalidisert.

Selv sykler jeg av prinsipp aldri på fortau, jeg sykler heller en omvei enn å blande meg med fotgjengere. I nedoverbakker velger jeg som oftest kjørebanen heller enn gang- og sykkelveien, hvis føreforholdene tillater det. I kjørebanen er det slettere, og vikepliktsreglene er enklere (samme som for andre kjøretøy). Jeg har forbehold om føreforhold fordi jeg er helårssyklist: på snørike dager sykler jeg heller saktere på gang- og sykkelveier, da det da kan føles utrygt å sykle i kjørebanen.

OBS: Fra og med 1. januar 2023 er eiere av elsparkesykler pålagt å anskaffe ansvarsforsikring for kjøretøyet. Denne plikten gjelder ikke eiere av elsykler eller uassisterte sykler (trøsykler).

 
Les også:
Trafikkreglene (lovdata.no)
Dommer om fotgjengere i sykkelvei (jusprofessor Olav Torvund)

Det er ikke forbudt å sykle over gangfelt

Mange hevder at det finnes en trafikkregel om at syklister er pålagt å alltid leie sykkelen over alle gangfelt. Denne regelen finnes ikke.

Det står faktisk ikke noe spesifikt i trafikkreglene om syklisters vikeplikt for bilister i gangfelt.

Den eneste trafikkregelen som spesifikt nevner sykling i gangfelt (§18.3) omhandler omsynet til fotgjengerne i gangfeltet. Der står det at det er lov å sykle i gangfeltet, men ikke ett ord der om vikeplikt for andre veifarende.

Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand, i tilnærmet gangfart og uansett med en fart ikke over 6 km i timen.

Trafikkregelen som omhandler vikeplikt for kjørende som kommer ut i veien fra fortau  eller sykkelvei (§7.4 andre ledd) nevner verken gangfelt eller syklister spesifikt.

Kjørende som vil inn på eller krysse veg fra sykkelveg, gangveg, eller fortau, har vikeplikt for trafikant på vegen. Denne plikten gjelder ikke overfor kjørende fra eller til områder nevnt i første ledd.

Det er kun ved kombinasjon av disse to trafikkreglene man kan slutte at syklister har vikeplikt for annen trafikk når de krysser en vei i et gangfelt. Men kombinasjonen av disse reglene kan ikke gi noen plikt til å leie sykkelen over alle gangfelt.

Konklusjonen må derfor bli at det er lov å sykle over gangfeltet, men syklisten har da vikeplikt for kryssende trafikk. Leier man en sykkel (eller moped) regnes man som fotgjenger, og kryssende trafikk har vikeplikt for fotgjengere som krysser veien i gangfelt. Men er det ingen kryssende trafikk, så er det altså fullt tillatt å sykle over gangfeltet.

Les mer:
De korrekte trafikkreglene på lovdata.no (lovdata.no er bedre enn andre kilder for lover og regler)
Jusprofessor Olav Torvunds blogg om syklisters vikeplikt i gangfelt (det er faktisk ikke vikeplikt i alle gangfelt, noe Torvund her forklarer)

Er religion en garanti for toleranse, eller for fremmedfrykt?

Religionene var opprinnelig et maktmiddel skapt av makthaverne i de første sivilisasjonene for å få lydige og oppofrende undersåtter. Ved å få de til å tro på myter om at makthaverne var innsatt av overjordiske guder, så hindret de misnøye og mytteri. Siden har religioner og andre ekstreme ideologier vært brukt som argument for de mest vanvittige idéene verden har sett. 

Som når de "kristne" korstogene for å "frigjøre" Jerusalem fra muslimene, lærte bort et nytt begrep, hellig krig. Denne kristne hellige krigen gikk ut på å massakrere sivile, voldta "hedningenes" kvinner, slakte barna deres og avslutte med å takke den kristne guden for seieren. Muslimene var sjokkerte. 

Eller som i 2011, da vår egen landsmann ABB, som selv regner seg som kristen, forsøkte å frigjøre Norge fra Arbeiderpartiet, som han anså som de fremste forkjemperne for det såkalte "fargerike samfunnet", et begrep ABB selv (som god kristen nordmann) både fryktet og hatet. Alle i Norge var i månedene etterpå helt enige om at vi tok sterk avstand fra den fremmedfrykten ABB stod for. 

Men nå, bare fem år senere, er den "kristne" proteksjonismen på sterk fremmarsj også i det norske samfunnet. Mange applauderer regjeringens fremmedfryktpolitikk, hvor det er om å gjøre å være "best" i verden i det å utvise flyktninger og innvandrere. Heldigvis finnes det fortsatt et "hylekor" av medmenneskelighet i landet vårt. 

Jeg håper i det lengste at toleranse og medmenneskelighet vinner, men dessverre ser det ut til til at det er fremmedfrykt og intoleranse som vinner terreng, også i vår demokratihøyborg. For meg ser det ut til at religiøse følelser er lette å sause sammen med proteksjonistiske idéer. Jeg skal ikke hevde at religioner har skylda for mye ufred og intoleranse i verden, men jeg drømmer om en fremtid der religiøse idéer ikke lengre sauses sammen med politikk, fordi historien har vist oss hvor mye galskap slik sammensausing kan gi.

Jeg har samme drøm som John Lennon hadde i Imagine, en verden der man ikke tillater sammenblanding av religion og politikk, fordi historien har vist oss hvor mye galskap denslags sammenblanding kan føre til.

Imagine there's no countries
It isn't hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
Imagine all the people
Living life in peace

Forby fortaussykling i Norge, som i resten av verden

Fortausssykling (og sykling på gangsti) er en uting og burde vært forbudt i Norge, som i resten av verden. Selv i våre naboland Danmark og Sverige er det helt forbudt å sykle på fortauet. Det er nesten det i Norge også, tillatelsen til fortaussykling er et unntak også i det norske regelverket:



Trafikkreglene §18.3
"Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart."

I de fleste tilfellene, der det er normalt mye fotgjengere på fortauet, er det altså forbudt å sykle på fortauet i Norge også. Vil du ikke sykle i kjørebanen må du da leie sykkelen på fortauet hvis det er en del fotgjengere der. I følge politiet skal sykling på fortauet foregå på fotgjengernes premisser, det betyr bl.a at å plinge på fotgjengere på fortauet ikke er tillatt. Man kan til nød gi seg til kjenne ved et forsiktig "Unnskyld, jeg vil forbi!"


Gang- og sykkelveier (ofte feilaktig omtalt som sykkelstier av antisyklister) er en hybrid som selv veimyndighetene nå innrømmer er en miss. Det finnes ikke noe eget regelverk for disse, det betyr at i rettspraksisen anses også disse som fortau. Syklister som ferdes der må altså juridisk sett redusere farten til tilnærmet gangfart hver gang de passerer gående, hvis ikke risikerer de å bli dømt for uaktsomhet hvis de sykler på en fotgjenger med musikk i ørene som plutselig skjærer over fra den ene til den andre siden uten å se om det er klart, slik fotgjengere kan på vanlige fortau.

Skiltet og markert sykkelfelt. Det er enveiskjørt.
Bilister har ikke lov å stanse eller parkere i det,
eller benytte det for forbikjøring.

Heldigvis er det ikke påbudt for syklister å benytte gang- og sykkelveier der de finnes. Vegdirektoratet og politiet anbefaler at raske syklister (hastighet over ca 20 km/t) benytter kjørebanen, ikke gang- og sykkelveien.



Dagens nyvei-løsninger går derfor på å anlegge sykkelfelt eller rene sykkelveier i tillegg til vanlig kjørebane og fortau/gangsti, der det er plass til slike løsninger. Men inntil dette er ordnet er det best om de raske syklistene sykler i kjørebanen, ikke på fortau eller gang- og sykkelveier.

Selbusjøen rundt

Vi som tok denne turen er Anita (53) og Svein Erling (55). Vår bakgrunn er helårssyklister: Jobbsykling, 2 markaturer pr uke, sykkelferieturer, deltar av og til på noen terrengritt - vanlige mosjonister altså. Vi brukte skikkelige terrengsykler, Anita hadde heldempet, Svein Erling kun demping foran. Denne bloggposten skriver vi av to hovedgrunner: For selv å ha en minnebok om turen og for at andre som har tenkt å ta turen får et lite innblikk i turen. Våre anbefalinger og flere bilder kan sees nederst i bloggen.

Denne turen har vi snakket om å ta i 3 år. Årets sommerferie skulle tilbringes hjemme, og Selbusjøen rundt sto på lista over aktuelle turmål. Kvelden før vi gikk til køys besluttet vi at dagen etter skulle dette turmålet bli historie. Værmeldingen var bra, rundt 15 grader, oppholdsvær og delvis skyet. Perfekt for en langtur på sykkelsetet. Etter et kjapp søk på Google kunne vi finne løypekart og -beskrivelse (Klæbu IL). Men bare så det er sagt; kartet var bare en grovskisse. For dere som har tenkt å ta turen; ta med et detaljert kart. Det gjorde vi, og det hadde vi god bruk for. Skiltingen var til dels svært mangelfull i dette terrenget.

Brøttem: Klar for avreise

Løypebeskrivelsen til Klæbu IL er delt opp i 4 etapper. Den samme oppdelingen gjør vi også. Vi er ikke helt enig med Klæbu IL når det gjelder vanskelighetsgrad på etappene. Det gjelder første etappe hvor de har beskrevet som "Meget krevende" og siste etappe som "Krevende". Vi vil bytte om vanskelighetsgraden for disse to. Hele turen er på 9 mil. På beskrivelsen sto det at turen ville ta ca 10 timer med gode pauser. Vi brukte 12 timer som inkluderer sykkeltrøbbel på første etappe, mye kartlesing, en bom på stien, en lang rekognosering for å finne letteste vei ned et heng og tre matpauser. Alt dette står det mer om under her. Effektiv sykkel-/gåtid ble 6 timer og 30 minutt.

Dagen kom og vi besluttet å kjøre opp til Brøttem med syklene på taket av Kermit (bilen vår). Vi bor på Tiller så det er 2x2 mil ekstra. Vi regnet med at vi var fornøyd med å sitte på sykkelsetet etter de 9 milene. Været ble så bra som det var lovet. Matpakker ble smurt og vannflasker fylt opp, samt at vi tok med litt førstehjelpsaker til både oss og syklene og litt ekstra klær (som vi ikke fikk bruk for).

Første etappe: Brøttem-Radiomuseet, 25 km
Klæbu IL: Meget krevende. Grusvei og terreng. Vading over elv. Kupert. Antatt tidsbruk 2,5 time. Pause på Radiomuseet.

Vading på gang

De første 10 km er på grusvei som gikk i kupert terreng. Etter 3 km begynte klatringen. Da vi var kommet oss opp på fjellet skulle vi ta av fra grusveien opp mot første terrengdel. Det startet bra. Fin kjerrevei som (selvfølgelig) ble mer og mer sti og hvor stien gikk over ei elv. Tørr og god som vi var på beina bestemte vi oss for å ta av oss skoene og strømpene og vasse over. Elva var ikke djupere enn at vannet rakk litt opp på leggene. Vel over elva, og fornøyd over å ha fått avkjølt lankene, var det på med skoene igjen. God og tørr. Ha ha ha ha… det varte i nøyaktig 3 skritt. For nå var vi kommet til myra. Svopp svopp splæsj… Gjennomvåt på beina! Kunne like gjerne gått over elva med skoene på! Og slik fortsatte det i ca 2 km til myra kom inn på en gjørmesti som etter hvert ble traktorgjørmevei som etter hvert ble traktorvei og så en grusvei og så en bilvei… Jippi!!! Utrolig deilig å sette seg på sykkelsetet etter å ha vasset i vann og gjørme flere kilometer.

Radiomuseet

Vi kjente nå at litt mat ville gjort susen så vi tok en kjapp rast før vi begynte en ny klatreetappe. Vi nådde nå løypas høyeste punkt på 460 moh. Nå var det bare å hive seg ned bakkene til Renåa. Men det ble ikke bare bare … Anitas sykkel protesterte vilt med å gi fra seg noen forferdelige lyder. Det virket som det var bremsene. Var bremseskivene nedslitt tro? Vi måtte bare snegle oss nedover bakkene for så snart farten ble stor kom disse protestlydene igjen. Huff, dette var et strek i regninga, og så tidlig på turen! Da vi endelig kom ned til Renåa begynte den lange oppoverbakken, og det protesterte ikke sykkelen noe på. Men i bakkene ned mot Radiomuseet kom lydene igjen. Vel fremme på Radiomuseet sjekket Svein Erling bremseskivene som viste seg å være ganske nedslitt. Men å gi fra seg slike lyder av den grunn?!?! Nei, det var rart…

Andre etappe: Radiomuseet-Innbygda, 20 km
Klæbu IL: Lett. Grus og asfalt. Relativt flat. Antatt tidsbruk 1 time. Pause i Innbygda.

Softis er godt

Vi fortsatte turen inn mot Selbu med å kjøre rolig i nedoverbakkene da ulydene fra Anitas sykkel fortsatte. Men så oppdaget vi at kjea hang og slang da ulydene kom. Ny diagnose: Frikranslageret til girkassetten bak var gåen. Ved å holde pedalene i gang også i nedoverbakker klarte Anita å forhindre ulydene og kjedebrudd. Måtte både bremse og holde pedalene i gang samtidig - for noe dumt! Tenk å måtte sykle over halve løypa på denne måten da!!! Motet begynte å blekne og en mulig avslutning på sykkelturen i Innbygda var en mulighet, tenkte Anita, men sa det ikke høyt :-|

Asfaltpartiet mot Innbygda gikk radig. Vi stoppet på bensinstasjonen for påfyll av vann, og kostet på oss en softis som vi nøt ved Selbu-gubben. Så fikk Svein Erling en tanke om at vi kan prøve å smøre spalten mellom hjulet og frikranslageret. Vi hadde ikke olje med, men på bensinstasjonen fikk vi noen dråper.

Tredje etappe: Innbygda-Rimtjønna, 20 km
Klæbu IL: Relativt lett. Sterk stigning i siste halvdel. Grus på slutten. Antatt tidsbruk 1,5 time. Pause ved Rimtjønna.
Det gikk noen km før vi fikk testet om oljen funket fordi veien var flat fremover. Vi fulgte Fv 705 til vi kom til Tømra og svingte av mot Selbustrand. Det var rett og slett deilig å kunne snu og sykle "tilbake", eller retter sagt vestover, etter å ha syklet hele langstrekket av Selbusjøen mot øst. Vi var kommet halvveis! Endelig kom det en nedoverbakke hvor nyoljet frikranslager skulle testes ut. Det funket! Jippi!!! Nå så alt mye lysere ut. Deilig å få hvile beina i nedoverbakke igjen! Og nå ble gleden over de nydelige markblomstene som pyntet opp veikanten gjennom det vakre landskapet vi syklet enda større.

Matpause ved Rimtjønna

Deretter begynte stigningen. Vi skulle klatre 300 meter på ca 5 km. Selv om oppoverbakken var ganske god å sykle i begynte vi å kjenne milene i kroppen da stigningen før toppen ble brattere. Men når man er på toppen vet man det går nedover om ikke lenge. Vi fikk hvile beina i 3 km nedoverbakke før vi tok av fra hovedveien og inn på grusveien mot Rimtjønna. Fin grusvei, noe kupert helt fram til Rimtjønna hvor vi fant en fin rasteplass med benker og bord. Der spiste vi matpakke nr 2 og knipset litt bilder.

Fjerde etappe: Rimtjønna-Brøttem, 25 km
Klæbu IL: Krevende. Variert underlag: grus, sti og terreng. To gåpartier. Antatt tidsbruk 2 timer.
Etter en god hvil fortsatte vi grusveien innover det vakre og kuperte landskapet, og side om side med Stor-Dragstsjøen. Nesten på slutten av Stor-Dragstsjøen kom vi til grusveiens ende og terrengpartiet lå foran oss. Absolutt ikke sykkelbart. Mye myr og gjørme. Om skoene hadde tørket litt siden forrige terrengparti fikk de nye bad nå. Vi så elgspor på stien, men så ikke noe til elgen. Så forresten lite vilt i det hele tatt på turen, bortsett fra en og annen fugl, bl.a ei rype.

Under stokk og stein

Så kom vi dit hvor vi mener den største utfordringen på hele løypa var. Det var et heng som vi måtte ned, og det var også der stien gikk. Men problemet var at det var veltet et tre akkurat på toppen av henget som vi måtte under. Vi kikket oss om i området om det var andre muligheter for å komme ned, men fant ut at vi måtte bare komme oss under treet. Anita gikk først og tok i mot syklene som Svein Erling sendte ned. Vel nede så vi at stien førte oppover en bratt skråning hvor vi også måtte være to om å få opp syklene. Disse manøvrene vil vi kalle meget krevende. Er glad vi var to om å komme oss gjennom dette partiet. Det ble mye bæring og løfting av sykkelen før vi kom oss ned til myra og kunne vasse mot en eller annen grusvei langt der framme. I antall meter var dette terrengpartiet ikke så langt som det føltes, ca 1,5 km. Deilig var det i alle fall å komme fram til grusveien som gikk forbi Litj-Dragstsjøen og ut på asfaltveien.

Merkesbekken, som er skillet
mellom Selbu og Klæbu

På asfaltveien svingte vi til venstre, nedover bakkene mot Dragsten. Deretter gikk veien over til å bli grusvei innover Dragstmoen. Der møtte vi også noen spreke oppoverbakker før vi kom til en 180-graders sving. Midt i svingen fant vi siste stien/terrengpartiet mot Klæbu. Vi hadde stor tro på at dette var en fin sti, kanskje vi til og med kunne sykle den, siden den var avmerket på kartet. Men der tok vi feil. Like våt, kupert, myrete og bekkete som de andre stien vi har gått i dag. Denne stien virket uendelig lang. Det har kanskje sammenheng med at vi nå var ganske sliten, og at vi tok et feil stivalg som plusset på noen ekstra 100-metre. Men samtidig var det også den lengste gå-strekningen i dag på 3 km.

Pizza på gang

Det å komme fram til en sykkelbar sti etter en slik trasé er bare vidunderlig. Og nå gled stien mer og mer over til å bli en grusvei og etter hvert en bilvei. Og vips, så var vi kommet på en vei vi hadde vært før - nemlig veien som går opp til Gjenvollhytta. Vi ble hoppende glad. Nå visste vi hvor langt vi hadde igjen og hvordan veien så ut. De siste kilometerne mot Brøttem gikk som en lek. Bort var alle sure muskler og trøtte tanker. Vi var snart hjemme! Og der sto Kermit og ventet på oss på parkeringsplassen på Brøttem. Siste stopp var Coop Extra på Tiller for å kjøpe en frossenpizza som skulle fortæres etter en god dusj.

Det er vel unødvendig å si at det var helt fantastisk å finne senga den kvelden. Det tok litt tid før vi klarte å rette ut kroppen i vannrett stilling. Men når alle ledd var på plass sloknet vi fort. I dag, altså dagen etter, funker kroppen bra. Kjenner selvsagt turen og er litt mer trøtt enn vanlig. Nå har klærne, skoene og syklene fått en vask og sola har kommet fram. Da er det bare å nyte de siste dager av ferien. I morgen blir det nok en sykkeltur igjen skal du se …

Våre anbefalinger til andre som vil ta denne turen:
• Bruk helst skikkelig terrengsykkel, det er mye bra vei, men også mye dårlig vei/sti. Mange steder må dere gå uansett, noen steder må sykkelen bæres, en lett og solid sykkel er en stor fordel på denne turen. Sjekk at bremsene er åkei før turen, det ble mye bremsing.
• Ta med eget kart i målestokk 1:50.000 eller bedre (mindre tall bak kolon er bedre). Skiltingen er tildels ikke-eksisterende, vi brukte ofte mye tid på orientering.
• Ta gjerne med dere (lave) støvler for kryssing av gåpartiene hvis dere har plass, for å vasse over myrer i gjennomvåte sykkelsko er lite trivelig.
• Ta med nok mat og vann. Dere kan fylle opp vannflaskene på bensinstasjonen i Innbygda. Vi hadde med 4 vannflasker som vi fikk refylt, det kom godt med.
• Ta med litt plaster/sportsteip, tørkepapir og litt sykkelverktøy. Det er bedre å ha med litt for mye enn litt for lite, flere steder på turen er det laaangt til folk og hjelp.
• Ha med en god turkompis, minst et par tre steder var det godt å være en på hver side av hindre og kunne hjelpe til med å løfte sykler opp eller ned bratte småskrenter. Det å kunne oppmuntre hverandre når det røyner på er heller ingen ulempe. :-)

...

Dårlig sykkeltraséskilting i Norge

Tidligere i dag ble Helltunellen nordøst for Trondheim stengt, da en utenlandsk sykkelturist hadde syklet inn i den. Det er motorveien mellom Trondheim og Stjørdal som går gjennom Helltunellen, og den er derfor skiltet med sykkelforbud. Politiet kalte det "en livsfarlig lek med livet" på en twittermelding og geleidet syklisten til en tryggere trasé. Les mer om saken på adressa.no.

Men det holder ikke bare å sette opp et forbudsskilt, sykkelturistene må lett finne den alternative traséen uten å være lokalkjente.

Turister er ikke lokalkjente, det sier seg selv, og små og tilfeldige skilt er da ikke godt nok. Tydelig og opplysende sykkeltraséskilting er stort sett fraværende i Norge. Det blir stadig flere sykkelturister i Europa, mange av disse finner også veien til vårt storslagne land. Dette bør norske veimyndigheter ta seg ad notam. Det at man stadig vekk må stoppe utenlandske syklister i E6-tuneller er ikke et utslag av at utenlandske syklister liker å leke med livet, men at de ikke lett fant et reelt alternativ. Et lite rødt skilt som peker mot Hommelvik noen km før forbudsskiltet er bare forvirrende hvis vedkommende turist har tenkt seg til Trondheim.

Selv i storbyen Trondheim må man ofte være veldig lokalkjent for å skjønne hvor sykkeltraséene snor seg og hvor de fører til. Sykkeltraséene legges som oftest i hytt og pine fordi vegplanleggerne hele tiden glemmer at syklistene finnes når nye veier planlegges. Nylig ble en av hovedsykkeltraséene i Trondheim stengt i flere måneder og skiltingen henviste bare til et gatenavn på et underskilt på norsk. Man skal være ganske lokalkjent for å kjenne alle gatenavn i trønderhovedstaden. For byens innfødte beboere kan det kanskje være godt nok, men det er bare forvirrende for ferske utenbys studenter og ikke minst utenlandske sykkelturister.

Nå må Vegvesenet og skiltmyndighetene ta tak i dette før det skjer en tragisk ulykke med en utenlandsk sykkelturist, kanskje en hel familie på sykkeltur i fjordlandet i nord. En sånn ulykke vil kunne skade turist-Norges renommé.

Solengposten nr 2, julekort i 2014

Årets julekort ble andre nummer av Solengposten, oppkalt etter stedet vi bor. Første nummer kom som julekort i fjor. Solengposten er laget i Adobe InDesign. Utsendingsformatet er pdf, mye av utsendingen foregikk som vedlegg i private meldinger på Facebook.

Citroën 2CV Sahara hadde to motorer og 4WD

Tesla D er sedanen Model S med to elmotorer, én i hver ende av bilen. Den foran driver forhjulene og den bak driver bakhjulene. Glupt, for med dette slipper Tesla å legge inn en mellomaksel for å få firehjulsdrift. En mellomaksel hadde det nemlig ikke blitt plass til, for i midtkanalen i bilen ligger batteripakken, og den tar opp all plassen.

Men idéen med to motorer for å få drift i hver ende er slett ikke ny. Allerede i 1960 lanserte Citroën firehjulsdriftutgaven av 2CV, og den hadde også to motorer, én foran (i det normale motorrommet) og én bak (i bagasjerommet). De var koblet til hver sin girboks og drev hvert sitt hjulpar. Dette fungerte utmerket og Citroën 2CV Sahara var i produksjon helt til og med 1971.

Idé: Ateister for naturvitenskap (AfNv)

Jeg har fundert på et alternativ til Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet og lignende ikke-religiøse livssynssamfunn. Et annet alternativ ved utmelding av religiøse livssynssamfunn. Mitt alternativ kan karakteriseres som "Ateister for naturvitenskap" (AfNv). Tanken er at dette livssynssamfunnet ikke skal jobbe mot religion, men for naturvitenskap. Sånn sett kan AfNv også favne agnostikere, de som ikke utelukker det overnaturlige, men heller ikke tror på det. Mesteparten av stats- og kommunetilskuddene til AfNv skal ganske enkelt doneres videre til naturvitenskaplig forskning. Litt må nok brukes til drift og administrasjon, bl.a krever staten at alle livssynssamfunn som mottar støtte skal kunne redegjøre for hva midlene går til hvert år. Men resten øremerkes rett og slett til ikke-religiøs forskning til menneskehetens beste, altså naturvitenskaplig forskning.

"Ateister for naturvitenskap" skal imidlertid ikke tilby egne ritualer eller bedrive "misjonering". Vil man erstatte dåp og konfirmering med navnedag og borgerlig konfirmering, en slags alternativer til religiøse ritualer, så kan man melde seg inn i Humanetisk forbund. AfNv-medlemmer som vil gifte seg eller lignende får gjøre dette innenfor statens rammer og forordninger, slik alle i Norge har anledning til, uansett hvilket livssynssamfunn de tilhører eller ikke. Vil man jobbe aktivt mot religionene, og spesielt kristendom, kan man melde seg inn i Hedningesamfunnet.

AfNv-medlemmene kan oppfordres til å melde seg på donorordninger og lignende, til medmenneskenes beste. Men dette må være frivillig. Hele poenget med dette livssynssamfunnet er altså rett og slett å omfordele penger som ellers ville gått til religion, til naturvitenskap. Dess flere AfNv-medlemmer, dess mer penger vil gå til naturvitenskaplig forskning.

Spørsmålet mitt til leserne mine er ganske enkelt, er det behov for et sånt alternativt ateist-/agnostikersamfunn i Norge? Er det noe poeng å gå videre med denne idéen?

Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre

Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.

Årets julekort

Årets julekort ble ei avis, første nummer av Solengposten. Oppkalt etter stedet vi bor. Det var Anita som fikk den morsomme og uvanlige idéen og skrev det meste av stoffet. Svein Erling har designet logoen og laget avissiden i InDesign. Utsendingsformatet er pdf, mye av utsendingen foregår som vedlegg i private meldinger på Facebook.

Årets juletre

Vi (Anita og Svein Erling) laget i fjor vårt første barfrie og rundgangfrie juletre. Det gjorde vi i år også. Rett på veggen. Så etter to slike flate veggjuletrær kan vi snakke om en tradisjon.

Fjorårets utgave bestod av lauvtrekvister som var bundet sammen til to staurlignende rette lengder og en rund "krans", ei lyslenke og sju røde julekuler.

I årets utgave har vi droppet trevirket og heller laget en veggmontert ståltrådgrid. Denne har vi pyntet til randen med lyslenka og all juletrepynten vi kunne finne i huset. I tillegg kjøpte vi noen meter glitter, for det manglet vi.

Vi fant ut at bildet av årets juletre kan brukes som en vareopptelling. Så neste år slipper vi å se gjennom julepyntkassene for å se hva vi har, vi kan bare se på bildet av årets juletre.

Kjempegode havrebolle(-brød)

Dette er oppskriften til mine kjempegode havreboller, som også kan bli brød:

2 poser bolleblanding
1 pose store havregryn
1 boks honning
2 pakker gjær (evt. tørrgjær)
8 dl vann
100 g smør

Bland i nesten alle havregrynene i deigen (resten brukes på bordet i stedet for mel før oppdeling).

Deigen eltes, forheves, eltes på bordet (kna inn resten av havregrynene), deles opp i fire brødemner*, fordeles i fire brødformer, etterheves og stekes på 225°C i en halvtime, midt i ovnen.

Brødene skjæres opp i tommetykke skiver og nytes med blåbærsyltetøy. Velbekomme!


*) Deigen kan også deles opp i ca 40 store havreboller.

Alternativbransjens kirsebærplukking

Et typisk eksempel på alternativbransjens "cherry picking" av studier som støtter deres syn:
http://usahitman.com/microwave-test/

Ett forsøk med kun to planter er ikke en holdbar vitenskaplig test. Skulle det vært utført vitenskaplig måtte det vært f.eks tusen planter, og de som vannet dem skulle ikke visst underveis hvilke planter som fikk det ene eller andre vannet. Man måtte også sikre seg at alle plantene hadde eksakt like vilkår. Noen planter som fikk vanlig renset vann ville nok også dødd, og det ville nok noen av de som fikk mikrøbølgebehandlet vann. Når forsøket var over måtte man telt opp resultatet og til slutt åpnet opp konvolutten med koden for hvilke planter som fikk den ene eller andre typen vann. Den enkle skoletesten fra Sussex med kun to planter beviser* derfor egentlig ingenting.



Alternativbransjen elsker enkeltstudier som "beviser" det de hevder, men "glemmer" alle studier som evt. motbeviser det. Det å kun plukke studier som understøtter ett syn og utelate de andre som motsier det kalles "cherry picking" (kirsebærplukking). Vitenskaplig kan man sammenfatte alle undersøkelser innenfor det samme feltet i én stor såkalt "metastudie". Dess flere studier man har dess større blir tallgrunnlaget og dess sikrere kan konklusjonen bli. Ved kun å plukke de positive studiene lurer man tilhengerne til å tro at det man hevder er støttet av vitenskapen, selv om en metastudie ville vist ingen eller kanskje til og med en negativ effekt.

En som stadig vekk går grundig gjennom alternativbransjens kirsebærplukking og andre metoder for å lure tilhengerne til å tro alt mulig og umulig er bloggeren Gunnar Tjomlid. Han har skrevet en god og grundig analyse av det samme skoleprosjektet i Sussex: Mikrobølget dødsvann.


*) Innen vitenskapen snakker man ikke om beviser eller evige sannheter. Alle vitenskaplige "sannheter" er kun gyldige til de eventuelt blir motbevist. De kan bli "sannere" ved å bli underbygd/støttet av funn eller vitenskaplige undersøkelser, men ugjendrivelige bevis finnes ikke innen vitenskapen. Les om hva som menes med begrepet vitenskaplig teori på Wikipedia.

Valle, Dalen, Vallø og hjem

Tolvte, trettende og fjortende feriedag

Etter en lang og trivelig frokost ville vi besøke Svein Erlings onkel Lars, fordi tante Else hadde anbefalt det. Lars er mildt sagt en original, med mange sære idéer. Hva sies om en hurtigtogtrasé Oslo - Stavanger som kun krever riving av to hus? Eller hva med teorier om at Jæren ble befolket av kanaanere i sine langskip, og at disse ga vikingene langskipteknologien sin? Dessuten mente han at mange stedsnavn på Jæren var tolkbare og opplagte med gammelhebraisk som tolkingsgrunnlag. Selv var han sykelig og så elendig ut, men han var ikke verre enn at han midt under besøket tok ti-tolv raske armhevinger med strak kropp. Og kommuniserte med sine meningsfeller via internett. I fjor dro han mutters alene på en tremånederstur til New Zealand. En gammel mann med mange velfunderte idéer og med et lunt glimt i øyet. Et spennende besøk.

Etter å sagt farvel til onkel Lars, Inger Lovise og Jostein dro vi til Sandes for å se på Anitas gamle arbeidsplass Rogaland radio. Stedet var nå gjort om til et slags helseforetak, men de gamle sendermastene stod der fortsatt, fredete minner om lang- og kortbølgesendinger til og fra Norges skipsflåte over hele verden. Anita kan fortsatt morsealfabetet, men har ikke fått bruk for denne kunnskapen på snart tre tiår. Tiden for morsing er definivt over. Vi kikket litt på et par hus Anita bodde i den gangen og kjørte gjennom Sandnes sentrum.

Etterpå stakk vi innom Stavanger sentrum for å spise lønsj på bryggekanten, før vi satte Kermit i gir igjen, først noen mil sørover og deretter østover den flotte og berømte Suleskarveien til Valle i Setesdalen. For en fantastisk fjellvei! I Valle sentrum slo vi opp teltet, plukket ned syklene og tok oss en kveldstur oppover den østre dalsiden og rundt i Valle sentrum. Så krøp vi inn under teltduken og sovnet.

På morgenen satt vi rygg mot rygg på et liggeunderlag og spiste frokost utenfor teltet (husk å kjøpe klappstoler til neste tur). Så stablet vi alt i bilen og fortsatte østover en ny fjellovergang til Dalen i Telemark. Der stoppet vi og beundret ærverdige Dalen hotell, den flotte trebygningen i dragestil, som predikanten Åge Samuelsen reddet fra forfallet, og som nå fremstår i sin fordums prakt. Det er faktisk mange kongelige storheter fra både inn- og utland som har bodd der.

Etter pausen i Dalen ble det en ren transportetappe til Tønsberg, der vi svingte Kernit inn på gårdsplassen til Reidar og Anne Kristine. Reidar er Svein Erlings yngre bror. De hadde vært med på ei uke med svingdans på den danske øya Ærø.

Etter middag besøkte vi en av Anne Kristines sønner og hans kone. De er i ferd med å pusse opp et femti år gammelt hus. Men de tok seg tid til en pause, en prat og en kopp kaffe.

Neste dag la vi ut på hjemturen. Vi stoppet for bensinpåfylling og en deilig matbit i Lillehammer og på sørenden av Dovreplatået, nærmere bestemt på Hjelle seter. Der spiste vi deilig rømmegrøt mens vi nøt utsikten og kikket på tårnfalkungene som fortsatt satt i reiret i inngangspartiet.

Rett ovenfor Støren var det skjedd et uhell, et vogntog hadde veltet og sperret veien. Vi ble omdirigert på en laaang og kronglete omvei via Hauka i Budalen og deretter tilbake til Støren, få km lengre nord enn der vi startet på omveien.

Men langt om lenge var vi hjemme på Tiller. Det føltes veldig bra!

Hidra, et sommerparadis

Ellevte feriedag

Vi våknet opp i hytta til tante Else, spiste frokost og tok ned syklene fra biltaket. Vi ville se oss om på Hidra, og hadde fått noen tips fra Svein Erlings søskenbarn Sigrid om steder å besøke. Så la vi i vei mot tettstedet Kirkehamn. Der var det ei kirke, en dagligvarebutikk, et kunstnerutsalg og et par tre titall idylliske hvite små hus som var vakkert dandert rundt smale veier og stier.

Vi trillet rundt mellom husene mens vi ojet oss, sukket og stønnet henført over det vi så. Anita hadde nok kjøpt hele tettstedet hvis hun hadde vært multimillionær. Og innført evig sommer med solskinn i samme slengen.

Etter å ha fått med oss Kirkehamn satte vi kursen oppover. Vi fant veien opp til Hågåsen (125 moh). Der hadde tyskerne et fort under krigen, med god utsikt utover Nordsjøen og innseilingen til Flekkefjord. Vi kikket litt rundt og fikk blant annet en god utsikt over Kirkehamn. Men vi fant også en svært trivelig kunstintallasjon, et par små hytter på en plattform. Ei rød og ei blå. Den ene med en skrivebenk, den andre innholdt ei dobbeltseng. Den er det mulig å leie for ei natt. Hadde vi visst om dette hadde vi nok sovet der. Tenk å våkne til en sånn utsikt!

Etterpå tok vi sikte på brua over øyas kanal, som gjør at småbåtene slipper å gå helt rundt øya for å komme seg til den andre siden. Sør for kanalen lå neste turmål, det andre tettstedet på øya. Rasvåg. O lykke! Et mer idyllisk sted kan det vel ikke være mulig å finne? Vi satte oss ende ned på dagligvarebutikkens gjestebrygge, etter å ha proviantert litt i den lille butikken.

Etter sykkelturen stablet vi syklene på biltaket og tok farvel med tante Else og Sigrid. Så tok vi ferja tilbake fastlandet og satte nesa videre vestover langs kystveien via Jøssingfjord og Egersund til Varhaug, der Svein Erlings søskenbarn Inger Lovise og hennes mann Jostein tok i mot oss i deres nye, lekre leilighet i Varhaug sentrum.

Vi spiste, pratet om dette og hint og til slutt sovnet Anita og Svein Erling på sovesofaen i stua.

Torvbildet og en tidligere kollega

Tiende feriedag

Fredagen opprant med like varmt og pent vær som de foregående. Men vi forsov oss og hadde ikke tid til frokost, for Svein Erling ville stå på Kristansand torv kl. 12 med plakat, slik han hadde gjort utallige ganger mens han bodde på sørlandet. Så vi pakket i en fei, betalte for de tre døgnene til vår trivelige vert og parkerte i Kristiansand sentrum en god halvtime før begivenheten.

Først kjøpte vi et par plakatkartonger og en bred svart sprittusj. Så skrev vi på det banale budskapet vårt og stilte oss opp på torvet slik Fædrelandsvennens fotograf arrangerte oss. Så ble bildet tatt, det ble publisert i avisas lørdagsutgave, slik de har gjort det i nesten et par tiår.

Etter fotoseansen dro vi videre til et spennende møte med Svein Erlings tidligere kollega og sjef Svein og hans kone Signe i deres hjem oppe i skogen i Søgne. Svein har fått utoperert en hjernesvulst, og har sluttet å ta designoppdrag for andre, men han demonstrerte glatt at han fortsatt tenker god design i sine egne private prosjekt, bl.a ei imponerende flott trapp av eik-kjerneved. Den var både god å se på og svært god å gå i.

Svein og Signe hadde bestemt seg for å leve langsomt, slow living. Anita og Svein Erling følte hvordan den avslappede lønsjen under trærne i Søgne og praten med Svein og Signe gjorde at de selv slappet godt av, en ypperlig mentalhygiene og masse å tenke på i årene som kommer. Tusen takk!

Etter lønsjen i Søgne satte vi kursen mot Mandal, der vandret vi rundt i denne byens vakre sentrum, besøkte byens flotte, nye kulturhus Buen og spiste middag på byens jazzkjøkken.

Så bar det videre mot Rogaland, der Anita jobbet i tre år og Svein Erlings slekt kommer fra. Men det begynte å bli sent på kvelden og campingplassene var fulle. Imens sendte Svein Erling SMS-er til ei tante og et søskenbarn for å annonsere at vi nå nærmet oss dere kanter. Tante Else svarte at det var dumt, for hun var nå på vei til hytta på øya Hidra, helt vest i Vest-Agder, utenfor Flekkefjord.

Vi var akkurat da i ferd med å kjøre gjennom Flekkefjord, og fikk øye på skiltet mot Hidra. Så vi tenkte at vi kunne i hvert fall se oss litt om og se hvordan Hidra så ut om ikke annet. Kanskje fant vi et sted å overnatte i nærheten. Etter å ha kjørt både opp og ned flere ganger kom vi ut på et ferjeleie, og så ringte Svein Erling til tante Else. Hun stod da i den samme ferjekøen, med datteren Sigrid som sjåfør. Vi ble straks invitert til å bo på hytta på Hidra, som hadde både nok husrom og sengeplasser. Vi takket ja og kjørte Kermit ombord på Hidraferja.

Turen over sundet tok bare fem-seks minutter, og snart fulgte vi hakk i hæl innover Agders største øy. Vi kjørte hele tiden på nordsiden mot Hidrasundet. Hidrasundet går mellom Hidra og fastlandet, og er en del av innseilingen til Flekkefjord.

Hytta lå vakkert til oppe på en høyde, og etter en trivelig kveldsmat ble vi bedt til nabohuset til vafler og kaffe. Der møtte vi Elses bror, hans sønner og den ene sønnens kjæreste. Da vi la oss på kvelden var vi mette og fornøyde med tilfeldighetenes spill.

Høvåg og omegn

Åttende og niende feriedag

Deilig å kunne sove lenge. Det vil si, Anita sov lenge, men Svein Erling var oppe i rett tid (hva nå det er). Vi våknet til sol fra skyfri himmel og noen og tjue varme grader. Sen frokost ble inntatt på hyttetrammen. Ingen planer for dagen før kl 17 da vi var invitert på middag til Svein Erlings tidligere husverter i Høvåg.

Vi pakket sekken for en sol- og badetur og tok syklene fatt. Morosame veier å sykle på i Høvåg. Ingen store høyder, men det gikk opp og ned, hit og dit, og på kryss og tvers. Greit å ha med en kjentmann. Vi fant en liten sidevei som førte ned til sjøen. Et fint sted for solbading. Men hvor ble solen av?!? Det skyet over og virket utrygt for regndråper. Vi fant det best å ta en lengre sykkeltur istedet.

Den ene perlen etter den andre var å se langs vegen vi syklet. Så mange koselige hvitmalte hus som ligger så idyllisk til! Den som hadde hatt råd til en slik sørlandsperle, du! De truende skyene forsvant etter hvert, så vi la oss på svabergene ved hytta vi leide mens vi ventet på middagstiden.

Ulla og Birger tok i mot oss da vi kom syklende ned i gårdsrommet. Deres søte datter Camilla på 13 år kom også til. De bor på en vidunderlig plass med flott utsikt utover sjøen. Vi satt ute og spiste et nydelig måltid og drakk en kjølende og frisk hvitvin. Svært trivelig selskap i vakre omgivelser. Praten gikk lett og ledig i flere timer, men til slutt sa vi takk for oss og syklet tilbake til basen vår.

Torsdagen syklet vi til Lillesand sentrum, ca 2,2 mil hver vei. Lillesand er en trivelig liten sørlandsby med bl.a ei bystrand midt i sentrum, der småbarna lekte seg mens foreldrene satt og pratet med hverandre på bryggekanten.

Dessuten prøvde vi nok en gang å finne oss en usjenert badeplass uten brennmaneter, men dette ga vi opp, for mesteparten av kysten på sørlandet er enten utilgjengelig bratt eller privatisert. De få offentlige badeplassene er små og overfylte. I hvert fall for de som ikke har båt. Dessverre, for den bløde kyststribe er svært vakker.

På torsdagskvelden bestemte vi oss for å fortsette vestover neste dag.

O sørland, sørland

Sjuende feriedag

Vi våknet i hytta i Bredtvedtveien til pent vær og varme. Det føltes faktisk varmere utendørs enn innendørs, selv om klokka bare var ni. Etter dusj og morgenstell stilte Else med deilig frokost. En ypperlig start på dagen, vi satt lenge før vi pakket bilen og satte kursen mot sørlandet.

Første stopp ble i Arendal, der vi var invitert til Anitas barndomsvenn Wenche. Hun kunne by på hjemmelaget iskrem og kaffe, så vi ble sittende ei god stund og vel så det. Mens vi satt der ringte Arnt Georg, en av Svein Erlings venner fra tiden i Høvåg. Han bød oss på middag, hjemmelaget pizza. Svein Erling takket ja.

Men først måtte vi til Kristiansand for å skaffe noe vi trengte. Etappen fra Arendal til Kristiansand tok mindre enn en time, takket være en fantastisk effektiv, men også forferdelig kjedelig motorvei. I sørlandets hovedstad (beklager arendalitter) kikket vi oss litt rundt i gågata Markens og på torget. Deretter kjørte vi over Lundsbrua og Varoddbrua og fortsatte på fylkesvei 401, Høvågveien, utover til Høvåg sentrum. Det er der kirka, bedehuset, gamlehjemmet og Høvågavisa ligger.

Etter middagen hos Svein Erlings venn, fant vi oss ei rimelig campinghytte, syklet til stedets nærbutikk og kikket litt på de nærmeste omgivelsene. På nærbutikken ble vi gjenkjent av Ulla, Svein Erlings husvert fra de åtte årene han selv bodde i Høvåg. Hun inviterte oss på middag neste dag, noe vi selvsagt takket ja til.

Tilbake til hytta tok vi oss en kveldstur på de nærmeste svabergene før vi slappet av på hytteterrassen, skrev turrapporter og koste i sørlandsvarmen. På bordet stod en rykende myggspiral, for sørlandsmyggen var litt innpåsliten. Til slutt sovnet vi i hverandres armer og gledet oss til neste feriedag.