Via Stalheimskleiva til Voss

Fjerde feriedag

Natta ble et mareritt. Naboens hageparty varte langt ut i de små timer, og selv med stengte vinduer og puta over hodet var det lett å høre hvert bidige ord av de mest sinnsvake tekstene. Så vi møtte til frokost trøtte og uopplagte. Hvorfor ingen tilkalte politiet? Aurland lensmannskontor stenger kl 14:30 på fredag og åpner igjen 09:00 på mandag, dermed er det fritt fram for folk som ikke gidder å ta hensyn til naboer.

Så da vi entret ferja fra Flåm kl 11, så var vi sjeleglade for slippe unna dette helvetet på jord, fullstendig ødelagt av turistmaskineriet.

Men båtturen via Aurland og videre inn den berømte og storslagne Nærøyfjorden, den var virkelig en flott opplevelse, til tross for lavt skydekke. Eller kanskje nettopp derfor, for skyene som kjælte med fjelltoppene og skled inn i de høyesteliggende fossekløftene. Denne fjorden ligger på Unescos verdensarvliste.

Innerst i Nærøyfjorden ligger Gudvangen, og med erfaringene fra Flåm, valgte vi å fortsette straks vi hadde fått syklene på land. Vi fortsatte på hovedveien oppover Nærøydalen. Øverst i dalen lå vårt neste mål, de beryktede bakkene opp Stalheimskleiva, Norges bratteste riksvei med en stigning på 18%. Anita hadde satt seg fore å sykle opp bakkene, og som sagt så gjort. Svein Erling kan bevitne at hun verken tok pauser eller satte ned beina på vei opp den stupbratte bakken, og dette med full oppakning på sykkelen! Sånne styrkeprøver står det respekt av. Svein Erling kom etter så godt han kunne, men det ble mest leiing av sykkelen på ham, selv om han syklet noen meter i gangen han også. Av skams skyld.

Oppe på toppen parkerte vi syklene ved ærverdige Stalheim turisthotell. Utvendig så det mest ut som en diger rød låve, men innvendig var det svært elegant, helt etter vår smak. Vi kjøpte kaffe og ei lita kake hver, og satte oss og nøt stemningen og utsikten, mens gamle jazzperler lød svakt i bakgrunnen. Et pustepause for både kropp og sinn. Etterpå måtte vi ut i hotellets hage og beundre utsikten. Helt ute ved stupet er det en flott hagemur, å se over kanten kan ta pusten av enhver. Så vi så litt, og så pustet vi igjen.

En trivelig hotellvert fortalte oss om terrengløypa Kongeveien på det første stykket mot Vinje. Et kjempegodt valg. Dette var en gammel vei gjennom skog og langs jorder. Og gjennom et stort antall grinder, så døpte om veien til Grindveien. Og det snodige var at mangeav grindene hadde egne låser, så dette er et godt tips til studietur for grindstudiet på en eller annen skole.

Etter Grindveien krysset vi hovedveien for en lite trafikert grendevei på østsiden av Oppheimvannet. Enda et kjempegodt veivalg, et trivelig veistykke nærmest fritt for biltrafikk. Men så måtte vi ut på hovedveien, med bl.a en laaang nedoverbakke mot Vinje. Her trillet Anita i fra, noe var tydeligvis litt galt. På en bensinstasjon i Vinje sjekket vi lufttrykket i dekkene, spesielt Svein Erling hadde lavt trykk. Så vi fylte på og fortsatte, nå i jevnt driv til Tvinde. Der tok vi igjen en østsidevei ved et vann, også denne var et trivelig bekjentskap. Etter denne nesten bilfrie omveien var det bare en slak bakke nedover mot Voss sentrum.

Vi var ganske slitne etter dagens strabaser og opplevelser, så vi fikk oss et rom på stedets vandrerhjem. Etter en treretters middag på en kinarestaurant i Voss sentrum syklet vi til vandrerhjemmet og stupte i seng. Vi sovnet nærmest momentant begge to.

Rallarveien

Dag to og dag tre:

Vi spiste frokost på campinghytta på Geilo, og bilte opp til Haugastøl, der Kermit, Anitas grønne Peugeot ble parkert. Så lastet vi ned syklene våre fra biltaket og satte nesen vestover på Rallarveien. Rundt tredje sving holdt vi på å dette av lasset: Noe sååå vakkert hadde vi ikke sett for oss i noen drømmer. Blikk stille vann og fjellformasjonene som speilet seg i vannet.

Og siden ble det bare bedre og bedre. Rundt hver sving dukket det opp noe nytt og uventet. Og nesten helt umerkelig steg veien høyere og høyere.

Noen svinger før Finse stanset vi og spiste lønsj på en benk utenfor ei folketom hytte. På Finsehytta tok vi en kaffe, før vi fortatte forbi Finse stasjon og videre oppover i fjellheimen. Været var helt fantastisk, med sol fra skyfri himmel og nesten ikke noe vind. Men kort etter Finse måtte vi forsere ei snøfonn som lå over veien. Og det ble flere, vi telte sju i alt. Svein Erling klaget ikke, men forserte de alle med bare tær i sandaler. Kjølig og friskt i varmen.

Rett før Fagernut passerte vi turens høyeste punkt, så bar det nedover mot Vestlandet. På Hallingskeid fikk vi oss et par senger på rom 8. Svein Erling ble gjest nummer 777 i denne trivelige selvbetjeningshytta. Vi kjøpte oss en boks baccalao, det smakte nydelig etter turen. Etter middag gikk vi oppver fjellet i finværet, men etter hvert jaget myggen oss ned i grenda igjen. På kvelden sovnet vi som to slukte lys, og våknet neste morgen av sola som trengte gjennom hyttas 1 meter tykke vegger ( gjennom rommets vindu).

Vi hadde bestilte nybakt brød til frokost, og for et brød! Etter frokost tømte vi hyttas søppel på stasjonen, og stablet oss og bagasjen opp på syklene. Wow! Ord blir fattige, dag to ble mye vakrere og flottere enn dag en. Kleivagjelet hadde vi hørt gjetord om, og det var vidunderlig trolsk og storslagent. Så fulgte jevne sletter langs vannet fram til Vatnahalsen hotell, der vi stoppet for vaffel og kaffe. Da vi var der kom det en toglast turister med den berømte Flåmsbana.

Etter kaffepausen bar det utfor turens bratteste bakke, den beryktede Myrdalskleiva, med 21 krappe svinger og en foss rett ved siden av. Det luktet svidde bremser, så vi gikk noen steder. Uansett kom vi oss ned i god behold og ved godt mot. Neste opplevelse var en støl der det var en diger flokk geiter på kryss og tvers på veien. Etter hvert kom vi mer og mer ned i lavlandet, med mektige fjellsider på begge sider. Vi tok lønsjpause på en hjerteformet klippe som hang utover elva. Koselig.

Så fortsatte vi og kom til slutt fram til Flåm. Et antiklimaks. Et skikkelig feriested av verste slag. Så vi tuslet rundt, spiste en pizza og endte opp med en tur-retur med Flåmsbana. Forsåvidt en opplevelse, men i forhold sykkelturen i den samme dalen var det nesten en stor skuffelse. Sorry, togfrelste.

Etter togturen tok vi en (rådyr) pils på bryggekanten, og nå sitter vi på rommet på Heimly pensjonat og hører på svensktoppar fra naboens høylydte hageparty. For noen minutter siden raste det en frieksosmoped forbi nede på veien foran pensjonat, og vi lurer på om vi får sove i natt?

Uansett, i morgen forlater i Flåm, per båt til Gudevangen. Der venter bratte oppoverbakker, selveste Stalheimskleivene, med en stigning på 1:5. Om vi kommer oss til Voss i morgen er usikkert, men det er uansett neste mål.

Trondheim til Geilo

Første feriedag

Vi, Anita og Svein Erling, dro fra bartebyen i ellevetiden. På biltaket stod syklene våre og bak i bilen lå ferdigpakkede sidevesker og styrevesker. Vi hadde tenkt oss på sykkelferie, bl.a på Rallarveien.

Først bilte vi over Dovre med lønsj på Dombås. Deretter bar det ned til Otta, via Lom og over Valdresflya. Strålende solskinn hele veien fra Oppdal gjorde turen til en opplevelse i seg selv.

Nå er vi innlosjert i ei campinghytte på Geilo, med syklene og bilen stående rett utenfor kjøkkenvinduet. Vi skal straks ut og se om vi får oss middag, deretter blir nok en kort tur til køya. I morgen skal vi bile litt, parkere bilen på Haugastøl og sykle videre mot vest. Vi gleder oss! :-)

Livssynsnøytralt flagg i 2014?

Ved det kommende grunnlovsjubiléet i 2014 har ikke Norge lengre en statskirke. Norge er i ferd med å bli et multikulturelt land der religion betyr mindre og mindre. Kanskje det rett og slett er på tide å fjerne kristenkorset i nasjonalflagget også, for å gjenspeile denne utviklingen?

Vi kan beholde demokratiets farger, rødt, hvitt og blått, men fnne et annet symbolbudskap som mer gjenspeiler Norges spesielle fortrinn, f.eks den flotte naturen, med kysten, daler og fjell. Jeg har laget et flagg med et
enkelt og sterkt uttrykk med en dyp dal mellom to topper, eller som en buktende kystlinje sett ovenfra.

Hvor stort er universet? Hva er utenfor?

Dette er et gjengangerspørsmål på en av nettdebattene jeg frekventerer, Teknologi og vitenskap på diskusjon.no. Etter å deltatt i flere debatter om dette spennende temaet, begynner jeg å få et visst tak på det. Det påfølgende er mitt (foreløpige) sammendrag.

Det eneste kosmologene (verdensromforskerne) er sikre på er at universet er mye større en den delen som det er mulig å observere fra vår posisjon (jorda/solsystemet). Det observérbare universet er ca 96 milliarder lysår i diameter. Men totalen er altså helt sikkert svært mye større.


Men hvor mye større, og om universet er uendelig eller ikke, er umulig å fastslå utfra det man kan observere, så alle størrelsesantagelser må bli rene gjetninger. Riktignok kan man tenke seg at det finnes ledetråder inne i den delen vi kan observere som gi en viss pekepinn på hva som er utenfor, slik skygger kan fortelle oss om det som kaster skyggene, men selv med slike ledetråder blir det ikke bedre enn en såkalt kvalifisert gjetning. Digert er det helt sikkert, antagelig ufattelig digert selv for kosmologer.



Men kosmologene har likevel en viss idé hva som eventuelt er utenfor universet (altså hvis det ikke er uendelig, men faktisk har en yttergrense). Og det er ingenting i ordets mest grunnleggende betyding. Absolutt ingenting, verken en vegg, barriære, et utflytende grensekaos, ikke engang et tomrom.



For i universet er tomrommet mellom planetene, stjernene og mellom galaksene faktisk noe, det er rom. Universet utvider seg fordi selve rommet utvider seg. Rommet er altså noe, men utenfor universet er det heller ikke rom, utenfor universet er det derfor ingenting. Og fordi dette ingentinget utenfor universet ikke er noe, så kan man heller ikke anslå hvor stort dette ingentinget er, for målestørrelser kan kun brukes på noe.

Kommentarer er velkomne!

Telefonterror som salgstaktikk?

Jeg mottar til stadighet oppringninger fra Trondheim Kraft AS (tlf 72 83 56 19), men de legger alltid på før jeg rekker å ta telefonen. Det er mulig de tror de skal klare å kapre meg som kunde med denne taktikken, men etter denne typen telefonterror gjennom flere dager i strekk, så kan de like gjerne forsøke å kysse seg selv bak.
>:-(

Pindia-pampistiko-pampibanon

Jeg har alltid hatt stor sans for ordkunstneren André Bjerke (1918-1985). Et av hans mange fantastiske dikt heter Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia-
pampistiko-pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farge mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl

Den er nok svært tungsindig, ja,
men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia-
pampistiko-pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia-
pampistiko-pampibanon,
som aldri sang i India 
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
pampistiko-pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!

Fiat 1. september

Blåbilen min (som gjengitt på tegningen min). Jeg kjøpte den i Stavanger mens jeg bodde i Oslo og solgte den som vrak da jeg bodde på Sørlandet til en kar i Haugesund som hadde tenkt å sette den i stand igjen. Men den er visst borte nå, BL 72154 finnes bl.a ikke i EU-kontrollregisteret lengre. Synd, for den var ganske unik, med blått karosseri og blått interiør. Og med Bertone-merker foran og bak. Jeg fikk produsert egne Revolution-felger til den, men de solgte jeg ikke, de ligger på vent på bedre tider. Kanskje jeg får lyst på en 1. september igjen en vakker dag?

Biltypen Fiat X1/9 ble lansert i 1972 og ble bygget ved Bertone-fabrikken til 1989, de siste 7 årene ble den solgt som Bertone X1/9 (min 80-modell var to år for gammel for å være en Bertone, så Bertone-merkene i front og hekk var egentlig litt fake).

Jeg synes fortsatt X1/9 er en cool bil, rett som det er søker jeg på nettet etter coole videoer eller bilder av lekre eksemplarer. Den er liten, trang, bråkete, italiensk, linjelekker, full av coole detaljer, hvorav takløsningen er noe av det cooleste: Et lite og lett plastskall som det tar ca 25 sekunder å løsne fra frontruteramma og targabøylen, snu taket nitti grader og smette det inn under det fremre bagasjelokket. Inkludert å åpne og lukke alle nødvendige dører og lokk. Jeg fikk en kompis til å ta tiden, både å ta av taket og sette det på igjen tok hver gang 25 sekunder pluss/minus et par sekunder.

Det fremre bagasjelokket? Det var to bagasjelokk på den, ett i hver ende av bilen. Motoren lå bak forsetene, det var kun forseter i bilen. Motorlokket var en svart gjennomhullet platebit mellom bakruta og det bakre bagasjelokket.

Og så hadde X1/9 lukelykter i fronten, eller vippelykter som noen kaller dem. Ypperlige til å blunke til damene med. Jeg har gjort det noen ganger og kun fått smil og vink tilbake. Jeg vokste opp på 70-tallet og da hadde de fleste coole bilene slike blunkelykter. Lamborghini. Ferrari. Matra. Lancia Stratos. Fiat X1/9. Pluss flere. De cooleste. X1/9 var én av de coole bilene med blunkelykter. Nå er denne typen lykter forbudt, nå skal lykter sitte fast. Urørlige. Ingen blunking i trafikken, takk!

Så det var mange luker/lokk på en X1/9. 2 bagasjelokk, 2 lukelykter, 2 dører, 1 avtagbart tak og 1 motorlokk. Alt i alt 8 luker. Teller man med tanklokket er man oppe i 9. Det er akkurat passe for en X1/9, ikke sant?

På italiensk ble den "Icsunonove" (ics-uno-nove). Racingbilfirmaet Dallara fikk Bertone til å designe en skjermbreddet versjon med plastkarosseri. Lav vekt. Racingunderstell. Med en råtrimmet motor på rundt 200 fyrrige italienske hingster gikk Dallara Icsunonove styggfort. Sjekk ut diverse videoer på YouTube, den lille midtmotorbilen biter seg fast i underlaget og ligger skinnflatt i svingene. Og hyler oppover smale og svingete bakkeløpløyper i høyt turtall.

Det har blitt sagt at hvis datidens Fiater hadde vært like gode som motorene, så hadde Fiat vært verdens beste biler. Men karosseriene var ofte lett rustangrepet allerede da bilene forlot fabrikken. Og elanlegget hadde som oftest altfor tynne ledninger til de store strømbrukerne som lykter og denslags. Noe som ga svakt lys og ledninger som smeltet før sikringene.

Så hvis jeg finner en fin, rustfri X1/9 en vakker dag, så skal den først rustbehandles etter alle kunstens regler. Deretter må jeg få broderen med på en oppgradering av ledningene til lyktene og denslags. Og så skal jeg montere mine spesialproduserte Revolutionfelger på den. De ventet jeg på i 12 uker etter at jeg bestilte de, bl.a fordi produsenten tok sommerferie og fordi de flyttet til nye lokaler etter sommerferien. Så hele den første sommeren kjørte blåbilen min på noen fæle felger som stod på bilen da jeg kjøpte den. Med relativt utslitte dekk, for spesialfelgene mine hadde en annen størrelse. Denne gangen ligger felgene klare til å monteres på med én gang.

Bekreftet: Higgs-bosonet ER funnet!

Pressekonferansen fra CERN blir akkurat nå webcastet til hele verden og konklusjonen er klar med 5-sigma-sikkerhet (bedre enn 99,999999% sikkerhet). Et boson ER oppdaget, og det er mest sannsynlig Higgs-bosonet som er funnet (sagt på en vitenskaplig korrekt måte). I dagligtale betyr dettte i praksis at Higgs-bosonet ER funnet. Eller som forskerne selv har sagt i dag:
"We've got it!"

Les hva forskning.no skriver om dagens annonsering.

CERN: Higgs-bosonet er funnet

I følge en artikkel på Daily Mails nettavis i dag vil CERN på førstkommende onsdag annonsere at man nå med 99,99% sikkerhet har funnet Higgs-bosonet, den såkalte "gudepartikkelen".

Higgs-bosonet har vært regnet som den siste puslespillbrikken i den såkalte standardmodellen, et slags kart over alle kjente elementærpartikler og hvordan de henger sammen og samhandler med hverandre. Higgs-bosonet har vært nesten umulig å finne, faktisk var jakten på denne partikkelen selve hovedgrunnen til å bygge verdens største og mest avanserte maskin LHC, Large Hadron Collider.

Planleggingen av denne gigantiske akseleratoren ble påbegynt på begynnelsen av 80-tallet, byggingen startet i 1998 og LHC ble startet opp i 2008. Men etter en lekkasje av kjølevæske et par uker senere ble maskinen slått av, reparert og startet opp igjen for fullt i 2010. Og nå har altså denne supermaskinen funnet det den opprinnelig ble bygd for.

Coolt! :-)

Populærvitenskaplig oversikt over standardmodellen, inkludert Higgs-bosonet:

En påvisning av Higgs-bosonet regnes som en indirekte påvisning av det såkalte Higgs-feltet, og i følge standardmodellen er det de ulike elementærpartiklenes interaksjon med dette Higgs-feltet som avgjør hvor mye masse de har. Denne videoen klargjør forholdet på en forståelig måte: