Nabokatten Ludvig snuser på verden

En nabokatt snuser på buskene mine. Myser. Snur seg mot meg. Lukker øynene. Snur seg vekk. Tar noen få forsiktige skritt. Langsomt og avmålt. Stopper. Snuser igjen. Flere skritt. Mer snusing. Det er noe som må sjekkes for hvert femte skritt. Noe nytt? Neppe, for den ser aldri overrasket ut. Noe kjent? Antagelig, men kanskje i en ny kombinasjon. En ny kombinasjon for hvert femte skritt. Til slutt er den nederst i hagen. Der gjør den seg lav og smyger seg elegant gjennom et hull i hekken. Halespissen er det siste jeg ser av den. Så er den ute av min verden. Det er nok godt å være katt i dag.

Nabokatten Ludvig

Det er en stille søndag morgen med lett yr i lufta. Nabokatten sitter på terassen og myser rett ut i lufta. Sånn kan den sitte i evigheter, med bare å vri litt på hodet av og til. Sitte og myse etter tegn på noe, et eller annet. Den lurer nok på om det ikke snart kan bli solskinn igjen slik at den kan legge seg under favorittbusken sin og bare være katt.

Barns oppfattelse av religionens mysterier

Dette har jeg "lånt" annetstedsfra (Facebook), så om noen gjenkjenner det som sitt, så si fra:

Det er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs. Man kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-Jesus. Kona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans: Moses, Jesus og Julenissen.

Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud 'mannen med ljåen'. Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn. Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem. Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde.

Det er noen som har en hellig lama. Det er egentlig en liten kamel. Det heter Dalai-lama. Jeg tror det er en engel. Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager. Bibelen består for eksempel av De fem museboker og Marius' evangelium. De skriver om mye pent der, og det handler om mange artige typer. For eksempel handler det om Pottimor, Pottifar og Pontius Forlat oss. Du skal høre på moren din samme hva hun sier og hvilket tonefall hun bruker. (Thomas André, 7 år)

Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: 'Av jord er du kommet og der skal du bli.' Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem. (Elin, 4 år)

Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret. (Magne, 7 år)

I Afrika tror de på Nilsen Mandela. (Mikkel, 7 år)

Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv. (Hanne, 8 år)

En misjonær er en mann med hatt og koffert som leser Bibelen på dørsprekken til folk. (Fredrik, 9 år)

Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder. (Ingrid Marie, 7 år)

Når man giftet seg i gamle dager, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket. (Hanne, 8 år)

Når man gifter seg, gir man hverandre at taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra. (Turid, 7 år)

Nærstudium av myrflora

Denne historien ble opprinnelig skrevet som en epost til utvalgte mottagere 17. august 2008. Den ordinære RSP-turrapporten fra denne dagen var langt mer nøktern.

I dag var en nabo og undertegnende på en sykkeltur i marka, slik vi pleier de fleste snøfrie søndager i året. Det gikk opp bakker og det gikk ned bakker. Det vil si, vi gikk ikke, vi syklet, det sånt man gjør på sykkeltur. Nå vet dere det. Noen av motbakkene er skikkelig seige, og noen av nedoverbakkene er skikkelig morsomme.

Et sted stoppet jeg imidlertid opp noen sekunder og studerte myrfloraen på nært hold. Svært nært hold. Jeg begravde faktisk nesa ned i myra, så interessant var det jeg oppdaget. For å få mer vekt i studeringen hadde jeg sykkelen liggende over meg.

Vel, for å si det sånn, florastudiene mine var høyst ufrivillige. Ved passeringen av ei myr forsvant forhjulet plutselig ned i et hull og jeg stupte forover så lang jeg var og fikk sykkelen oppå meg. Hvem kunne ane at det fantes sånne hull ute på ei myr? Hvordan det gikk med sykkelen? Den overlevde. Og myra? Tja, den ser fortsatt ut som ei myr for å si det sånn. Og meg? Jo, takk for at dere spør, bortsett fra våt myr inni og utapå t-skjorta og ned i shortsen skadet jeg ingenting, bortsett fra at selvfølelsen min fikk seg ei ubetydelig skramme.

Myra var forresten veldig behagelig å lande i. Bløt i dobbelt betydning, hvis dere skjønner hva jeg mener. ;)

Svein Erling

en opplevelse rikere

Hurra! NSK Sørlandet gjenoppstår!

NSK Sørlandets nettside og en ny giv

Da jeg flyttet fra kystbygda Høvåg i Lillesand til Trondheim sommeren 2002, så forsvant ildsjelen og lokallederen i sørlandsavdelingen av Norsk Sportsvogn Klubb. Det var ingen som tok over stafettpinnen da jeg flyttet, så NSK Sørlandet har i praksis vært ikke-eksisterende i nesten ni år. Derfor er jeg kjempeglad for det som nå er i ferd med å skje på Den bløde kysttstribe, NSK Sørlandet er i ferd med å gjenoppstå. Dette bekrefter altså at det kan være et liv etter døden, i hvert fall for bilmiljø.

Jeg opprettet og drev NSK Sørlandet fra 1995 til 2002, og vi var en trivelig gjeng som dro på turer på de mange sørlandske snirkleveiene, arrangerte ferdighetskjøringkvelder på banen i Sørlandsparken og årlige bilmønstringer på Øvre torg i Kristansand sentrum. Dessuten hadde vi innekvelder på en eller annen kafé i vinterhalvåret. Kaféen til den tidligere skøyteløperen Kees Verkerk ved Hamresanden var et sted vi ofte brukte, stedet ligger idyllisk til ved utløpet av Topdalselva. Dessverre sammenfaller sportsbilsesongen med båtsesongen, og vi merket godt at mange sørlendinger foretrekker båten framfor bilen i de fineste sommerukene, på enkelte sommerarrangement var det ganske tynt i rekkene. Men stort sett hadde vi det mye moro og jeg savner enda mange av bilkompisene fra den tiden.

Nettsidene til NSK Sørlandet ligger på nettet fremdeles som de var da jeg flyttet nordover, men nå regner jeg med at de snart blir oppdatert av noen andre. Søndag 12. juni er det klart for "Bilens dag" på Fiskåtangen i Kristansand, og derfra kan det bare gå oppover, for nå finnes det nye ildsjeler som virkelig ønsker å gjenopplive NSK Sørlandet. Jeg ønsker de all mulig hell og lykke! Hipp hipp hurra!

Sykkel og hest, en veilleding

Etter en "episode" jeg opplevde i fjor vår ba jeg Hilde Nordskag fra hestemiljøet på Vådan gård forfatte en veilleding om hvordan syklister bør oppføre seg i møter med hest for å unngå farlige/ubehagelige episoder både for syklist, rytter og hest. Og litt om hvorfor hester oppfører seg som de gjør.

Denne veilledingen ble opprinnelig postet på turbloggen til Romemyras søndagspedalister. Men det kan sikkert være flere som kan ha nytte av å lese dette, derfor reposter jeg denne veilledingen her, nå i begynnelsen av årets sykkelsesong.

Litt om hesten:
Hesten er et flokkdyr, men først og fremst et flukt-dyr. Dette betyr at ved tegn til fare, så velger hesten å flykte – hals over hode – slik at den ikke skal bli spist av rovdyr. Dette gjelder også tamhesten, da dette instinktet knyttet til overlevelse er veldig, veldig sterkt. Dette betyr også at hvis én hest skulle reagere på noe den synes er skummelt, så vil sannsynligvis hele flokken følge etter, uansett om det sitter en rytter oppå eller ikke.

Heldigvis vil de fleste hestefolk være ansvarlige hestefolk, og jobber mye med miljøtrening med hesten, slik at den skal blir tryggere på miljøet den ferdes i. Dette gjør at den vanligvis takler situasjoner som gjentar seg i nærmiljøet, og vi hestefolk kaller den for ”trafikksikker”. Dette vil si at de fleste hester er trygge på omgivelsene de ferdes i, med de medtrafikanter de omgås, men likevel kan hester skvette til når de blir overrasket (det samme gjør jo vi mennesker), og akkurat når den skvetter til kan jo ting skje. Unntakene er de yngre hestene som ennå er under opplæring, eller hester som har blitt flyttet til et helt annerledes miljø (f.eks utenlandske hester som ikke er vant til snø, skigåere og akebrett).

Hva er skummelt for en hest?
Alt som er ikke er som vanlig er skummelt. Alle avvik fra normalen er skummelt. Hvis hesten har gått den samme ruta hver dag, og det plutselig sitter noen på en trestamme og spiser nistepakken sin, så er dette et avvik og må følges opp av hesten. Hvis nistespiseren kom litt brått på (rett rundt en sving), kan det være grunn nok for hesten til å snu tvert, og vi har en ”situasjon”. Enkelte hester er så redd for avvik, at de ikke vil gå over skygger på veien. Heldigvis er dette ekstreme tilfeller, og vi sier at akkurat denne hesten ”ser spøkelser” overalt. Slike hester prøver vi å unngå når vi er på hestehandel.

I møte med en syklist, er det flere faktorer som kan trigge flukt-instinktet:
• Syklisten kommer i mot i stor fart (gjerne flere i bredden):
Dette gjør at hesten føler seg jaget, og den vil når syklisten(e) kommer nær nok, snu og flykte.
• Syklisten kommer bakfra i stor fart: Ditto.
• Syklisten kommer overraskende rundt en sving forfra eller bakfra, og syklisten bråbremser:
Hesten blir først overrasket, og deretter får den bekreftet at dette er skummelt når syklisten tråkker inn bremsen, for det fører gjerne til en ulende bremselyd og krafsing i grus – dobbelt skummelt! Dette er den verste formen for møte, da rytter er like uforberedt som hesten og ikke rekker å utøve kontrolltiltak.

Hvordan ser du på hesten at den er nervøs?
• En spent eller nervøs hest holder hodet høyt, og kan til dels senke bakparten.
• Den kan ”danse” på stedet, eller kaste seg rundt og prøve å springe.
• Rytteren har ofte korte, stramme tøyler.
En avslappet hest henger med hodet, eller holder hodet så vidt over ryggnivå. Rytteren har ofte slakke tøyler.

Si fra at du kommer!
Vi opplever stadig at syklister er så lydløse at vi ikke merker at dere kommer før dere er helt innpå. Da kan både hest og rytter skvette til. Hesten har som regel bedre hørsel enn rytteren, men er vinddraget fra hesten og skogbunnen myk, så kan du komme veldig nært før hesten merker deg. Det er bedre for hesten å vite at du kommer på lang avstand, så hvis du ser en hest kan du gi deg til kjenne tidlig, for eksempel ved bruk av sykkelbjella. Du kan også rope/snakke til rytter og spørre om det er greit at du passerer.

Ikke bråbrems!
Som nevnt over, fører dette gjerne til at bremsene uler og dekkene krafser i grusen. Dette er ekstra og uvante lyder, som forsterker den episoden som kanskje bare var litt ubehagelig i utgangspunktet. Til og med de mest erfarne/trafikksikre hestene kan bryte ut i panikk når syklisten bråbremser.

Passering av hest
• Er hesten avslappa, så kan du passere syklende – helst i tilnærmet gangfart.
• Hvis du må passere en spent eller nervøs hest, er det beste at hesten får passere deg. Dvs. at du går av sykkelen og står stille mens hesten passerer. Prøv å holde en så god avstand som mulig, i tilfelle hesten kaster seg rundt. En nervøs hest blir ekstra nervøs når den blir holdt i stående posisjon, og vil føle en liten lettelse hvis den får lov til å gå kontrollert forbi det som gjør den nervøs.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Om somrene (det vil si hele den snøfrie sesongen) tar jeg med de som vil (som oftest naboer) på sykkelturer i marka, der vi som oftest ender opp på ei av markahyttene og tar en pratepause over en bolle/vaffel og en kopp kaffe. Deretter sykler vi tilbake. Vi kaller sykkelgruppa Romemyras søndagspedalister og det er ingen statutter eller medlemsavgift. Og alle som har lyst er like velkomne til å delta, også de som ikke bor i Romemyra.

De første turene på vårene pleier å gå til Rønningen eller til Skistua, for det er disse stedene som er tilgjengelige per sykkel først. Veiene til Grønlia, Lavollen og Elgsethytta er sjelden snøfrie før midten av mai. Klatreetappene opp til Estenstadhytta pleier vi å vente med til litt ut i sesongen, det blir rett og slett for tøft uten litt grunntrening på sykkelsetet.

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så på Skjærtorsdag (i går) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. Jeg valgte dessuten en skogsvei tilbake som flere steder var digre gjørmehull. Så vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det var likevel en aldeles storartet opplevelse. :)

I dag er det blå himmel og strålende sol, så kanskje jeg kan få med meg noen på en tur til Rønningen eller Skistua?

THMPD – EUs direktiv om naturpreparater

Alternativistene har nå underskriftkampanjer for å stoppe sluttføringen av Traditional Herbal Medicinal Products Directive, et EU-direktiv som forbyr salg av ikke-godkjente naturpreparater fra 30. april i år. Det alternativistene samtidig lar være å nevne er at direktivet, som faktisk ble innført for 7 år siden, inkluderer en godkjenningsordning for naturpreparater, og at det kun er de preparatene som fortsatt ikke er godkjent 7 år etter at direktivet ble innført som nå forbys.

Alternativistene argumenter bl.a med at de "naturlige" preparatene er helt ufarlige, helt uten bivirkninger og at de er helt kjemifrie. Tull og tøys fra ende til anden. Alle stoffer er kjemiske, selv de "naturlige". Det kjemiske stoffet dihydrogen-monooksid finnes f.eks i store mengder i homeopatmedisin. Faktisk består de fleste homeopatpreparatene av 100% dihydrogen-monooksid. Kjemisk formel for dihydrogen-monooksid er H₂O, vanligvis kjent som rent vann.

Selsnepe, en av Norges giftigste planter

Er naturpreparater helt uten bivirkninger? Jeg nevner to velkjente vekster, begge er helt naturlige og viltvoksende i Norge, hvit fluesopp og selsnepe. Begge er dødelig farlige, sistnevnte finnes det ingen motgift mot. Mange andre vekster har også uheldige "bivirkninger". Store inntak av krydderurten malurt kan f.eks føre til sinnsykdom. Kombinerer man solhattolje med paracetamol (finnes i Paracet) kan enkelte faktisk dø av det. Men fordi solhattolje ikke er en godkjent medisin, så har man ikke lov å opplyse om dens mulige bivirkninger (ved en vitenskaplig dobbelt blindtest for noen få år siden viste solhattolje seg å ikke ha noen som helst gunstige virkninger, kun mulige bivirkninger).

Akkurat dette siste kan synes litt dumt, men hvis man skulle pålegge produsenter av solhattolje dette, så måtte man også opplyse om kjente mulige bivirkinger av mange vanlige matvarer. Melk og egg kan f.eks gi allergiske reaksjoner for enkelte. Bivirkninger er altså ikke noe som kun skolemedisiner er belemret med, men det er kun skolemedisinprodusenter som er pålagt å opplyse om dem.

Er naturpreparater uten unntak ufarlige fordi de er naturlige? De aller farligste og dødelige giftene menneskene kjenner til er 100% naturlige. Et eksempel: Plantesaften fra spesielle lianer i Sør-Amerika er opphavet til nervegiften curare, som indianerne bruker på pilene sine for å bedøve dyret raskt og effektivt. Av dette stoffet fremstilles bedøvelsesmiddelet curasit, som bl.a brukes for lokalbedøvelse i forbindelse med øyeoperasjoner.

Og dermed er jeg fremme ved sluttpoenget mitt: De fleste skolemedisinene er basert på urteekstrakter og andre naturlige virkestoffer som beviselig fungerer. Skolemedisin er altså veldig ofte godkjente naturpreparater. De naturpreparatene som beviselig ikke fungerer eller som ikke er bevist at de fungerer vil EU nå forby salget av. Det må kunne regnes som et framskritt. Selvsagt vil de som lever av å selge uvirksomme naturpreparater være uenige i min konklusjon.

Les om EU-direktivet om naturpreparater på Wikipedia.

Se alternativistenes "informasjonsjonsvideo" på Youtube, full av faktafeil, antagelig tilsiktet.

Med Tigergutt på fanget

Mange fjesbokvenner har trodd at jeg eier en katt, for av og til skriver jeg i statusen min: "Jeg sitter her med Tigergutt på fanget." Men nei, min Tigergutt er ingen katt, det er en bærbar Mac, altså en sånn integrert og sammenbrettbar datamaskin med integrert batteri  som PC-folket kaller en laptop. Min nåværende Mac er en god gammel PowerBook G4 fra 2004, den fyllte sju år i forrige måned. Og som mange andre Mac-brukere har jeg altså gitt maskinen min et kallenavn. Den bruker operativsystemversjonen Mac OSX 10.4, det som Apple kalte Tiger. Jeg liker historiene om Ole Brumm og vennene hans, og kattedyret der er jo Tigergutt, eller Tigger som han kalles på originalspråket. Tigergutt har faktisk sin egen logo (bildet).

Andre Mac-brukere har som sagt sine egne kallenavn på datamaskinene sine, et av de beste jeg har hørt var oppkalt etter en figur i dukkefilmserien Fragglene, nemlig Onkel reisende Mac (det var selvsagt en bærbar maskin). Ellers har jeg også hørt om såpass fantasifulle navn som Per og Kari, dette var maskinene til et samboerpar som selvsagt selv het noe helt annet. Proffe Mac-brukere benytter kun det mer upersonlige Mac-en min. Men de bruker denne betegnelsen konsekvent der PC-brukere ville sagt datamaskinen, dataen, laptoppen eller PC-en.

I det siste har jeg begynt å se meg om etter en mulig arvtager til Tigergutt, en nyere bærbar Mac, som antagelig får navnet Leo eller Leogutt, oppkalt etter Mac-OS-et 10.5, Leopard. Det jeg er på jakt etter er en maks tre år gammel MacBook Pro, altså en brukt maskin. Det er selvsagt billigere enn en ny maskin, men likevel helt brukbart for oss som ikke driver med avansert videoredigering eller spiller tunge dataspill.

Applemaskiner flest har nemlig nesten uendelig holdbarhet. Min eldste fungerende Mac er Tigern, en hvit iBook G3 som kommer til å fylle ti år i august og som jeg kjøpte ny. Den står på døgnet rundt og er både min trofaste vekkeklokke og leilighetens trådløse skriverserver. Dessuten har Tigern en egen hobby som den holder på med på egenhånd når jeg verken skal vekkes eller vil skrive ut eller annet: Den analyserer datapakker fra SETI-programmet, Search for Extra-Terrestrial Intelligence.

Innsovningstriks: Ikke tenk på ...

Å bestemme seg for og å tenke på at nå må man sove fungerer sjelden veldig bra. Mange konsentrerer seg derfor hardt om å ikke tenke på at nå må de sovne. Da sovner de i hvert fall ikke. For hvis man bestemmer seg for å ikke tenke på et eller annet, så kan man være sikker på at det er nettopp dette man kommer til å tenke på.

For å ta et eksempel: Nå befaler jeg deg til å ikke tenke på en blå sjiraff!

Hva tenker du da på? Jo nettopp, en blå sjiraff. Uansett hvor mye du bestemmer for å ikke tenke på en blå sjiraff, like mye tenker du nettopp på en sånn blå sjiraff. Jeg er faktisk ganske sikker på at selv om en uke fra nå så vil den blå sjiraffen stadig dukke opp i tankene dine.

Den eneste måten å glemme sjiraffen ei stund er faktisk å tenke på noe helt annet. F.eks en oransj gorilla. Tenk på en oransj gorilla noen sekunder nå.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.

En oransj gorilla.

En oransj gorilla. 

En oransj gorilla.

En oransj gorilla. 

Tenk etter, tenkte du nå på en blå sjiraff eller en grønn gorilla? Var den ikke grønn sa du? Men oransj? OK. Så nå tenkte du altså virkelig på noe annet enn den blå sjiraffen. Kanskje ikke hele tiden, men ganske lenge av gangen.

Og da er vi framme ved poenget mitt. For å få til å sovne trenger du noe annet å tenke på. Noe annet enn at "nå MÅ jeg sovne". Noe kjedelig som man kan bli søvnig av å tenke på. F.eks en uendelig rekke sauer som passerer en port (ikke tell dem, bare la de passere), en gruppe late, oransje gorillaer som sitter under trærne og lopper hverandre for lopper eller noen få blå sjiraffer som gresser i langsomme og elegante bevegelser.

Selv tenker jeg på alt og ingenting samtidig. Såpass sammensurret at jeg til slutt ikke enser hvor den ene tanken slutter og den neste begynner. Helst lar jeg tankene løses opp i små myke tankefragmenter, som i et slags tankekaleidoskop. Etterhvert blir denne tankegrøten like absurd som nattedrømmer ofte er. Etter et par minutter i slik fri tankeflyt helt uten mål og mening sovner jeg av kjedsommelighet. Hver gang.