Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre

Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.