Vi som tok denne turen er Anita (53) og Svein Erling (55). Vår bakgrunn er helårssyklister: Jobbsykling, 2 markaturer pr uke, sykkelferieturer, deltar av og til på noen terrengritt - vanlige mosjonister altså. Vi brukte skikkelige terrengsykler, Anita hadde heldempet, Svein Erling kun demping foran. Denne bloggposten skriver vi av to hovedgrunner: For selv å ha en minnebok om turen og for at andre som har tenkt å ta turen får et lite innblikk i turen. Våre anbefalinger og flere bilder kan sees nederst i bloggen.
Denne turen har vi snakket om å ta i 3 år. Årets sommerferie skulle tilbringes hjemme, og Selbusjøen rundt sto på lista over aktuelle turmål. Kvelden før vi gikk til køys besluttet vi at dagen etter skulle dette turmålet bli historie. Værmeldingen var bra, rundt 15 grader, oppholdsvær og delvis skyet. Perfekt for en langtur på sykkelsetet. Etter et kjapp søk på Google kunne vi finne løypekart og -beskrivelse (Klæbu IL). Men bare så det er sagt; kartet var bare en grovskisse. For dere som har tenkt å ta turen; ta med et detaljert kart. Det gjorde vi, og det hadde vi god bruk for. Skiltingen var til dels svært mangelfull i dette terrenget.
Brøttem: Klar for avreise
Løypebeskrivelsen til Klæbu IL er delt opp i 4 etapper. Den samme oppdelingen gjør vi også. Vi er ikke helt enig med Klæbu IL når det gjelder vanskelighetsgrad på etappene. Det gjelder første etappe hvor de har beskrevet som "Meget krevende" og siste etappe som "Krevende". Vi vil bytte om vanskelighetsgraden for disse to. Hele turen er på 9 mil. På beskrivelsen sto det at turen ville ta ca 10 timer med gode pauser. Vi brukte 12 timer som inkluderer sykkeltrøbbel på første etappe, mye kartlesing, en bom på stien, en lang rekognosering for å finne letteste vei ned et heng og tre matpauser. Alt dette står det mer om under her. Effektiv sykkel-/gåtid ble 6 timer og 30 minutt.
Dagen kom og vi besluttet å kjøre opp til Brøttem med syklene på taket av Kermit (bilen vår). Vi bor på Tiller så det er 2x2 mil ekstra. Vi regnet med at vi var fornøyd med å sitte på sykkelsetet etter de 9 milene. Været ble så bra som det var lovet. Matpakker ble smurt og vannflasker fylt opp, samt at vi tok med litt førstehjelpsaker til både oss og syklene og litt ekstra klær (som vi ikke fikk bruk for).
Første etappe: Brøttem-Radiomuseet, 25 km
Klæbu IL: Meget krevende. Grusvei og terreng. Vading over elv. Kupert. Antatt tidsbruk 2,5 time. Pause på Radiomuseet.
Vading på gang
De første 10 km er på grusvei som gikk i kupert terreng. Etter 3 km begynte klatringen. Da vi var kommet oss opp på fjellet skulle vi ta av fra grusveien opp mot første terrengdel. Det startet bra. Fin kjerrevei som (selvfølgelig) ble mer og mer sti og hvor stien gikk over ei elv. Tørr og god som vi var på beina bestemte vi oss for å ta av oss skoene og strømpene og vasse over. Elva var ikke djupere enn at vannet rakk litt opp på leggene. Vel over elva, og fornøyd over å ha fått avkjølt lankene, var det på med skoene igjen. God og tørr. Ha ha ha ha… det varte i nøyaktig 3 skritt. For nå var vi kommet til myra. Svopp svopp splæsj… Gjennomvåt på beina! Kunne like gjerne gått over elva med skoene på! Og slik fortsatte det i ca 2 km til myra kom inn på en gjørmesti som etter hvert ble traktorgjørmevei som etter hvert ble traktorvei og så en grusvei og så en bilvei… Jippi!!! Utrolig deilig å sette seg på sykkelsetet etter å ha vasset i vann og gjørme flere kilometer.
Radiomuseet
Vi kjente nå at litt mat ville gjort susen så vi tok en kjapp rast før vi begynte en ny klatreetappe. Vi nådde nå løypas høyeste punkt på 460 moh. Nå var det bare å hive seg ned bakkene til Renåa. Men det ble ikke bare bare … Anitas sykkel protesterte vilt med å gi fra seg noen forferdelige lyder. Det virket som det var bremsene. Var bremseskivene nedslitt tro? Vi måtte bare snegle oss nedover bakkene for så snart farten ble stor kom disse protestlydene igjen. Huff, dette var et strek i regninga, og så tidlig på turen! Da vi endelig kom ned til Renåa begynte den lange oppoverbakken, og det protesterte ikke sykkelen noe på. Men i bakkene ned mot Radiomuseet kom lydene igjen. Vel fremme på Radiomuseet sjekket Svein Erling bremseskivene som viste seg å være ganske nedslitt. Men å gi fra seg slike lyder av den grunn?!?! Nei, det var rart…
Andre etappe: Radiomuseet-Innbygda, 20 km
Klæbu IL: Lett. Grus og asfalt. Relativt flat. Antatt tidsbruk 1 time. Pause i Innbygda.
Softis er godt
Vi fortsatte turen inn mot Selbu med å kjøre rolig i nedoverbakkene da ulydene fra Anitas sykkel fortsatte. Men så oppdaget vi at kjea hang og slang da ulydene kom. Ny diagnose: Frikranslageret til girkassetten bak var gåen. Ved å holde pedalene i gang også i nedoverbakker klarte Anita å forhindre ulydene og kjedebrudd. Måtte både bremse og holde pedalene i gang samtidig - for noe dumt! Tenk å måtte sykle over halve løypa på denne måten da!!! Motet begynte å blekne og en mulig avslutning på sykkelturen i Innbygda var en mulighet, tenkte Anita, men sa det ikke høyt :-|
Asfaltpartiet mot Innbygda gikk radig. Vi stoppet på bensinstasjonen for påfyll av vann, og kostet på oss en softis som vi nøt ved Selbu-gubben. Så fikk Svein Erling en tanke om at vi kan prøve å smøre spalten mellom hjulet og frikranslageret. Vi hadde ikke olje med, men på bensinstasjonen fikk vi noen dråper.
Tredje etappe: Innbygda-Rimtjønna, 20 km
Klæbu IL: Relativt lett. Sterk stigning i siste halvdel. Grus på slutten. Antatt tidsbruk 1,5 time. Pause ved Rimtjønna.
Det gikk noen km før vi fikk testet om oljen funket fordi veien var flat fremover. Vi fulgte Fv 705 til vi kom til Tømra og svingte av mot Selbustrand. Det var rett og slett deilig å kunne snu og sykle "tilbake", eller retter sagt vestover, etter å ha syklet hele langstrekket av Selbusjøen mot øst. Vi var kommet halvveis! Endelig kom det en nedoverbakke hvor nyoljet frikranslager skulle testes ut. Det funket! Jippi!!! Nå så alt mye lysere ut. Deilig å få hvile beina i nedoverbakke igjen! Og nå ble gleden over de nydelige markblomstene som pyntet opp veikanten gjennom det vakre landskapet vi syklet enda større.
Matpause ved Rimtjønna
Deretter begynte stigningen. Vi skulle klatre 300 meter på ca 5 km. Selv om oppoverbakken var ganske god å sykle i begynte vi å kjenne milene i kroppen da stigningen før toppen ble brattere. Men når man er på toppen vet man det går nedover om ikke lenge. Vi fikk hvile beina i 3 km nedoverbakke før vi tok av fra hovedveien og inn på grusveien mot Rimtjønna. Fin grusvei, noe kupert helt fram til Rimtjønna hvor vi fant en fin rasteplass med benker og bord. Der spiste vi matpakke nr 2 og knipset litt bilder.
Fjerde etappe: Rimtjønna-Brøttem, 25 km
Klæbu IL: Krevende. Variert underlag: grus, sti og terreng. To gåpartier. Antatt tidsbruk 2 timer.
Etter en god hvil fortsatte vi grusveien innover det vakre og kuperte landskapet, og side om side med Stor-Dragstsjøen. Nesten på slutten av Stor-Dragstsjøen kom vi til grusveiens ende og terrengpartiet lå foran oss. Absolutt ikke sykkelbart. Mye myr og gjørme. Om skoene hadde tørket litt siden forrige terrengparti fikk de nye bad nå. Vi så elgspor på stien, men så ikke noe til elgen. Så forresten lite vilt i det hele tatt på turen, bortsett fra en og annen fugl, bl.a ei rype.
Under stokk og stein
Så kom vi dit hvor vi mener den største utfordringen på hele løypa var. Det var et heng som vi måtte ned, og det var også der stien gikk. Men problemet var at det var veltet et tre akkurat på toppen av henget som vi måtte under. Vi kikket oss om i området om det var andre muligheter for å komme ned, men fant ut at vi måtte bare komme oss under treet. Anita gikk først og tok i mot syklene som Svein Erling sendte ned. Vel nede så vi at stien førte oppover en bratt skråning hvor vi også måtte være to om å få opp syklene. Disse manøvrene vil vi kalle meget krevende. Er glad vi var to om å komme oss gjennom dette partiet. Det ble mye bæring og løfting av sykkelen før vi kom oss ned til myra og kunne vasse mot en eller annen grusvei langt der framme. I antall meter var dette terrengpartiet ikke så langt som det føltes, ca 1,5 km. Deilig var det i alle fall å komme fram til grusveien som gikk forbi Litj-Dragstsjøen og ut på asfaltveien.
Merkesbekken, som er skillet
mellom Selbu og Klæbu
På asfaltveien svingte vi til venstre, nedover bakkene mot Dragsten. Deretter gikk veien over til å bli grusvei innover Dragstmoen. Der møtte vi også noen spreke oppoverbakker før vi kom til en 180-graders sving. Midt i svingen fant vi siste stien/terrengpartiet mot Klæbu. Vi hadde stor tro på at dette var en fin sti, kanskje vi til og med kunne sykle den, siden den var avmerket på kartet. Men der tok vi feil. Like våt, kupert, myrete og bekkete som de andre stien vi har gått i dag. Denne stien virket uendelig lang. Det har kanskje sammenheng med at vi nå var ganske sliten, og at vi tok et feil stivalg som plusset på noen ekstra 100-metre. Men samtidig var det også den lengste gå-strekningen i dag på 3 km.
Pizza på gang
Det å komme fram til en sykkelbar sti etter en slik trasé er bare vidunderlig. Og nå gled stien mer og mer over til å bli en grusvei og etter hvert en bilvei. Og vips, så var vi kommet på en vei vi hadde vært før - nemlig veien som går opp til Gjenvollhytta. Vi ble hoppende glad. Nå visste vi hvor langt vi hadde igjen og hvordan veien så ut. De siste kilometerne mot Brøttem gikk som en lek. Bort var alle sure muskler og trøtte tanker. Vi var snart hjemme! Og der sto Kermit og ventet på oss på parkeringsplassen på Brøttem. Siste stopp var Coop Extra på Tiller for å kjøpe en frossenpizza som skulle fortæres etter en god dusj.
Det er vel unødvendig å si at det var helt fantastisk å finne senga den kvelden. Det tok litt tid før vi klarte å rette ut kroppen i vannrett stilling. Men når alle ledd var på plass sloknet vi fort. I dag, altså dagen etter, funker kroppen bra. Kjenner selvsagt turen og er litt mer trøtt enn vanlig. Nå har klærne, skoene og syklene fått en vask og sola har kommet fram. Da er det bare å nyte de siste dager av ferien. I morgen blir det nok en sykkeltur igjen skal du se …
Våre anbefalinger til andre som vil ta denne turen:
• Bruk helst skikkelig terrengsykkel, det er mye bra vei, men også mye dårlig vei/sti. Mange steder må dere gå uansett, noen steder må sykkelen bæres, en lett og solid sykkel er en stor fordel på denne turen. Sjekk at bremsene er åkei før turen, det ble mye bremsing.
• Ta med eget kart i målestokk 1:50.000 eller bedre (mindre tall bak kolon er bedre). Skiltingen er tildels ikke-eksisterende, vi brukte ofte mye tid på orientering.
• Ta gjerne med dere (lave) støvler for kryssing av gåpartiene hvis dere har plass, for å vasse over myrer i gjennomvåte sykkelsko er lite trivelig.
• Ta med nok mat og vann. Dere kan fylle opp vannflaskene på bensinstasjonen i Innbygda. Vi hadde med 4 vannflasker som vi fikk refylt, det kom godt med.
• Ta med litt plaster/sportsteip, tørkepapir og litt sykkelverktøy. Det er bedre å ha med litt for mye enn litt for lite, flere steder på turen er det laaangt til folk og hjelp.
• Ha med en god turkompis, minst et par tre steder var det godt å være en på hver side av hindre og kunne hjelpe til med å løfte sykler opp eller ned bratte småskrenter. Det å kunne oppmuntre hverandre når det røyner på er heller ingen ulempe. :-)
Tidligere i dag ble Helltunellen nordøst for Trondheim stengt, da en utenlandsk sykkelturist hadde syklet inn i den. Det er motorveien mellom Trondheim og Stjørdal som går gjennom Helltunellen, og den er derfor skiltet med sykkelforbud. Politiet kalte det "en livsfarlig lek med livet" på en twittermelding og geleidet syklisten til en tryggere trasé. Les mer om saken på adressa.no.
Men det holder ikke bare å sette opp et forbudsskilt, sykkelturistene må lett finne den alternative traséen uten å være lokalkjente.
Turister er ikke lokalkjente, det sier seg selv, og små og tilfeldige skilt er da ikke godt nok. Tydelig og opplysende sykkeltraséskilting er stort sett fraværende i Norge. Det blir stadig flere sykkelturister i Europa, mange av disse finner også veien til vårt storslagne land. Dette bør norske veimyndigheter ta seg ad notam. Det at man stadig vekk må stoppe utenlandske syklister i E6-tuneller er ikke et utslag av at utenlandske syklister liker å leke med livet, men at de ikke lett fant et reelt alternativ. Et lite rødt skilt som peker mot Hommelvik noen km før forbudsskiltet er bare forvirrende hvis vedkommende turist har tenkt seg til Trondheim.
Selv i storbyen Trondheim må man ofte være veldig lokalkjent for å skjønne hvor sykkeltraséene snor seg og hvor de fører til. Sykkeltraséene legges som oftest i hytt og pine fordi vegplanleggerne hele tiden glemmer at syklistene finnes når nye veier planlegges. Nylig ble en av hovedsykkeltraséene i Trondheim stengt i flere måneder og skiltingen henviste bare til et gatenavn på et underskilt på norsk. Man skal være ganske lokalkjent for å kjenne alle gatenavn i trønderhovedstaden. For byens innfødte beboere kan det kanskje være godt nok, men det er bare forvirrende for ferske utenbys studenter og ikke minst utenlandske sykkelturister.
Nå må Vegvesenet og skiltmyndighetene ta tak i dette før det skjer en tragisk ulykke med en utenlandsk sykkelturist, kanskje en hel familie på sykkeltur i fjordlandet i nord. En sånn ulykke vil kunne skade turist-Norges renommé.
