Invitér en enslig venn i jula

Vi går nå inn i den verste tiden i året for enslige, jula. Minst tre lange døgn der man i følge "tradisjonene" kun skal egne tiden til seg og sine. Storfamilien og barna. Det er vel og bra for de som er en del av et sånt familiefelleskap.

Men absolutt ikke for de enslige som sitter alene og forlatt i sine hus og leiligheter i denne aller mørkeste tiden av året og ikke aner hvordan de skal få tiden til å gå til samfunnet fungerer normalt igjen. Å være enslig i disse dagene kan være svært tungt og vanskelig. Alt er stengt, selv kinoene er stengt, og på TV-en går det bare gamle "klassikere". Til og med på internett er det forbausende stille.

All statistikk tilsier at det blir stadig flere enslige. Noen velmenende barmhjertige samaritaner arrangerer offentlige julemiddager for uteliggere og enslige, men dette blir aldri det samme som å spise sammen med noen man kjenner fra før. På slike offentlige arrangementer blir man bare én av mange, selv om man sitter rundt det samme bordet.

Så hvis du kjenner én eller to som antagelig sitter mutters alene i en leilighet eller et hus og ikke kan dele gaver og julematkos med noen, så invitér dem hjem på julekvelden pluss eventuelt første og/eller andre juledag. Gjør dette til en ny og moderne juletradisjon!

God inkluderende jul!

Reparatørene, ikkebelærende barne-TV

Pilt?
Pompel?
Pilt?
Pompel?

Pilt?

Pompel?

Pilt!
Pompel!
Akkurat, nettopp!

Jeg simpelthen elsker denne absurde dukkefilmserien fra NRKs barndom, serien på totalt 5 episoder à 12 minutter ble sendt første gang i 1969. Serien var skrevet og produsert av Bjørg og Arne Mykle som et alternativ til datidens belærende barne-TV. Reperatørene var befriende fri for moral, bortsett fra den om at det er bedre med to reperatører enn med ingen reparatører. Hvor mange ganger jeg har brukt den setningen senere i livet? Maaange.

På universitetene fikk denne serien mange tilhengere, og selv i dag finnes det sære klubber med egen t-skjorte for fansen, "The Pompel and Pilt Generation". Dessverre var denne t-skjorta utsolgt i min størrelse sist jeg sjekket. Så hvis noen av dere lesere kjenner noen som kjenner noen, så gi meg et hint. Det er utgitt en samle-DVD med alle episodene og rikelig med bakgrunnstoff, den har jeg i hvert fall.

Noen påstår at de ble vettskremt av denne serien som barn, synd for dem. For meg er dette favoritten av alt som er laget for barn. Morsomt. Surrealistisk. Genialt.
Les mer om denne serien på http://no.wikipedia.org/wiki/Pompel_og_Pilt

Verdens morsomste latter?

Latter kan være smittsomt, det kan rett og slett være morsomt i seg selv uten noen forutgående vits eller morsomhet. Så hvis du er i litt dårlig humør en dag kan du rett og slett le, av andre, eller enda bedre: Med andre.

Mannen i denne videoen har en uvanlig latter som er svært smittsom. Klarer du å holde deg alvorlig?

Finn gjerne noen å le sammen med, for latteren føles bedre når man ler sammen med andre, og ha en morsom dag!. :D

Utradisjonelle julekort

Hvor mange julekort med nisser, snø, fuglenek og engler har du sett i ditt liv? Sååå mange? Jeg også. Og jeg har ikke noen planer om å fylle verden med flere slike, jeg synes at nok er nok. Så når jeg får spørsmål om å lage julekort og julehilsner, da liker jeg å tenke utradisjonelt. Heldigvis får jeg som oftest lov til det av de som spør meg om hjelp.

Her viser jeg tre eksempler, det øverste laget jeg for borettslaget hvor jeg bor for tre år siden. Det er et interiørbilde av kirkerommet i Tautra-klosteret, men jeg la inn relieffbokstaver i to av veggene, som om de var frest inn veggplatene med en diger figurfres. På endeveggen la jeg inn signaturene til de som satt i borettslagsstyret.

Nummer to ble sendt ut via epost fra et firma i Trondheim tidligere denne uka, et firma som leverer tekstiler, gardiner og møbler til skoler, institusjoner og bedrifter. Denne julehilsnen skulle samtidig lansere firmaets splitter nye logo, som jeg designet tidligere i år. De dekorative "trærne" består rett og slett av logoen skråstilt og stablet opp til en trelignende fasong, og bildet av medarbeiderne ble photoshoppet inn i denne kunstige juleskogen. Firmaet ville at julehilsnen skulle oppfattes som utradisjonell, fresj og litt oppsiktsvekkende, og de var godt fornøyd med resultatet. De har også mottatt flere positive tilbakemeldinger. Det å lage julekortet tok en dag, inkludert fotograferingen av medarbeiderne.

Det nederste var mitt private kort i 2007. Motivet var et bilde fra en jazzkonsert inne i en fjellhall i et underjordisk kraftverk på Sørlandet, Kjerka kraftverk i Åseral (700 meter inn i fjellet). Bildet ble tatt på frihånd med et digitalt kompaktkamera, og det ble valgt ut både på grunn av farger, komposisjon og ikke minst fordi det var et av de få noenlunde skarpe bildene fra serien jeg tok i fjellhallen. Musikerne på scenen var bl.a bassisten Arild Andersen og sangeren Kirsten Bråten Berg, en bergtagende konsert i dobbelt betydning.

Homo ludens, gutten som aldri blir skikkelig voksen

Naboene mine begynner å bli vant til at hvis de ser noe uvanlig utenfor, så er det ofte jeg som er utøveren. F.eks i fjor sommer da det begynte å drive digre såpebobler med en diameter opptil en meter forbi vinduene.

Jeg hadde nemlig funnet noen sider om gigantbobler på nettet, med interessante superblandinger og verktøy for å lage boblene. Mitt såpebobleverktøy er to skosnorer og et par skistaver, det gir store, flotte bobler.

I år fant jeg ut at Vitensenteret i byen selger en superduper boblemiks i poser som skal blandes ut i vann, bløtt vann (regnvann) er bedre en kalkholdig springvann. Så i et heidundrandes tordenvær var jeg ute og tappet takrenna for vann i bøtter og kar. Og et par dager etter var det nesten vindstille, så da passet det å teste blandinga.

Min nabo Martin Finne tok de morsomme boblebildene, på det i midten kan man faktisk se at ei av boblene sprakk akkurat i samme øyeblikk som bildet ble tatt. Sånt er coolt, det varmer et lekent guttehjerte.

Sjøløva, mitt totemdyr

Ganske tidlig i livet oppdaget jeg at de tre forbokstavene i navnet mitt betydde noe, de dannet et ord: SEL. For et ungt og søkende sinn med sans for koder og sammenhenger ble det tidlig klart at dette kunne få en betydning. Men ordet sel var litt for selsomt enkelt for en med planer om å frelse verden.

Den engelske/internasjonale versjonen av ordet, seal, var like "smått", dessuten kunne det både bety dyret sel og funksjonen fuge/tetning. Dette kunne lett misforstås, såpass skjønte jeg.

Men så kom jeg på at selen har en slektning i dyreverdenen som kalles sjøløve på norsk og sealion på engelsk. Dette ordet hadde svung, og det kunne dessuten vanskelig misforstås. Så jeg landet på sealion.

Så kom internett og jeg trengte et kallenavn, et "nick". Først brukte jeg selode, altså forbokstavene i de to fornavnene og etternavnet. Men jeg oppdaget at hvis jeg sa "se-lode" i telefonen eller i samtaler så skrev de fleste c-lode. Dette kallenavnet kunne altså misforstås. Og da dukket sjøløva opp for mitt indre, som dyret som kunne bringe meg ut i verden og verden hjem til meg.

Siden har jeg brukt kallenavnet SeaLion, skrevet med stor S og L, når jeg registrerte meg på ulike nettsteder, diskusjonsforum og andre særinteresser. Ikke alltid, men i de fleste tilfellene.

Jeg er bilinteressert, biljournalisten Jon Winding-Sørensen kalte meg en gang et bilvrak, og det er nok det jeg er. Jeg har faktisk drømt om biler om natta. Så da jeg for noen år siden begynte å fundere på mulighetene for å konstruere og bygge min egen bil, så var navnet klart. Det måtte bli totemdyret. SeaLion. Les om SeaLion-prosjektet her.

Blå G, om livet og det som opptar meg

Jeg har prøvd å skrive noen blogger tidligere, men de har nok vært for prentensiøse, jeg har forsøkt å frelse verden. Sånt er sjeldent inspirerende i lengden, for verden svarer ikke. Det blir som å rope fra en fjelltopp i et øde land, før eller siden vil de fleste gi opp. Som oftest blir det før.

Så om denne bloggen blir noe mere enn noen spede skrik fra en øde fjelltopp, eller får sitt eget liv og sin egen mening gjenstår å se. Om noen gidder å lese Blå G er også et åpent spørsmål. Tittelen er såpass åpen at jeg kan fylle denne plassen med det som faller meg inn, slik jeg er selv, et innfallsmenneske.