Sjøløva, mitt totemdyr

Ganske tidlig i livet oppdaget jeg at de tre forbokstavene i navnet mitt betydde noe, de dannet et ord: SEL. For et ungt og søkende sinn med sans for koder og sammenhenger ble det tidlig klart at dette kunne få en betydning. Men ordet sel var litt for selsomt enkelt for en med planer om å frelse verden.

Den engelske/internasjonale versjonen av ordet, seal, var like "smått", dessuten kunne det både bety dyret sel og funksjonen fuge/tetning. Dette kunne lett misforstås, såpass skjønte jeg.

Men så kom jeg på at selen har en slektning i dyreverdenen som kalles sjøløve på norsk og sealion på engelsk. Dette ordet hadde svung, og det kunne dessuten vanskelig misforstås. Så jeg landet på sealion.

Så kom internett og jeg trengte et kallenavn, et "nick". Først brukte jeg selode, altså forbokstavene i de to fornavnene og etternavnet. Men jeg oppdaget at hvis jeg sa "se-lode" i telefonen eller i samtaler så skrev de fleste c-lode. Dette kallenavnet kunne altså misforstås. Og da dukket sjøløva opp for mitt indre, som dyret som kunne bringe meg ut i verden og verden hjem til meg.

Siden har jeg brukt kallenavnet SeaLion, skrevet med stor S og L, når jeg registrerte meg på ulike nettsteder, diskusjonsforum og andre særinteresser. Ikke alltid, men i de fleste tilfellene.

Jeg er bilinteressert, biljournalisten Jon Winding-Sørensen kalte meg en gang et bilvrak, og det er nok det jeg er. Jeg har faktisk drømt om biler om natta. Så da jeg for noen år siden begynte å fundere på mulighetene for å konstruere og bygge min egen bil, så var navnet klart. Det måtte bli totemdyret. SeaLion. Les om SeaLion-prosjektet her.