Med Tigergutt på fanget

Mange fjesbokvenner har trodd at jeg eier en katt, for av og til skriver jeg i statusen min: "Jeg sitter her med Tigergutt på fanget." Men nei, min Tigergutt er ingen katt, det er en bærbar Mac, altså en sånn integrert og sammenbrettbar datamaskin med integrert batteri  som PC-folket kaller en laptop. Min nåværende Mac er en god gammel PowerBook G4 fra 2004, den fyllte sju år i forrige måned. Og som mange andre Mac-brukere har jeg altså gitt maskinen min et kallenavn. Den bruker operativsystemversjonen Mac OSX 10.4, det som Apple kalte Tiger. Jeg liker historiene om Ole Brumm og vennene hans, og kattedyret der er jo Tigergutt, eller Tigger som han kalles på originalspråket. Tigergutt har faktisk sin egen logo (bildet).

Andre Mac-brukere har som sagt sine egne kallenavn på datamaskinene sine, et av de beste jeg har hørt var oppkalt etter en figur i dukkefilmserien Fragglene, nemlig Onkel reisende Mac (det var selvsagt en bærbar maskin). Ellers har jeg også hørt om såpass fantasifulle navn som Per og Kari, dette var maskinene til et samboerpar som selvsagt selv het noe helt annet. Proffe Mac-brukere benytter kun det mer upersonlige Mac-en min. Men de bruker denne betegnelsen konsekvent der PC-brukere ville sagt datamaskinen, dataen, laptoppen eller PC-en.

I det siste har jeg begynt å se meg om etter en mulig arvtager til Tigergutt, en nyere bærbar Mac, som antagelig får navnet Leo eller Leogutt, oppkalt etter Mac-OS-et 10.5, Leopard. Det jeg er på jakt etter er en maks tre år gammel MacBook Pro, altså en brukt maskin. Det er selvsagt billigere enn en ny maskin, men likevel helt brukbart for oss som ikke driver med avansert videoredigering eller spiller tunge dataspill.

Applemaskiner flest har nemlig nesten uendelig holdbarhet. Min eldste fungerende Mac er Tigern, en hvit iBook G3 som kommer til å fylle ti år i august og som jeg kjøpte ny. Den står på døgnet rundt og er både min trofaste vekkeklokke og leilighetens trådløse skriverserver. Dessuten har Tigern en egen hobby som den holder på med på egenhånd når jeg verken skal vekkes eller vil skrive ut eller annet: Den analyserer datapakker fra SETI-programmet, Search for Extra-Terrestrial Intelligence.

Innsovningstriks: Ikke tenk på ...

Å bestemme seg for og å tenke på at nå må man sove fungerer sjelden veldig bra. Mange konsentrerer seg derfor hardt om å ikke tenke på at nå må de sovne. Da sovner de i hvert fall ikke. For hvis man bestemmer seg for å ikke tenke på et eller annet, så kan man være sikker på at det er nettopp dette man kommer til å tenke på.

For å ta et eksempel: Nå befaler jeg deg til å ikke tenke på en blå sjiraff!

Hva tenker du da på? Jo nettopp, en blå sjiraff. Uansett hvor mye du bestemmer for å ikke tenke på en blå sjiraff, like mye tenker du nettopp på en sånn blå sjiraff. Jeg er faktisk ganske sikker på at selv om en uke fra nå så vil den blå sjiraffen stadig dukke opp i tankene dine.

Den eneste måten å glemme sjiraffen ei stund er faktisk å tenke på noe helt annet. F.eks en oransj gorilla. Tenk på en oransj gorilla noen sekunder nå.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.
En oransj gorilla.

En oransj gorilla.

En oransj gorilla. 

En oransj gorilla.

En oransj gorilla. 

Tenk etter, tenkte du nå på en blå sjiraff eller en grønn gorilla? Var den ikke grønn sa du? Men oransj? OK. Så nå tenkte du altså virkelig på noe annet enn den blå sjiraffen. Kanskje ikke hele tiden, men ganske lenge av gangen.

Og da er vi framme ved poenget mitt. For å få til å sovne trenger du noe annet å tenke på. Noe annet enn at "nå MÅ jeg sovne". Noe kjedelig som man kan bli søvnig av å tenke på. F.eks en uendelig rekke sauer som passerer en port (ikke tell dem, bare la de passere), en gruppe late, oransje gorillaer som sitter under trærne og lopper hverandre for lopper eller noen få blå sjiraffer som gresser i langsomme og elegante bevegelser.

Selv tenker jeg på alt og ingenting samtidig. Såpass sammensurret at jeg til slutt ikke enser hvor den ene tanken slutter og den neste begynner. Helst lar jeg tankene løses opp i små myke tankefragmenter, som i et slags tankekaleidoskop. Etterhvert blir denne tankegrøten like absurd som nattedrømmer ofte er. Etter et par minutter i slik fri tankeflyt helt uten mål og mening sovner jeg av kjedsommelighet. Hver gang.

Apropos dette og hint - hva betyr hint?

Jeg liker språkets finurligheter. Og nå kom jeg på at bloggen min inneholder et gammelmodig uttrykk i beskrivelsen. Uttrykket "dette og hint" har vi arvet fra dansk, der hint betyr "det der borte" eller "det andre". Men selv om dette uttrykket også brukes i dagens dansk er det få dansker som fortsatt bruker ordet hint alene, ordet er på vei ut av språket.

I norsk bruker vi ikke hint alene i det hele tatt, unntatt i et par faste uttrykk (f.eks i "hine hårde dager") og som forstavelse i enkelte ord, bl.a det hinsidige, altså det på den andre siden. Dessuten brukes ordet fortsatt i noen få norske dialekter, f.eks "hi sida" (den andre siden).

MGP-kommentar: Felegnikking og munnharpe?

Jeg ser aldri på musikkonkurransen Melodi grand prix. Verken den norske utgaven eller den europeiske. Jeg er enig at det finnes god og dårlig musikk. Men ikke at én melodi er ett eller to poeng bedre enn annen.

Stella Mwangi

Men jeg har fått med meg at en viss Stella Mwangi skal representere Norge i .... (fyll inn med en eller annen by i Europa). Hun er flott, kledelig mørkhudet, født i Kenya og oppvokst i Norge siden hun var 4 år gammel. Og hun føler seg norsk. Sangen "Haba haba" skal visstnok ikke passe nasjonalistene i dette landet, den er visst ikke hvit nok.

Se for eksempel en del av leserinnleggene under disse nyhetsartiklene:
Varaordfører slang med leppa (adressa.no)
Varaordfører må beklage (adressa.no)

For at dette handler om hudfarge er vel ingen i tvil om? Nasjonalistene vil nemlig ha forbud mot "utenlandsk" musikk i den norske MGP-finalen. Det rare er at de ikke har fremmet dette forslaget tidligere.

For Norge har flere ganger blitt representert av "utenlandsk" musikk. Både rock (usansk), pop (usansk), køntri (usansk) og diverse annen importvare var visstnok helt greit? I bidraget Nocturne var vi representert med en flott irsk fiolinist, halve Bobbysocks var svensk og Aleksander Rybak var russer. Men disse hadde hvit hud, og da var visst alt greit?

Men Stella er altså mørkhudet og vant med latininspirert musikk, altså musikk med opphav i land der hvite er i mindretall. Og først da reiser nasjonalistene bust. Og så hevder de at dette ikke er rasistisk. Pøh! Og pføy!

Hvis nasjonalistene virkelig var opptatt av erkenorsk kultur burde all angloamerikanske musikkformer også utestenges. Og så satt vi igjen med uendelig felegnikking, mytiske langeleikslåtter og hunnharpe, til nød iblandet litt joik. Og da vel og merke kun hvit joik?

Jeg synes det er et flott signal vi sender til Europa i år. Vi viser fram Norge som et åpent og fritt land der mangfoldig likeverd er en kjerneverdi. Det er dette Norge jeg vil ha og være en del av, ikke et land av navlebeskuende fjøsnisser som samles i løa, gnikker på felene sine og forbyr andre å gjøre noe annet enn det fjøsnissene liker.

Det er lite trolig at jeg kommer til å se den internasjonale finalen, uansett. Men jeg er skikkelig stolt over å være norsk denne gangen. Minst like stolt som den gangen Nocturne var det norske bidraget, kanskje den aller beste MGP-melodien noensinne (jeg så ikke MGP da heller). :)

Hvis menneskene forsvant, ville en annen apeart tatt over?

Egen illustrasjon utført i Bryce 7

Neppe. Apene er ikke på vent og vil ta over vår nisje hvis vi forsvinner. De er nemlig godt tilpasset sitt miljø, da er det ingen grunn til at arten skal videreutvikle seg. Og bare for å klargjøre en myte: Menneskene stammer ikke fra sjimpanser eller andre nålevende aper, men fra felles forfedre som forlengst er utdødd. Apene er derfor like "utviklet" som vi er, deres evolusjon har tatt like lang tid som menneskenes utvikling, de er like mye videreutviklet som menneskene. Apenes evolusjon har ikke stått på stedet hvil i millioner av år.

Hvorfor tror mange at mennesket eller en tilsvarende form som mennesket er en innebygd "funksjon" i evolusjonen? Hvis det var sånn burde det ha eksistert én eller flere dinosaursivilsasjoner også. Dinosaurenes tidsalder varte jo tre ganger så lenge som pattedyrenes tidsalder har gjort til nå, så de burde hatt mer enn god nok tid til å utvikle én eller flere høyintelligente arter. Men det skjedde altså ikke.

Når det skjer endringer i en arts miljø kan arten enten tilpasse seg, forutsatt at endringen skjer såpass gradvis at arten rekker å utvikle tilpasninger. Og det er ingenting i veien for at arten da kan bli dummere, hvis dette gir deres art en større sjangs til å overleve i de nye omgivelsene. Evolusjonen er nemlig ingen forutbestemt "stige" med retning. Evolusjon mot dummere arter har skjedd mange ganger tidligere i evolusjonens historie, høy intelligens er ikke nødvendigvis en fordel i alle miljø. Ellers, hvis miljøendringen skjer for fort, slik at arten ikke rekker å tilpasse seg, kan arten dø ut.

De miljøendringene som menneskene påfører planeten nå er altfor raske til at artene rekker å tilpasse seg, derfor dør det nå ut like mange arter som det døde ut for 65 millioner år siden, da Jorda ble rystet av det berømte asteroidenedslaget og påfølgende global vulkanvirksomhet, som førte til en ganske lang global "atomvinter". I forhold til evolusjonens utviklingstre er det derfor korrekt å karakterisere menneskenes raske miljøendringer som en global katastrofe på linje med den som utryddet dinosaurene.

Det at det foreløpig kun har vært én art av Jordas mange milliarder arter i evolusjonens historie som har utviklet en såpass høy intelligens som oss, nemlig vi selv, tyder på at høy intelligens slett ikke er en innebygd målfunksjon i evolusjonen. Øyefunksjoner har blitt utviklet hele elleve uavhengige ganger i evolusjonen, dette tyder på at selv om alle Jordas arter med øyefunksjon hadde forvunnet ved å knipse med fingrene, så ville denne funksjonen utviklet seg igjen. Det faktum at såpass høy intelligens som vår ikke har utviklet seg mer enn én gang i evolusjonens historie tyder på at evolusjonen foretrekker andre løsninger enn høy intelligens.

Den høye intelligensen koster nemlig, vi bruker forholdsvis mye mer mat for å holde liv i vår hjerne enn andre dyrearter behøver å bruke på sin hjerne. En art som lever i trygge omgivelser uten fiender eller miljøendringer, men med begrenset mattilgang, vil derfor i de fleste tilfellene bli dummere, fordi dette gir deres art bedre overlevelse i deres trygge miljø.

Hvis menneskene hadde forsvunnet ved å knipse med fingrene så hadde vi ikke etterlatt oss et tomt evolusjonsmessig "hull" som evolusjonen så hadde prøvd å tette eller fylle. De andre dyra på kloden ville ikke "tatt over", de ville bare fortsatt med sitt. "Hullet" etter oss ville bare blitt glemt av evolusjonen. Snipp snapp snute, "eventyret" ville være ute, og det ville ikke være noen annen art som kunne viderefortelle "legenden om mennesket".

Vi er alle forskjellige, hurra!

De som skiller seg ut på en eller annen måte blir ofte mobbet eller diskriminert fordi de er anderledes. Men hvorfor er noen mennesker opptatt av at vi bør være likest mulig? Og da antagelig ikke likest mulig hvem som helst, men dem selv? Er en slik verden der alle er mest mulig like hverandre virkelig noe å trakte etter?

Kim Peek (1951-2009)

Bare for å slå det fast: Vi er alle sammen ulike, mange av oss er svært ulike. Savanten Kim Peek (bildet), mannen som var modell for skuespilleren Justin Hoffman da han skulle spille autistisk savant i filmen Rain Man, sa en gang at man ikke trenger å være handikappet for å være forskjellig, men at alle er forskjellig. Det er klokt sagt i en verden som strever etter normalene. Såkalte normale mennesker er antagelig verdens mest sjeldne mennesketype. For å illustrere kan vi ta for oss en såkalt normal norsk familie. I følge denne normalen er det normalt å ha 1,4 barn. Normalt? Hvor mange normale familier finnes da i Norge? Ingen. Absolutt ingen familier i Norge er altså normale. Sånn er det med de andre såkalte normalene også, det er veldig få om noen i det hele tatt som er hundre prosent normale, de fleste av oss er mer eller mindre anderledes enn normalen. Faktisk kan man si at det er normalt å være unormal.

Jeg leste en gang at de individuelle arvemasseforskjellene er langt større mellom de mest avvikende individene innen hver menneskerase enn mellom normalmenneskene i hver rase. Dette er grunnen til at hele rasebegrepet egentlig er helt absurd. De som frykter andre raser fordi de er anderledes, og diskriminerer mennesker utfra raser, burde altså heller frykte de mest avvikende innen deres egen rase.

Og hvis vi nå snudde det hele på hodet og forutsatte at alle menneskene plutselig virkelig ble helt like, helt dønn like. Alle milliardene med mennesker. Hva hadde skjedd da? Hadde vi blitt lykkeligere? Neppe. Eller faktisk sannsynligvis ikke. For dette må jo ha blitt en forferdelig kjedelig verden? Uansett hvem du snakket med eller kom i kontakt med ville de vært helt like alle andre som du hadde møtt før. Uansett hvor du reiste i verden ville det føles som om du traff de samme menneskene om og om igjen. Som milliarder av masseproduserte roboter. Eller som vi hadde bodd i helt like hus som alle sammen var innredet og fargesatt helt likt. Og vi alle sammen kjørte i samme biltype og alle bilene hadde samme motor og samme farge. Vi ville kjedet oss gudsjammerlig etter få dager.

Så la oss heller sette pris på ulikhetene og innse at alle ulikhetene faktisk er det som gjør verden spennende og interessant og dermed livet verdt å leve. Vi burde altså ikke frykte anderledeshet, men heller oppmuntre til og støtte anderledeshet. La oss være glade for at vi lever i en verden der det er normalt å være unormal.

De som IKKE ble mirakuløst helbredet

Et utdrag fra en artikkel om alternativ behandling:

Avis- og ukebladoppslagene om mennesker som er blitt helbredet ved å gå til en eller annen alternativmedisiner er mange, og fremstår som en blanding av gladhistorier og reklame for den aktuelle typen behandling. Enkelthistoriene blir beviset på at «ja, det fungerer!». Folk blir plutselig friske av alt fra kreft til kolikk, enten det handler om aprikoskjernespising eller healing via telefon.

Men så lenge det ikke foreligger vitenskapelige beviser for hverken homøopati, healing eller de andre mange mer eller mindre fantasifulle behandlingsformene, må det vel finnes en slags antidote til fortellingene om alternativ suksess? Hvor er historiene om folk som har gått til alternativmedisinere og blitt verre? Eller i hvert fall ikke friske?

Frilansskribenten Audhild Skoglund har selv fått kjenne medaljens bakside på kroppen, hun var én av de som ble verre av alternativbehandlingen. Faktisk livstruende dårlig. Og hun ble helbredet av skolemedisin. Nå har hun gått noen saker nærmere etter i sømmene, og konklusjonen er ikke spesielt overraskende for oss som ikke godtar ethvert "hurra, jeg ble litt bedre!" som et fullgodt bevis på at denne typen behandling virker.

Les artikkelen De som ikke ble mirakuløst helbredet. Og gi meg gjerne din mening om dette temaet i kommentarfeltet under etter at du har lest artikkelen, også selv om du er uenig med min konklusjon. Og min konklusjon er den at lite eller ingenting av alternativbehandlingen kan bevises, og dette må derfor avvises som kvakksalveri.