Vi er alle forskjellige, hurra!

De som skiller seg ut på en eller annen måte blir ofte mobbet eller diskriminert fordi de er anderledes. Men hvorfor er noen mennesker opptatt av at vi bør være likest mulig? Og da antagelig ikke likest mulig hvem som helst, men dem selv? Er en slik verden der alle er mest mulig like hverandre virkelig noe å trakte etter?

Kim Peek (1951-2009)

Bare for å slå det fast: Vi er alle sammen ulike, mange av oss er svært ulike. Savanten Kim Peek (bildet), mannen som var modell for skuespilleren Justin Hoffman da han skulle spille autistisk savant i filmen Rain Man, sa en gang at man ikke trenger å være handikappet for å være forskjellig, men at alle er forskjellig. Det er klokt sagt i en verden som strever etter normalene. Såkalte normale mennesker er antagelig verdens mest sjeldne mennesketype. For å illustrere kan vi ta for oss en såkalt normal norsk familie. I følge denne normalen er det normalt å ha 1,4 barn. Normalt? Hvor mange normale familier finnes da i Norge? Ingen. Absolutt ingen familier i Norge er altså normale. Sånn er det med de andre såkalte normalene også, det er veldig få om noen i det hele tatt som er hundre prosent normale, de fleste av oss er mer eller mindre anderledes enn normalen. Faktisk kan man si at det er normalt å være unormal.

Jeg leste en gang at de individuelle arvemasseforskjellene er langt større mellom de mest avvikende individene innen hver menneskerase enn mellom normalmenneskene i hver rase. Dette er grunnen til at hele rasebegrepet egentlig er helt absurd. De som frykter andre raser fordi de er anderledes, og diskriminerer mennesker utfra raser, burde altså heller frykte de mest avvikende innen deres egen rase.

Og hvis vi nå snudde det hele på hodet og forutsatte at alle menneskene plutselig virkelig ble helt like, helt dønn like. Alle milliardene med mennesker. Hva hadde skjedd da? Hadde vi blitt lykkeligere? Neppe. Eller faktisk sannsynligvis ikke. For dette må jo ha blitt en forferdelig kjedelig verden? Uansett hvem du snakket med eller kom i kontakt med ville de vært helt like alle andre som du hadde møtt før. Uansett hvor du reiste i verden ville det føles som om du traff de samme menneskene om og om igjen. Som milliarder av masseproduserte roboter. Eller som vi hadde bodd i helt like hus som alle sammen var innredet og fargesatt helt likt. Og vi alle sammen kjørte i samme biltype og alle bilene hadde samme motor og samme farge. Vi ville kjedet oss gudsjammerlig etter få dager.

Så la oss heller sette pris på ulikhetene og innse at alle ulikhetene faktisk er det som gjør verden spennende og interessant og dermed livet verdt å leve. Vi burde altså ikke frykte anderledeshet, men heller oppmuntre til og støtte anderledeshet. La oss være glade for at vi lever i en verden der det er normalt å være unormal.