Nærstudium av myrflora

Denne historien ble opprinnelig skrevet som en epost til utvalgte mottagere 17. august 2008. Den ordinære RSP-turrapporten fra denne dagen var langt mer nøktern.

I dag var en nabo og undertegnende på en sykkeltur i marka, slik vi pleier de fleste snøfrie søndager i året. Det gikk opp bakker og det gikk ned bakker. Det vil si, vi gikk ikke, vi syklet, det sånt man gjør på sykkeltur. Nå vet dere det. Noen av motbakkene er skikkelig seige, og noen av nedoverbakkene er skikkelig morsomme.

Et sted stoppet jeg imidlertid opp noen sekunder og studerte myrfloraen på nært hold. Svært nært hold. Jeg begravde faktisk nesa ned i myra, så interessant var det jeg oppdaget. For å få mer vekt i studeringen hadde jeg sykkelen liggende over meg.

Vel, for å si det sånn, florastudiene mine var høyst ufrivillige. Ved passeringen av ei myr forsvant forhjulet plutselig ned i et hull og jeg stupte forover så lang jeg var og fikk sykkelen oppå meg. Hvem kunne ane at det fantes sånne hull ute på ei myr? Hvordan det gikk med sykkelen? Den overlevde. Og myra? Tja, den ser fortsatt ut som ei myr for å si det sånn. Og meg? Jo, takk for at dere spør, bortsett fra våt myr inni og utapå t-skjorta og ned i shortsen skadet jeg ingenting, bortsett fra at selvfølelsen min fikk seg ei ubetydelig skramme.

Myra var forresten veldig behagelig å lande i. Bløt i dobbelt betydning, hvis dere skjønner hva jeg mener. ;)

Svein Erling

en opplevelse rikere

Sykkel og hest, en veilleding

Etter en "episode" jeg opplevde i fjor vår ba jeg Hilde Nordskag fra hestemiljøet på Vådan gård forfatte en veilleding om hvordan syklister bør oppføre seg i møter med hest for å unngå farlige/ubehagelige episoder både for syklist, rytter og hest. Og litt om hvorfor hester oppfører seg som de gjør.

Denne veilledingen ble opprinnelig postet på turbloggen til Romemyras søndagspedalister. Men det kan sikkert være flere som kan ha nytte av å lese dette, derfor reposter jeg denne veilledingen her, nå i begynnelsen av årets sykkelsesong.

Litt om hesten:
Hesten er et flokkdyr, men først og fremst et flukt-dyr. Dette betyr at ved tegn til fare, så velger hesten å flykte – hals over hode – slik at den ikke skal bli spist av rovdyr. Dette gjelder også tamhesten, da dette instinktet knyttet til overlevelse er veldig, veldig sterkt. Dette betyr også at hvis én hest skulle reagere på noe den synes er skummelt, så vil sannsynligvis hele flokken følge etter, uansett om det sitter en rytter oppå eller ikke.

Heldigvis vil de fleste hestefolk være ansvarlige hestefolk, og jobber mye med miljøtrening med hesten, slik at den skal blir tryggere på miljøet den ferdes i. Dette gjør at den vanligvis takler situasjoner som gjentar seg i nærmiljøet, og vi hestefolk kaller den for ”trafikksikker”. Dette vil si at de fleste hester er trygge på omgivelsene de ferdes i, med de medtrafikanter de omgås, men likevel kan hester skvette til når de blir overrasket (det samme gjør jo vi mennesker), og akkurat når den skvetter til kan jo ting skje. Unntakene er de yngre hestene som ennå er under opplæring, eller hester som har blitt flyttet til et helt annerledes miljø (f.eks utenlandske hester som ikke er vant til snø, skigåere og akebrett).

Hva er skummelt for en hest?
Alt som er ikke er som vanlig er skummelt. Alle avvik fra normalen er skummelt. Hvis hesten har gått den samme ruta hver dag, og det plutselig sitter noen på en trestamme og spiser nistepakken sin, så er dette et avvik og må følges opp av hesten. Hvis nistespiseren kom litt brått på (rett rundt en sving), kan det være grunn nok for hesten til å snu tvert, og vi har en ”situasjon”. Enkelte hester er så redd for avvik, at de ikke vil gå over skygger på veien. Heldigvis er dette ekstreme tilfeller, og vi sier at akkurat denne hesten ”ser spøkelser” overalt. Slike hester prøver vi å unngå når vi er på hestehandel.

I møte med en syklist, er det flere faktorer som kan trigge flukt-instinktet:
• Syklisten kommer i mot i stor fart (gjerne flere i bredden):
Dette gjør at hesten føler seg jaget, og den vil når syklisten(e) kommer nær nok, snu og flykte.
• Syklisten kommer bakfra i stor fart: Ditto.
• Syklisten kommer overraskende rundt en sving forfra eller bakfra, og syklisten bråbremser:
Hesten blir først overrasket, og deretter får den bekreftet at dette er skummelt når syklisten tråkker inn bremsen, for det fører gjerne til en ulende bremselyd og krafsing i grus – dobbelt skummelt! Dette er den verste formen for møte, da rytter er like uforberedt som hesten og ikke rekker å utøve kontrolltiltak.

Hvordan ser du på hesten at den er nervøs?
• En spent eller nervøs hest holder hodet høyt, og kan til dels senke bakparten.
• Den kan ”danse” på stedet, eller kaste seg rundt og prøve å springe.
• Rytteren har ofte korte, stramme tøyler.
En avslappet hest henger med hodet, eller holder hodet så vidt over ryggnivå. Rytteren har ofte slakke tøyler.

Si fra at du kommer!
Vi opplever stadig at syklister er så lydløse at vi ikke merker at dere kommer før dere er helt innpå. Da kan både hest og rytter skvette til. Hesten har som regel bedre hørsel enn rytteren, men er vinddraget fra hesten og skogbunnen myk, så kan du komme veldig nært før hesten merker deg. Det er bedre for hesten å vite at du kommer på lang avstand, så hvis du ser en hest kan du gi deg til kjenne tidlig, for eksempel ved bruk av sykkelbjella. Du kan også rope/snakke til rytter og spørre om det er greit at du passerer.

Ikke bråbrems!
Som nevnt over, fører dette gjerne til at bremsene uler og dekkene krafser i grusen. Dette er ekstra og uvante lyder, som forsterker den episoden som kanskje bare var litt ubehagelig i utgangspunktet. Til og med de mest erfarne/trafikksikre hestene kan bryte ut i panikk når syklisten bråbremser.

Passering av hest
• Er hesten avslappa, så kan du passere syklende – helst i tilnærmet gangfart.
• Hvis du må passere en spent eller nervøs hest, er det beste at hesten får passere deg. Dvs. at du går av sykkelen og står stille mens hesten passerer. Prøv å holde en så god avstand som mulig, i tilfelle hesten kaster seg rundt. En nervøs hest blir ekstra nervøs når den blir holdt i stående posisjon, og vil føle en liten lettelse hvis den får lov til å gå kontrollert forbi det som gjør den nervøs.

På lavt dekktrykk til Grønlia

Om somrene (det vil si hele den snøfrie sesongen) tar jeg med de som vil (som oftest naboer) på sykkelturer i marka, der vi som oftest ender opp på ei av markahyttene og tar en pratepause over en bolle/vaffel og en kopp kaffe. Deretter sykler vi tilbake. Vi kaller sykkelgruppa Romemyras søndagspedalister og det er ingen statutter eller medlemsavgift. Og alle som har lyst er like velkomne til å delta, også de som ikke bor i Romemyra.

De første turene på vårene pleier å gå til Rønningen eller til Skistua, for det er disse stedene som er tilgjengelige per sykkel først. Veiene til Grønlia, Lavollen og Elgsethytta er sjelden snøfrie før midten av mai. Klatreetappene opp til Estenstadhytta pleier vi å vente med til litt ut i sesongen, det blir rett og slett for tøft uten litt grunntrening på sykkelsetet.

Selv er jeg en av disse særingene som utstyrer sykkelen med piggdekk om vintrene og sykler hele året. Det er morsomt og spennende å kunne klatre opp og sette utfor bratte glatte bakker. Flere ganger hver vinter havner jeg på Rønningen, som brøyter kjøreveien opp hele vinteren. Men Grønlia er markafavoritten, så det hender jeg sjekker om det er mulig å sykle dit også på vinterføre. Dessverre er det som oftest for lite bæreevne for sykkel det siste stykket inn mot hytta, men i går bar det sånn noenlunde. Jeg måtte leie sykkelen noen steder, men stort sett syklet jeg oppe på snødekket.

Jepp, hvis snødekket er fast nok og man benytter et triks, så går det. Trikset har jeg snappet opp på et nettforum for terrengsyklister: Jeg slapp ut mye av lufttrykket i dekkene slik at det kun var ca 25 psi i hvert dekk (jeg hadde med dekktrykkmåler). Dermed fikk dekkene større bæreflate og istedet for at dekkene skar seg ned i snøen så fløt de i stor grad oppå.

Så på Skjærtorsdag (i går) syklet jeg altså til Grønlia. Og skrev en hilsen i gjesteboka (bildet). Det ble imidlertid en våt tur. Det duskregnet lett helt til jeg nådde hytta, men det hadde økt på endel da jeg var klar for returen. Jeg valgte dessuten en skogsvei tilbake som flere steder var digre gjørmehull. Så vel hjemme var jeg komplett gjennomvåt. Men det var likevel en aldeles storartet opplevelse. :)

I dag er det blå himmel og strålende sol, så kanskje jeg kan få med meg noen på en tur til Rønningen eller Skistua?