Sjelen er en illusjon, bevisstheten sitter i hjernen

Hjernen, og dermed de første spirer av bevisstheten, våkner i uke 12 av svangerskapet. Før dette er fosteret kun en celleklump, omtrent som en finger. De første oppgavene til fosterets hjerne er helt enkle, som å holde hjertet i gang. Gjennom det neste halve året våkner bevisstheten mer og mer, samtidig som hjernen kobles til resten av kroppen og får stadig flere oppgaver.

Så når vi blir født er dette ikke et starttidspunkt egentlig, men bare en avslutning på tiden som beskyttet foster inne i morens kropp. Lungene må tømmes for fostervæske og man lærer seg å puste luft. Men hjernen er allerede i full gang, det er bevist at ufødte fostre reagerer på lyder utenfra, antagelig kjenner de derfor sin mors stemme allerede før de blir født. Og hvis de har hørt musikk utenfra før de blir født vil de antagelig bli preget av dette, kanskje de føler seg trygge når de hører musikk de er vant til.

Filmplakat for «21 grams», se omtale på forskning.no

En uavhengig sjel er aldri påvist vitenskaplig, så det mest sannsynlige er at bevisstheten og personligheten er knyttet til hjernen. Det betyr at når hjernen til slutt dør, så forsvinner bevisstheten også. Deretter er vi kun en klump med celler igjen, slik vi var før uke 12 i svangerskapet.

At det virkelig er hjernen som er opphavet til bevisstheten og personligheten vises tydelig hvis hjernen skades. Da endres personligheten og man kan miste deler eller hele bevisstheten: man blir bevisstløs. Noen bevisstløse kan vekkes til live igjen, men noen av disse endrer personlighet fordi deler av hjernen har blitt varig skadet. Min far døde av hjernesykdommen Alzheimer, og vi merket at han endret personlighet etter hvert som sykdommen utviklet seg.

Hvis vi hadde hatt en sjel som overvant døden, slik ulike religioner hevder: hvilken versjon av min far ville det være som levde videre? Den knapt lallende utgaven han var da han døde? Den aldrende utgaven før han fikk Alzheimer? Idéskaperen som bl.a var konsulent og gründer for ulike selskaper på slutten av yrkeskarriæren? Eller en ung student, frisk og med stor tro på livet? Denne sistnevnte utgaven ville selvsagt ikke vite at han senere traff min mor og fikk tre sønner?

Jeg er ateist, jeg tror verken det finnes gudevesner, ånder eller sjeler. For meg er alt sånt helt absurd, jeg regner det som overtro. Jeg er derfor sikker på at det er umulig å overleve døden. Når hjernen dør er det som å slå av en bryter. En død person eksisterer ikke lengre som en person, vedkommende opplever ingenting, heller ikke svarthet eller stillhet. En død person vet verken at han/hun er død eller at vedkommende har vært i live, har eksistert.

Jeg mener derfor at det er absurd å synes synd på en død person, det blir som å synes synd på en trestubbe, et nedbrent hus eller en totalvraket bil, men det gir mening å trøste og ta vare på den avdødes pårørende. For meg er det å foreta en begravelse, selve kistenedleggelsen og ritualene rundt dette, helt meningsløst. Også minnesteinen på kirkegården er absurd. Men en begravelse er en anledning til å trøste de pårørende, og dette gir mening for meg.

Vi som er pårørende husker det vi vil huske av vår tid sammen med den som har dødd. Jeg kan derfor velge å huske min far som den han var før han fikk Alzheimer. Den eneste måten å skaffe seg et «evig liv» på, slik jeg ser det, er å utføre noe mens man er i live som mange vil huske etter at man er død. Min far var bl.a med på å starte et firma som fortsatt eksisterer og han tegnet og bygde et bolighus som fortsatt eksisterer.

Jeg har en «skuff» i hjernen min som det står «far» på. Denne «skuffen» forsvinner selvsagt når jeg dør, hvis jeg da ikke sørger for å skrive innholdet ned som en tekst, legge ved bilder og videoopptak jeg eventuelt har. En sånn «utskrift» om en person kalles gjerne en biografi.

Hjernen er forresten mitt favorittorgan. :-) 

Les også:
«Sjelen veier 21 gram» (filmomtale på forskning.no)

Hva skjer egentlig når vi dør?

Det sies at kjemikere ikke dør, de bare slutter å reagere.  :-D

Tidligere, da man trodde at det livgivende organet i kroppen var hjertet, så opererte man med begrepet hjertedød som dødsøyeblikket, altså da hjertet sluttet å slå.

Nå vet vi at så lenge hjernen fortsatt er i live, så kan mennesker gjenopplives selv om de både har sluttet å puste og hjertet har sluttet å slå, eller i det minste så går det an å gi de et fortsatt liv ved å koble de til en såkalt hjertelungemaskin.

Men når det ikke lengre kan påvises hjerneaktivitet så vil selv en pasient som holdes kunstig i live med en hjertelungemaskin aldri våkne opp igjen. I våre dager regnes derfor et menneske som dødt når det er hjernedødt.

Når hjernen dør, så opphører det såkalte jeg-et i denne personen å eksistere, altså personligheten. Personligheten inkludert alle følelsene er nemlig kun resultatet av hjerneaktiviteten.

Tradisjonelt har man trodd at visse følelser, bl.a kjærlighet, sitter i hjertet, men selv slike følelser er egentlig resultatet av kjemiske/elektriske prosesser i hjernen, bl.a ved utskilling av ulike signalstoffer som kalles hormoner. Det finnes en gruppe hormoner som er relatert til kjærlighet, en annen gruppe til sorg, sinne osv.

Religiøse vil ofte hevde at personligheten vår er i et slags åndelig vesen som bor inne i kroppen vår når vi er i live og som forlater kroppen vår når vi dør. De kaller dette personlighetsvesenet for "sjel". Dette sjel-fenomenet er imidlertid umulig å påvise vitenskaplig. Det har også vist seg at ved ulike hjerneskader så endres personligheten, noe som burde være umulig hvis personligheten eksisterte uavhengig av kroppen. Begrepet "sjel" må derfor regnes som religiøs overtro.

Som konklusjon er det derfor vanlig å regne at dødsøyblikket vil oppleves som en bryter som slås av, muligens som en dimmebryter, men det vil uansett ikke være noen opplevelser etterpå.

Å snakke til en gravstein er derfor rasjonelt sett helt absurd, men man skal ikke kimse av at det kan føles trygt og trøstende for den avdødes pårørende å tro på et liv etter døden, og tro på at den avdøde kan oppfatte det som blir tenkt og sagt.

På Facebook er det en gruppe for oss som tror på et liv før døden.