Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg

tirsdag 14. mai 2013

Hvor stort er universet? Hva er utenfor?

Dette er et gjengangerspørsmål på en av nettdebattene jeg frekventerer, Teknologi og vitenskap på diskusjon.no. Etter å deltatt i flere debatter om dette spennende temaet, begynner jeg å få et visst tak på det. Det påfølgende er mitt (foreløpige) sammendrag.

Det eneste kosmologene (verdensromforskerne) er sikre på er at universet er mye større en den delen som det er mulig å observere fra vår posisjon (jorda/solsystemet). Det observérbare universet er ca 96 milliarder lysår i diameter. Men totalen er altså helt sikkert svært mye større.


Men hvor mye større, og om universet er uendelig eller ikke, er umulig å fastslå utfra det man kan observere, så alle størrelsesantagelser må bli rene gjetninger. Riktignok kan man tenke seg at det finnes ledetråder inne i den delen vi kan observere som gi en viss pekepinn på hva som er utenfor, slik skygger kan fortelle oss om det som kaster skyggene, men selv med slike ledetråder blir det ikke bedre enn en såkalt kvalifisert gjetning. Digert er det helt sikkert, antagelig ufattelig digert selv for kosmologer.



Men kosmologene har likevel en viss idé hva som eventuelt er utenfor universet (altså hvis det ikke er uendelig, men faktisk har en yttergrense). Og det er ingenting i ordets mest grunnleggende betyding. Absolutt ingenting, verken en vegg, barriære, et utflytende grensekaos, ikke engang et tomrom.



For i universet er tomrommet mellom planetene, stjernene og mellom galaksene faktisk noe, det er rom. Universet utvider seg fordi selve rommet utvider seg. Rommet er altså noe, men utenfor universet er det heller ikke rom, utenfor universet er det derfor ingenting. Og fordi dette ingentinget utenfor universet ikke er noe, så kan man heller ikke anslå hvor stort dette ingentinget er, for målestørrelser kan kun brukes på noe.

Kommentarer er velkomne!

lørdag 3. desember 2011

Ingen utenomjordiske besøk

Er det virkelig så usannsynlig at det finnes intelligent liv, som kan ligge millioner av år foran oss i utvikling, på andre planeter i universet? Nei, egentlig ikke.

Derfor mener mange at dette gjør det både mulig og sannsynlig at Jorda kan ha blitt besøkt av utenomjordiske sivilisasjoner opptil flere ganger. F.eks for å hjelpe egypterne å bygge pyramider.

Hvorfor? Hva er så eksepsjonelt med Jorda egentlig?

Joda, vi som bor her synes selvsagt den er enestående. Vi synes den er vakker og interessant. Og for oss ligger den midt i universet. Sånn sett synes vi at Jorda er en opplagt planet å besøke for utenomjordiske.

Men for de andre, selv de som tilhører den samme galaksen som oss, så er solsystemet faktisk en utkant i ødemarken. Solsystemet ligger nærmest for seg selv, i utkanten av en av en av galaksens ytterste spiralarmer.

Det lysbåndet vi ser som Melkeveien er egentlig bare den sentrale strengen i den spiralarmen vårt solsystem er en del av. De andre stjernene vi ser på nattehimmelen tilhører den samme spiralarmen som vi er i. Vi ser altså bare en liten flik av vår egen galakse. Galaksens sentrum og resten av Melkeveien er usynlig for oss i synlig lys. Vi synes kanskje det er kort til neste nabostjerne, bare 4,2 lysår (1 lysår = 9,46 billioner km). Men i mesteparten av Melkeveien er dette faktisk en ganske svær avstand mellom nabostjerner.

Avstandene i universet er enorme, men selv innen vår egen galakse er avstandene enorme. Å reise til nærmeste nabostjerne med de raskeste menneskapte romskipene vi hittil har konstruert ville ta oss over 160.000 år. Men nabostjernen har ingen beboelige planeter rundt seg, kun en annen stjerne som den danser tango med. Vår nabostjerne tilhører en såkalt dobbeltstjerne.

Den nærmeste beboelige planeten ligger kanskje 50 lysår unna eller mer. Selv om de utenomjordiske vesnene har utviklet en teknologisk snarvei som tillater reising i lyshastighet så vil reisen fra nærmeste beboelige planet kanskje ta lengre tid enn et helt menneskeliv. Hver vei.

Å besøke Jorda er derfor ikke det opplagte valget for en fremmed sivilisasjon. Det finnes garantert millionvis av mer opplagte valg, også selv om de søker etter liv på planeter i andre solsystem enn der de selv kommer fra. Selv om de søker i vår del av galaksen er det større sjangs for å finne noe mot galaksearmens senterstreng enn i ødemarken ute mot kanten av armen.

Det er ulogisk for oss å dra til ei gamme langt innpå Finnmarksvidda for å kjøpe en liter melk, når vi får likedan melk på super'n på hjørnet. Enda mer ulogisk vil det være for en utenomjordisk sivilisasjon å dra til de ytterste utkantene i de mest øde delene av galaksen for å lete etter liv.

Det er altså kosmologisk sett usannsynlig at noen utenomjordiske sivilisasjoner har besøkt oss. Eller planlegger å gjøre det.

Sci-fi-forfatteren og matematikeren Arthur C. Clarke sa i 1996 følgende:
– I'm sure the universe is full of intelligent life. It's just been too intelligent to come here.

tirsdag 2. august 2011

Mindre mellom himmel og jord enn andre steder

Det finnes en godt kjent myte/munnhell/ordtak som lyder: "Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder." Denne myten er usann. Det er langt mer både under beina våre og ute i verdensrommet enn i området mellom himmel og jord.

Det som er der mellom himmel og jord er selvsagt noen fugler og insekter, flaggermus, diverse flytyper og noen satelitter. Og noen skyer og noen andre værfenomener selvsagt. Og litt støv. Og det er omtrent det hele, punktum (dette kan se ut som det blir min korteste blogg hittil).

Setningen "det er mer mellom himmel og jord enn andre steder" brukes imidlertid ofte av religiøse og nyreligiøse som et "bevis" på at det må finnes en slags åndelig dimensjon i verden. Setningen brukes som et argument for at vitenskapen visstnok har digre huller, at vi fortsett ikke vet alt om alt, at ikke alt i verden kan måles og veies, at healing fungerer, at spøkelser finnes osv.

Men det er faktisk sånn at alt kan måles og veies. Selv tilsynelatende abstrakte begreper som lykke, stil og smak kan måles og veies. Det er imidlertid ikke alltid mulig å kjøpe ferdig måle- og veieutstyr for alt, men det betyr ikke at det er umulig å lage sånt utstyr.

På slutten av 70-tallet begynte noen forskere og ingeniører å konstruere verdens største og mest kompliserte maskin, en måle-/veiemaskin for de minste kjente byggeelementene i universet, selv om mange andre forskere og ingeniører hardnakket påstod at det ville være umulig å bygge en sånn maskin. Nå, et kvart århundre senere, er måleapparatet ferdig bygd, og det fungerer. Målemaskinen heter Large Hadron Collider, ofte forkortet LHC og den fyller en 27km lang sirkelformet tunell i Sveits. Men selv helt på slutten av byggeperioden, bare for et par år siden, etter å ha prøvd maskinen i noen få timer, så måtte man bygge om deler av maskinen. Man oppdaget rett og slett at det ypperste av dagens teknologi ikke var avansert nok.

Selv i dag representerer denne måle-/veiemaskinen det ypperste av det ypperste som er mulig å lage med dagens teknologi. Den kan bl.a registrere og veie såkalte kvarker. Atomene har som mange etter hvert har oppfattet en atomkjerne og utenfor der skyer med elektroner. Atomkjernene består av protoner og nøytoner. Fellesbetegnelsen for protoner og nøytoner er baryoner, og baryonene er én av de to hovedtypene av hadroner, som er oppbygd av kvarker. Så selv om atomene i seg selv er ufattelig små, så er kvarker enda ufattelig mye mindre. Denne typen elementærpartiklenes elemetærpartikler må man altså ha verdens største og mest avanserte maskin for å måle og veie. Men det er altså mulig, LHC er beviset på at alt er mulig.

På bakken, i jordsmonnet, i havet og faktisk ned gjennom jordskorpa finnes det ufattelige mengder livsformer. Altså på og nede i jord i begrepet himmel og jord. Og alt det fantastiske i verdensrommet/universet finnes utenfor himmel i begrepet himmel og jord.

Bare i den begrensede delen av universet som vi kan observere, det såkalte observérbare universet eller det kjente universet, så finnes det milliarder på milliarder med galakser, hver og én av dem er digre samlinger med millionvis på millionvis av solsystemer og enkeltstjerner, derfor kaller man ofte galaksene for stjernetåker.

Også alt dette er det mulig å måle og faktisk også å veie. Ved å måle bevegelsene til objektene i universet i forhold til naboobjekter kan man faktisk beregne hvor store og tunge de er. Man setter inn det man måler i en formel og vips får man ut et svar. Vel vel, kanskje ikke fullt så enkelt som vips, men det er altså mulig. Og det gjøres.

Nå har bloggen min blitt litt lengre, og poenget mitt har forhåpentligvis blitt litt klarere: Det er mindre mellom himmel og jord enn andre steder.

søndag 27. februar 2011

Med Tigergutt på fanget

Mange fjesbokvenner har trodd at jeg eier en katt, for av og til skriver jeg i statusen min: "Jeg sitter her med Tigergutt på fanget." Men nei, min Tigergutt er ingen katt, det er en bærbar Mac, altså en sånn integrert og sammenbrettbar datamaskin med integrert batteri  som PC-folket kaller en laptop. Min nåværende Mac er en god gammel PowerBook G4 fra 2004, den fyllte sju år i forrige måned. Og som mange andre Mac-brukere har jeg altså gitt maskinen min et kallenavn. Den bruker operativsystemversjonen Mac OSX 10.4, det som Apple kalte Tiger. Jeg liker historiene om Ole Brumm og vennene hans, og kattedyret der er jo Tigergutt, eller Tigger som han kalles på originalspråket. Tigergutt har faktisk sin egen logo (bildet).

Andre Mac-brukere har som sagt sine egne kallenavn på datamaskinene sine, et av de beste jeg har hørt var oppkalt etter en figur i dukkefilmserien Fragglene, nemlig Onkel reisende Mac (det var selvsagt en bærbar maskin). Ellers har jeg også hørt om såpass fantasifulle navn som Per og Kari, dette var maskinene til et samboerpar som selvsagt selv het noe helt annet. Proffe Mac-brukere benytter kun det mer upersonlige Mac-en min. Men de bruker denne betegnelsen konsekvent der PC-brukere ville sagt datamaskinen, dataen, laptoppen eller PC-en.

I det siste har jeg begynt å se meg om etter en mulig arvtager til Tigergutt, en nyere bærbar Mac, som antagelig får navnet Leo eller Leogutt, oppkalt etter Mac-OS-et 10.5, Leopard. Det jeg er på jakt etter er en maks tre år gammel MacBook Pro, altså en brukt maskin. Det er selvsagt billigere enn en ny maskin, men likevel helt brukbart for oss som ikke driver med avansert videoredigering eller spiller tunge dataspill.

Applemaskiner flest har nemlig nesten uendelig holdbarhet. Min eldste fungerende Mac er Tigern, en hvit iBook G3 som kommer til å fylle ti år i august og som jeg kjøpte ny. Den står på døgnet rundt og er både min trofaste vekkeklokke og leilighetens trådløse skriverserver. Dessuten har Tigern en egen hobby som den holder på med på egenhånd når jeg verken skal vekkes eller vil skrive ut eller annet: Den analyserer datapakker fra SETI-programmet, Search for Extra-Terrestrial Intelligence.

mandag 20. desember 2010

Blå G, om livet og det som opptar meg

Jeg har prøvd å skrive noen blogger tidligere, men de har nok vært for prentensiøse, jeg har forsøkt å frelse verden. Sånt er sjeldent inspirerende i lengden, for verden svarer ikke. Det blir som å rope fra en fjelltopp i et øde land, før eller siden vil de fleste gi opp. Som oftest blir det før.

Så om denne bloggen blir noe mere enn noen spede skrik fra en øde fjelltopp, eller får sitt eget liv og sin egen mening gjenstår å se. Om noen gidder å lese Blå G er også et åpent spørsmål. Tittelen er såpass åpen at jeg kan fylle denne plassen med det som faller meg inn, slik jeg er selv, et innfallsmenneske.