Er religion en garanti for toleranse, eller for fremmedfrykt?

Religionene var opprinnelig et maktmiddel skapt av makthaverne i de første sivilisasjonene for å få lydige og oppofrende undersåtter. Ved å få de til å tro på myter om at makthaverne var innsatt av overjordiske guder, så hindret de misnøye og mytteri. Siden har religioner og andre ekstreme ideologier vært brukt som argument for de mest vanvittige idéene verden har sett. 

Som når de "kristne" korstogene for å "frigjøre" Jerusalem fra muslimene, lærte bort et nytt begrep, hellig krig. Denne kristne hellige krigen gikk ut på å massakrere sivile, voldta "hedningenes" kvinner, slakte barna deres og avslutte med å takke den kristne guden for seieren. Muslimene var sjokkerte. 

Eller som i 2011, da vår egen landsmann ABB, som selv regner seg som kristen, forsøkte å frigjøre Norge fra Arbeiderpartiet, som han anså som de fremste forkjemperne for det såkalte "fargerike samfunnet", et begrep ABB selv (som god kristen nordmann) både fryktet og hatet. Alle i Norge var i månedene etterpå helt enige om at vi tok sterk avstand fra den fremmedfrykten ABB stod for. 

Men nå, bare fem år senere, er den "kristne" proteksjonismen på sterk fremmarsj også i det norske samfunnet. Mange applauderer regjeringens fremmedfryktpolitikk, hvor det er om å gjøre å være "best" i verden i det å utvise flyktninger og innvandrere. Heldigvis finnes det fortsatt et "hylekor" av medmenneskelighet i landet vårt. 

Jeg håper i det lengste at toleranse og medmenneskelighet vinner, men dessverre ser det ut til til at det er fremmedfrykt og intoleranse som vinner terreng, også i vår demokratihøyborg. For meg ser det ut til at religiøse følelser er lette å sause sammen med proteksjonistiske idéer. Jeg skal ikke hevde at religioner har skylda for mye ufred og intoleranse i verden, men jeg drømmer om en fremtid der religiøse idéer ikke lengre sauses sammen med politikk, fordi historien har vist oss hvor mye galskap slik sammensausing kan gi.

Jeg har samme drøm som John Lennon hadde i Imagine, en verden der man ikke tillater sammenblanding av religion og politikk, fordi historien har vist oss hvor mye galskap denslags sammenblanding kan føre til.

Imagine there's no countries
It isn't hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
Imagine all the people
Living life in peace

Terror er helt meningsløs

Man må vokte seg vel for å bruke terroren 22. juli til inntekt for noe som helst. Og selvsagt aldri tolke inn at det var en overordnet mening med galskapen.

Man bør alltid jobbe for toleranse og gjensidig respekt, uansett hva som har skjedd eller ikke. Den eneste måten man kan bruke terroren er som eksempel på hvor galt det kan utarte hvis man ikke gjør det.

Årsaken til at jeg ytrer dette i dag er en sosiologisk analyse av den nylig avholdte nordiske englekongressen. Denne analysen ble publisert som et avisinnlegg på aftenposten.no i går, forfattet av stipendiat Alexandra Irene Larsen. I denne artikkelen refererer hun prinsesse Märta Louise som skal ha ytret:

”Det er selvfølgelig forferdelig det som skjedde der, men det er et men. Tragedien skapte et samhold, en enhet på tvers av religion og rase." 

Märtha sa det ikke direkte, men budskapet var ikke til å ta feil av: Det har kommet noe godt ut av Utøya. Jeg spurte tilfeldige deltagere senere, og det viste seg at alle hadde samme oppfatning av tragedien. Noen gikk lenger enn Märtha, og mente at det var meningen terroren skulle skje. Terroren skapte en åpning i hjertet til både nordmenn og dansker. Anders Behring Breivik var nærmest et slags medium. 

Når noe slikt skjer brått og på et sted hvor man aldri hadde forventet at det skulle skje, så har det ekstra stor kraft, forklarte ”Bente”, en dansk kvinne på 31 år, og ”Rune”, en norsk mann på 45. Terroren vil forandre veldig mange til det bedre. Jeg spør om det gjelder all ondskap i verden, og de to deltagerne foran meg svarer bekreftende. Alt har en sammenheng og alle er på rette plass i verden. Også de som opplever ondskap og krig.

Slike meninger er selvsagt legale, vi har jo ytringsfrihet. Men samtidig bør man være uenig i at terroren 22. juli kan har en slags mening/misjon. Uansett hvordan man snur og vender på det var terroren i seg selv helt meningsløs og en hendelse vi godt hadde klart oss uten.

Man bør også være uenig i at sult-, krig- og voldsofre kan skylde seg selv, fordi alt som skjer skulle ha en overordnet betydning og "sin rette plass".

Vi er alle forskjellige, hurra!

De som skiller seg ut på en eller annen måte blir ofte mobbet eller diskriminert fordi de er anderledes. Men hvorfor er noen mennesker opptatt av at vi bør være likest mulig? Og da antagelig ikke likest mulig hvem som helst, men dem selv? Er en slik verden der alle er mest mulig like hverandre virkelig noe å trakte etter?

Kim Peek (1951-2009)

Bare for å slå det fast: Vi er alle sammen ulike, mange av oss er svært ulike. Savanten Kim Peek (bildet), mannen som var modell for skuespilleren Justin Hoffman da han skulle spille autistisk savant i filmen Rain Man, sa en gang at man ikke trenger å være handikappet for å være forskjellig, men at alle er forskjellig. Det er klokt sagt i en verden som strever etter normalene. Såkalte normale mennesker er antagelig verdens mest sjeldne mennesketype. For å illustrere kan vi ta for oss en såkalt normal norsk familie. I følge denne normalen er det normalt å ha 1,4 barn. Normalt? Hvor mange normale familier finnes da i Norge? Ingen. Absolutt ingen familier i Norge er altså normale. Sånn er det med de andre såkalte normalene også, det er veldig få om noen i det hele tatt som er hundre prosent normale, de fleste av oss er mer eller mindre anderledes enn normalen. Faktisk kan man si at det er normalt å være unormal.

Jeg leste en gang at de individuelle arvemasseforskjellene er langt større mellom de mest avvikende individene innen hver menneskerase enn mellom normalmenneskene i hver rase. Dette er grunnen til at hele rasebegrepet egentlig er helt absurd. De som frykter andre raser fordi de er anderledes, og diskriminerer mennesker utfra raser, burde altså heller frykte de mest avvikende innen deres egen rase.

Og hvis vi nå snudde det hele på hodet og forutsatte at alle menneskene plutselig virkelig ble helt like, helt dønn like. Alle milliardene med mennesker. Hva hadde skjedd da? Hadde vi blitt lykkeligere? Neppe. Eller faktisk sannsynligvis ikke. For dette må jo ha blitt en forferdelig kjedelig verden? Uansett hvem du snakket med eller kom i kontakt med ville de vært helt like alle andre som du hadde møtt før. Uansett hvor du reiste i verden ville det føles som om du traff de samme menneskene om og om igjen. Som milliarder av masseproduserte roboter. Eller som vi hadde bodd i helt like hus som alle sammen var innredet og fargesatt helt likt. Og vi alle sammen kjørte i samme biltype og alle bilene hadde samme motor og samme farge. Vi ville kjedet oss gudsjammerlig etter få dager.

Så la oss heller sette pris på ulikhetene og innse at alle ulikhetene faktisk er det som gjør verden spennende og interessant og dermed livet verdt å leve. Vi burde altså ikke frykte anderledeshet, men heller oppmuntre til og støtte anderledeshet. La oss være glade for at vi lever i en verden der det er normalt å være unormal.

Invitér en enslig venn i jula

Vi går nå inn i den verste tiden i året for enslige, jula. Minst tre lange døgn der man i følge "tradisjonene" kun skal egne tiden til seg og sine. Storfamilien og barna. Det er vel og bra for de som er en del av et sånt familiefelleskap.

Men absolutt ikke for de enslige som sitter alene og forlatt i sine hus og leiligheter i denne aller mørkeste tiden av året og ikke aner hvordan de skal få tiden til å gå til samfunnet fungerer normalt igjen. Å være enslig i disse dagene kan være svært tungt og vanskelig. Alt er stengt, selv kinoene er stengt, og på TV-en går det bare gamle "klassikere". Til og med på internett er det forbausende stille.

All statistikk tilsier at det blir stadig flere enslige. Noen velmenende barmhjertige samaritaner arrangerer offentlige julemiddager for uteliggere og enslige, men dette blir aldri det samme som å spise sammen med noen man kjenner fra før. På slike offentlige arrangementer blir man bare én av mange, selv om man sitter rundt det samme bordet.

Så hvis du kjenner én eller to som antagelig sitter mutters alene i en leilighet eller et hus og ikke kan dele gaver og julematkos med noen, så invitér dem hjem på julekvelden pluss eventuelt første og/eller andre juledag. Gjør dette til en ny og moderne juletradisjon!

God inkluderende jul!