Et nakkehårreiseøyeblikk

Lill Lindfors sang en gang at "musik skall byggas utav glädje". Og selv om det nok kan lages mye musikk med andre begrunnelser også, så er det noe eget når man merker at både musikere og publikum møtes i et helt elektrisk øyeblikk da absolutt alt stemmer. Da opplever man hvordan nakkehårene formelig reiser seg, enten man har nakkehår eller ikke. Og etterpå vet man at man har opplevd noe stort, et sjeldent øyeblikk.

Det øyeblikket jeg skriver om i dag skjedde på konsertstedet Ronnie Scott i 2007. Den berømte gitaristen Jeff Beck spilte Stevie Wonders melodi Cause We've Ended As Lovers.



Jeff Beck bød (som vanlig) på et helt nydelig elgitarspill, men legg merke til hva som skjer ved 1:25 i Youtube-videoen. Den unge kvinnelige elbassisten Tal Wilkenfeld (21) tar salen med storm med sin eminente bassolo. Selv Jeff Beck er tydelig begeistret og må ta en pause på flere takter før han samler seg og kan fortsette. Dette er et skikkelig nakkehårreiseøyeblikk.

Tal Wilkenfeld regnes i dag som en skikkelig superbassist, og har nå gitt ut flere album under eget navn, men før 2007-konserten var hun nesten helt ukjent. Øyeblikket vi får se i videoen var hennes egentlige gjennombrudd.

Og det er én av mine alltime-favoritter. Heldivis er dette øyeblikket utgitt på plate, og den plata har jeg. Selvsagt. :)

Voggesangen fra Salomon-øyene ble en verdensslager

I 1992 ga den franske new-age-duoen Deep Forrest ut CD-en Deep Forrest. Et av sporene var basert på den salomonske voggesangen Rorogwela*, sunget av den lokale sangeren Afunakwa. Deep Forrest brukte originalsangen og la på lag på lag med syntesizere og trommer. Sporet "Sweet Lullaby" ble mildt sagt en kjempehit og plata ble solgt i over 4 millioner eksemplarer.

Så populær ble melodien at den til og med ble brukt i reklamefilmer for bl.a Coca-Cola, Sony, Porsche, Neutrogena og Body Shop. Deep Forrest laget dessuten flere såkalte remikser av den og ga den ut på nytt på en ny CD med tittelen Sweet Lullaby. Denne ble utgitt i 1993.

En av de som hørte Sweet Lullaby var den polsknorske saxofonisten Jan Garbarek. I 1995 ga han ut plata Visible World og ett av sporene var Pygmy Lullaby. Tittelen var nok en misforståelse, for Deep Forrest hadde krydret plata si med samplede jungellyder og en tekstlinje som antydet at musikken kom fra pygmeenes rike i Afrika.

Garbarek hadde uansett kuttet ut både selve vokalsangen og alle syntesizerlydene, og dessuten lagt inn et røffere soloparti midveis. Men selve melodilinjen og stemningen var fortsatt umiskjennelig den samme, og bare for å nevne det, Garbareks versjon er svært hørbar musikk som det er lett å bli glad av. Behagelig, melodiøs og lekker.

* Originalsangen ble tatt opp av etnomusikologen Hugo Zemp i 1970 og utgitt på en UNESCO-plate med tradisjonsmusikk fra hele verden. Men det er godt mulig at denne vakre lille sangen slett ikke var tradisjonsmusikk, men var komponert av sangeren Afunakwa selv, hva som er rett får vi nok aldri vite.

MGP-kommentar: Felegnikking og munnharpe?

Jeg ser aldri på musikkonkurransen Melodi grand prix. Verken den norske utgaven eller den europeiske. Jeg er enig at det finnes god og dårlig musikk. Men ikke at én melodi er ett eller to poeng bedre enn annen.

Stella Mwangi

Men jeg har fått med meg at en viss Stella Mwangi skal representere Norge i .... (fyll inn med en eller annen by i Europa). Hun er flott, kledelig mørkhudet, født i Kenya og oppvokst i Norge siden hun var 4 år gammel. Og hun føler seg norsk. Sangen "Haba haba" skal visstnok ikke passe nasjonalistene i dette landet, den er visst ikke hvit nok.

Se for eksempel en del av leserinnleggene under disse nyhetsartiklene:
Varaordfører slang med leppa (adressa.no)
Varaordfører må beklage (adressa.no)

For at dette handler om hudfarge er vel ingen i tvil om? Nasjonalistene vil nemlig ha forbud mot "utenlandsk" musikk i den norske MGP-finalen. Det rare er at de ikke har fremmet dette forslaget tidligere.

For Norge har flere ganger blitt representert av "utenlandsk" musikk. Både rock (usansk), pop (usansk), køntri (usansk) og diverse annen importvare var visstnok helt greit? I bidraget Nocturne var vi representert med en flott irsk fiolinist, halve Bobbysocks var svensk og Aleksander Rybak var russer. Men disse hadde hvit hud, og da var visst alt greit?

Men Stella er altså mørkhudet og vant med latininspirert musikk, altså musikk med opphav i land der hvite er i mindretall. Og først da reiser nasjonalistene bust. Og så hevder de at dette ikke er rasistisk. Pøh! Og pføy!

Hvis nasjonalistene virkelig var opptatt av erkenorsk kultur burde all angloamerikanske musikkformer også utestenges. Og så satt vi igjen med uendelig felegnikking, mytiske langeleikslåtter og hunnharpe, til nød iblandet litt joik. Og da vel og merke kun hvit joik?

Jeg synes det er et flott signal vi sender til Europa i år. Vi viser fram Norge som et åpent og fritt land der mangfoldig likeverd er en kjerneverdi. Det er dette Norge jeg vil ha og være en del av, ikke et land av navlebeskuende fjøsnisser som samles i løa, gnikker på felene sine og forbyr andre å gjøre noe annet enn det fjøsnissene liker.

Det er lite trolig at jeg kommer til å se den internasjonale finalen, uansett. Men jeg er skikkelig stolt over å være norsk denne gangen. Minst like stolt som den gangen Nocturne var det norske bidraget, kanskje den aller beste MGP-melodien noensinne (jeg så ikke MGP da heller). :)