Evige og dynamiske sannheter

Evige sannheter finnes kun i religion, i naturvitenskapene er sannhetene bare foreløpige, mer eller mindre sannsynlige og de er åpne for eventuelle motbevis. Hvis en sånn foreløpig sannhet motbevises faller den og må erstattes av en ny foreløpig sannhet.

Disse foreløpige sannhetene i naturvitenskapene kalles vitenskaplige teorier, de er så nær sannheten som det mulig å komme utfra innsamlet/observert kunnskap og kontrollerte eksperiment. Ny kunnskap kan enten styrke/underbygge de vitenskaplige teoriene eller altså motbevise dem. Men vitenskaplige teorier kan ikke bevises, kun underbygges/sannsynliggjøres.

En av de mest kjente vitenskaplige teoriene er Einsteins relativitetsteori (som egentlig er to teorier, den spesielle og den generelle). Einsteins relativitetsteori blir stadig bekreftet, bl.a ville GPS-systemet vært ubrukelig hvis man ikke hadde brukt relativistiske beregninger for krummet romtid når man konstruerte systemet. Jordas gravitasjon (tyngdekraft) gjør nemlig at tiden bremses mer nede på bakken enn ca 20.000 km over bakken der GPS-satelittene svirrer. Det er altså ikke en tyngdekrafteffekt som får oljen i klokkenes lagre til å bli tykkere slik at klokkene på bakken går tregere, men det er selve tiden som går litt saktere på bakken enn ute i verdensrommet, fordi tyngdekraften er sterkere her nede. Feilen er kun på ca 30 mikrosekunder per døgn, men hadde man ikke tatt hensyn til denne forskjellen i relativistisk tidsbremsing ville feilvisningen i systemet faktisk blitt ca 12 km per døgn, og da hadde jo GPS-systemet i praksis vært ubrukelig. Det at GPS-systemet faktisk fungerer regnes derfor som et av de beste hverdagseksemplene på at Eisteins hundre år gamle matematiske modeller om relativitet og krummet romtid er en korrekt beskrivelse av virkeligheten.

For oss vanlige dødelige er det enklere å bruke togmodellen når vi forklarer relativitet. Når man står på bakken og ser et tog fare forbi, så er vi ikke i tvil om hva som beveger seg, det er toget. Men sitter vi inne i et vel avdempet moderne tog, så kan vi av og til få inntrykk av at toget står i ro og at det er landskapet som farer forbi. Toget har blitt vår nye referanse, og vi oppfatter det som det er landskapet som beveger seg.

Når man måler hastigheter i universet så måles dette i forhold til andre himmellegemer, men man bare bestemmer seg for at disse andre står i ro, i virkeligheten finnes det antagelig ingen ubevegelige faste punkt i universet, alt beveger seg, hele tiden. Uttrykket "alt er relativt" er altså en god kortfattet beskrivelse av virkeligheten.

Religionene er altså fulle av evige sannheter, også kalt dogmer, mens naturvitenskapene er basert på det man kan kalle dynamiske sannheter, nemlig det som kalles vitenskaplige teorier. Og vitenskaplige teorier er slett ikke løsrevne og fantasifulle gjetninger slik mange religiøse prøver å få oss til å tro, de er som regel de aller beste beskrivelsene av verden som det er mulig å lage utfra dagens kunnskap. De vitenskaplige teoriene er altså så nært sannheten det er mulig å komme til enhver tid.

Smak på uttrykket dynamiske sannheter, det er vakkert! :-)



PS: Rett etter at jeg hadde skrevet denne bloggen ble det publisert en grensesprengende nyhet fra CERN:
http://press.web.cern.ch/press/PressReleases/Releases2011/PR19.11E.html
http://www.forskning.no/artikler/2011/september/299680

Fra sistnevnte kilde:
Partikkelakseleratoren i CERN fyrer av sted pulser med ørsmå nøytrinopartikler, som suser igjennom Alpene og fanges opp 730 kilometer borte, ved INFN Gran Sasso Laboratory i Italia. Men det er noe som ikke stemmer. Etter tre år med intens måling og feilsøking går forskerne ut med det utrolige funnet: Det ser ut til at nøytrinoene raser fra A til B i litt mer enn lyshastigheten.

I de neste ukene og månedene kommer fysikerne til å myldre rundt i opphisselse, og angripe de nye resultatene med alt de har av faglige tenner (og kanskje noen av de ordentlige også). De vil prøve ut alle muligheter for å rive resultatet i stykker, men også for å finne en forklaring på det – hvis det skulle vise seg at målingene faktisk stemmer.

Hvis disse målingene, over 15000 målinger i løpet av tre år, med stadige feilsøkinger og rekalibreringer underveis, hvis disse målingene virkelig stemmer så kan det bety at Einsteins berømte energi-masse-ligning E=mc² kanskje ikke gjelder for nøytrinoer. Og en sånn nyhet er skikkelig sprengstoff i fysikkmiljøet.

Det er imidlertid ikke slik at man dermed må kaste Einstein relativitetsteori på dynga slik det hevdes i mange norske aviser, men muligens justere den eller komplettere den. Før man konkluderer med det ene eller andre, så skal også to forskerteam fra USA og Japan forsøke å gjenta denne typen målinger og det er kun hvis også disse kommer fram til tilsvarende resultater at man kan fastslå at fenomenet faktisk skjer. Hvis de andre to teamene derimot ikke finner overlyshastighet i sine målinger, så kan dette tyde på at CERN-resultatet kanskje likevel skyldes en målefeil.

Den endelige konklusjonen kan defor drøye opptil flere år, men inntil da må dette kunne sies å være en grensesprengende nyhet. Kanskje datoen 23. september 2011 blir den best kjente datoen fra vår tid om noen hundre år?

Nanorørteknikk kan 10-doble batterikapasiteten

Elbilenes akilleshæl er batteriene. Selve elmotorene er 3 ganger mer effektive enn de beste forbrenningsmotorene i å omdanne tilgjengelig energi til framdrift, problemet er at batteriene har et stort innvendig tap. Sånn har det vært i et par hundre år, siden det første elektrokjemiske battericellen ble konstruert i 1792. Selv for 100 år siden ble det laget elbiler, faktisk var verdens første bil som kjørte fortere enn 100 km/t en elbil, det skjedde i 1899.

Teknisk ukeblad beskrev i januar i 2008 en mulig framtidsteknologi som kan være løsningen på problemet. Hvis dette blir virkelighet vil man kunne lage den første virkelig brukbare elbilen. En tidobling betyr at dagens rekkevidde på ca 15 mil vil bli til ca 150 mil uten større batterier, og da er det ingen grunn til å brenne fossilbrensel lengre.

Går det som forskere ved Stanford University mener, kan fremtidens litiumionebatterier få en ladekapasitet som er opptil ti ganger enn i dag.

Det kan bety en hel arbeidsuke for bærbare PC-er og mobiltelefoner som må lades en gang i måneden.

Lang biltur

Batteriteknologien kan også revolusjonere el-bilene. Oslo til Tromsø på en lading kan bli mulig. Hemmeligheten, er bruken av silisium nanostrenger i stedet for grafitt i anoden.

Problemet med silisiumanoder, som har den høyest mulige ladekapasitet, har vært at de utvider seg omkring 400 prosent under lading og krymper under utlading ved å ta opp og gi fra seg litium. Det gjør at de hurtig går i oppløsning.

Nanotek

Ved å bruke endimensjonale silisium nanorør, som bygges opp direkte på strømlederen, og som står opp fra den omtrent som børstetråder, kan de utvide seg oppover og sideveis uten å ta skade.

Les mer om dette på www.tu.no/nyeteknologier/article131341.ece

Verdens første bil over 100 km/t var en elbil

Mange tror nok at elbiler er noe nytt fra vår tid. Det er det ikke. Allerede før forrige århundreskifte, altså på slutten av 1800-tallet, fantes det opptil flere produsenter av elbiler. Faktisk var elbilene allerede da såpass bra at de fleste av datidens forståsegpåere trodde at framtidens biler enten var dampdrevet eller eldrevet.

Bensinbiler var den gangen såpass håpløst dårlige at de ble avfeid som leketøy for de få, kanskje spesielt fordi bensinstasjoner ikke var oppfunnet enda. Bensin var et produkt man kjøpte på små brune glassflasker på apoteket, og av og til var det utsolgt med flere ukers leveringsfrist. Dessuten bråkte disse bilene ganske voldsomt (eksospotter var ikke oppfunnet enda) og de skremte derfor hester og andre dyr. Dampbiler var svært bra, med bl.a høyt dreiemoment allerede fra stillestående. Dampbiler hadde bare ett problem, vannkjelen måtte varmes opp før man kunne starte på kjøreturen, og dette tok en del tid.

Elbilene var derimot både sterke i hele turtallsregisteret, stillegående og renslige. Og dessuten startet de uten forutgående sveiving eller oppvarming. Dessuten var de raske. Raske? Jepp. På den tiden var elbilene de raskeste bilene. Så hvis noen ønsket å komme seg fort og effektivt fra et sted til et annet, da brukte man ei lett hestevogn med et uthvilt firspann foran, eller en elbil.

Den største ulempen med elbiler da som nå var rekkevidden. Dagens batterier ble i prinsippet oppfunnet for rundt to hundre år siden (1792), og siden har det skjedd forbausende lite. De dårlige batteriene er faktisk den eneste grunnen til vi fortsatt bruker bensinbiler. Batterier er tunge, og har en stor indre motstand mot endringer, dess større endringer dess mer indre motstand. Dess mer motstand dess mer av energien blir til varme i stedet for elektrisk strøm. Man merker det godt hvis man prøver å hurtiglade et bilbatteri, da blir det glovarmt. Batterier er ypperlige i f.eks digitale ur, som knapt bruker strøm i det hele tatt, da kan et lite batteri vare i månedsvis. Batterier er også ypperlige hvis de kun brukes kort tid og deretter får hvile, som i engelske melkebiler som kjører fra hus til hus.

Men hvis man prøver å ta ut mye strøm i lang tid, nettopp det man trenger i elbiler, da øker den indre motstanden. Batteriene går varme og tappes raskt. Dermed får man en kort rekkevidde, til tross for digre og tunge batteripakker.

Selve elmotorene er derimot suverene. En elmotor omdanner rundt 85-90% av tilført energi til bevegelse. Dagens aller beste bensin- og dieselmotorer ligger i området 30-35%. For hver liter bensin/diesel motoren i bilen din bruker så pumpes ca 2/3 av energien ut gjennom kjølevannet og varmen i eksosen. Kun 1/3 av energien når fram til girboksen. Der tapes ytterligere 10-20% av energien for å overvinne friksjonen mellom alle tannhjulene.

Så da belgieren Camille Jenatzy i 1898 bygde en torpedoformet sigar med 4 hjul og med en diger batteripakke under, da var det for å kjøre så fort som mulig. Elbil var ideell til formålet, en kort og effektiv spurt. Stor rekkevidde var ikke nødvendig. Og rekordforsøket lyktes, 29. april 1899 ble elbilen La Jamais Contente (Aldri fornøyd) målt til såvidt over 100 km/t. Så fort hadde ingen kjørt før, i hvert fall med bil. Men Jenatzy var ikke fornøyd, så to dager senere ble det kjørt et nytt rekordforsøk, og da stoppet målingene på 105,85 km/t. Dermed var det offisielt, verdens første bil over 100 km/t ble en elbil.

De fleste bilder av La Jamais Contente viser bilen uten batteripakken, men på seiersbildet over vises batteripakken mellom bakhjulene. Bilen hadde to elmotorer på tilsammen 68 hk og bilen veide 1450 kg inkludert batteripakken. De strategiske målene var lengde på 3,8 m, bredde på 1,56 m og høyde (målt på toppen av panseret) på 1,4 m.

Terror er helt meningsløs

Man må vokte seg vel for å bruke terroren 22. juli til inntekt for noe som helst. Og selvsagt aldri tolke inn at det var en overordnet mening med galskapen.

Man bør alltid jobbe for toleranse og gjensidig respekt, uansett hva som har skjedd eller ikke. Den eneste måten man kan bruke terroren er som eksempel på hvor galt det kan utarte hvis man ikke gjør det.

Årsaken til at jeg ytrer dette i dag er en sosiologisk analyse av den nylig avholdte nordiske englekongressen. Denne analysen ble publisert som et avisinnlegg på aftenposten.no i går, forfattet av stipendiat Alexandra Irene Larsen. I denne artikkelen refererer hun prinsesse Märta Louise som skal ha ytret:

”Det er selvfølgelig forferdelig det som skjedde der, men det er et men. Tragedien skapte et samhold, en enhet på tvers av religion og rase." 

Märtha sa det ikke direkte, men budskapet var ikke til å ta feil av: Det har kommet noe godt ut av Utøya. Jeg spurte tilfeldige deltagere senere, og det viste seg at alle hadde samme oppfatning av tragedien. Noen gikk lenger enn Märtha, og mente at det var meningen terroren skulle skje. Terroren skapte en åpning i hjertet til både nordmenn og dansker. Anders Behring Breivik var nærmest et slags medium. 

Når noe slikt skjer brått og på et sted hvor man aldri hadde forventet at det skulle skje, så har det ekstra stor kraft, forklarte ”Bente”, en dansk kvinne på 31 år, og ”Rune”, en norsk mann på 45. Terroren vil forandre veldig mange til det bedre. Jeg spør om det gjelder all ondskap i verden, og de to deltagerne foran meg svarer bekreftende. Alt har en sammenheng og alle er på rette plass i verden. Også de som opplever ondskap og krig.

Slike meninger er selvsagt legale, vi har jo ytringsfrihet. Men samtidig bør man være uenig i at terroren 22. juli kan har en slags mening/misjon. Uansett hvordan man snur og vender på det var terroren i seg selv helt meningsløs og en hendelse vi godt hadde klart oss uten.

Man bør også være uenig i at sult-, krig- og voldsofre kan skylde seg selv, fordi alt som skjer skulle ha en overordnet betydning og "sin rette plass".

Ei klok, gammel dame

Jeg fant denne morsomme historien på fjesboka:

En gammel dame falt og slo seg på Egertorget forleden dag. Da kom Jens Stoltenberg løpende, og hjalp damen opp. 

- Tusen takk, sa den gamle damen. 

- Å, det var da så lite, sa Jens - Men nå kan jeg vel regne med Deres stemme ved valget den 12. september, nå som jeg har hjulpet Dem? 

Damen smilte pent, børstet av seg litt støv fra kjolen, og svarte: 

- Nei, det kan du nok ikke. Det var jo kneet jeg slo – ikke hodet.

Fra spøk til alvor, det er vel ingen som stemmer på Jens Stoltenberg ved årets valg? Eller Erna Solberg eller en annen rikspolitiker de liker godt? Eller stemmer på Arbeiderpartiet for å vise solidaritet med ofrene fra terroren 22. juli?

Årets valg har ingenting med rikspolitikk å gjøre. Dette er et lokalvalg, hvem som skal styre i kommunen der du bor de nærmeste fire årene. Glem innvandringspolitikken, det er rikspolitikk. Glem hvor mye eller lite regjeringen har satt av til utdanning og helse/omsorg, det rikspolitikk.

Du skal nå stemme over kommunale skatter og avgifter. Om hvem som skal være ordfører i kommunen din. Over hvilke skoler og sykehus i din kommune som skal overleve eller ikke. Hvilke busslinjer som skal legges ned. Om det skal bygges bomring rundt byen der du bor. Gangveier og fortau. Sykkeltraséer. Over hvilke kommunale veier og kulturhus som skal bygges eller ikke.

Men glem vedlikeholdet og utbyggingen av riksveien gjennom kommunen, den er det staten som betaler for.

Det er nå kun to uker til valgdagen. Og husk: Din stemme teller akkurat like mye som alle andres.

Godt LOKALvalg!

Lotus sparer vekt og drivstoff

Det britiske firmaet Lotus bygger ikke bare små og morsomme sportsbiler, de er også et konsulentbyrå for andre bilprodusenter. Nå har de funnet ut at vanlige familiebiler kan bli 38% lettere og at dette kan skje med bare 3% økte kostnader. Lotus tok utgangspunkt i en Toyota Venza (som er en såkalt mini-SUV), men teknologiløsningene de foreslår kan også brukes på andre biler.

En lett bil bruker mindre drivstoff og ressurser, sånn sett er dette minst like effektiv miljøteknologi som hybridbiler. Rapporten kommer til å bli studert grundig av alle verdens bilprodusenter.
Les mer på carbodydesign.com

Nerd jeg? Javisst :-)

Jeg er en Mac-entusiast og jeg sier det med stolthet.

Jeg begynte å bruke Mac-datamaskiner i 1988. På den tiden brukte man ikke Windows på PC-er, men MS-DOS. Den første brukbare Windowsversjonen var 3.1, den ble lansert året etter. I 1989 var Mac-systemet allerede 5 år gammelt, og det hadde vært brukbart fra versjon 1.0, som altså ble lansert i januar 1984. Nok om det, dere som er interessert i mer Apple-historie finner det på nettet.

For å gjøre en lang historie kort, for ei uke siden fikk jeg en Acer Windows-PC (tårnmodell) fra et konkursbo, med Windows 7, Photoshop, Illlustrator, Indesign plus mye mer. Fikk, som i gratis. Så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne innlemme den i hjemmenettet mitt. Jeg har et trådløst hjemmenett med to bærbare Mac-er, en 10 år gammel iBook G3 som er hjemmenettets trådløse skriverserver, og så selveste Tigergutt, min 7 år gamle bærbare Powerbook G4 med 15-tommers widescreenskjerm.

Grunnen til at hjemmenettet mitt er trådløst er at nettinntaket er i den ene enden av leiligheten, mens datarommet er i den andre. Dessuten har jeg ekstra basestasjon som gir trådløs musikk fra Mac-ene til stue-stereoen. Til dere som som har trøblet med å få til noe lignende med Windows og diverse billig-rutere, Appleløsningen for musikkoverføring (AirTunes) fungerer som fjell. Hele tiden.

Men i PC-en var det ikke noe trådløskort, kun et Ethernetkort, altså nettverkskort uten trådløsfunksjon. Så i starten koblet jeg den opp mot inntaket via en 10 meter lang nettledning (som jeg hadde fra før). Gjett om jeg snublet i den ledningen noen ganger, fytte *! Jeg skjønte raskt at dette gikk bare ikke, jeg kunne ikke ha det sånn.

Så jeg ringte på hos en nabo og lurte på om han kunne ha en trådløsruter å avse? Det hadde han, et imponerende utseende Linksys WRT54GL. På nettet fant jeg ut at for å få dette til å fungere som bro i nettverket måtte jeg bytte firmware i det. Jeg fant ny firmware på nettet, lastet den inn og byttet. Ruteren fungerte fortsatt. Men gudbevaremeg hvor mange innstillinger det var! Og ingen lignet på de jeg var vant til. Etter over et halvt døgn med trøbling frem og tilbake, med resettinger og diverse andre triks, så måtte jeg rett og slett gi opp. Dette var så godt som umulig, i hvert fall for lille meg.

iBook: Nett til/fra PC (markert), skriver, mus, lyd ut.

Men så kom jeg på noe: Hva med å koble PC-en til iBooken? Og dele internettet fra iBooken til PC-en? Jo det burde kanskje fungere? Så jeg prøvde. Og det var dritenkelt, hele oppsettet tok meg mindre enn ett minutt og det fungerte fra første sekund. Tadaaah! :-)

Så nå kobler Acer-PC-en seg til internettet via trådløskortet i min 10 år gamle Apple iBook (se bildet). Det fungerer hver gang. Og jeg har blitt enda litt mer Mac-frelst, for Mac er så fantastisk mye mer brukervennlig enn alt det andre rælet ... :-)

Hvorfor kalenderåret starter når det gjør

Det ville vært mer naturlig om året startet f.eks. ved vintersolverv, på første juledag eller vårjevndøgn. Det har vært ulike tradisjoner i ulike kulturer for når året startet. Noen kulturer telte et nytt år fra når de kunne begynne å dyrke jorda på våren, andre tilknyttet årets gang til en tilbedelse av sola, og da var det naturlig å starte nyåret midt på vinteren, altså når sola snur.

Vår kalender er et kompromiss, en tilpassing av den romerske kalenderen. Det romerske nyåret var i månedskiftet februar/mars (antagelig da såkornet skulle sås i jorda). Dette er årsaken til at september har forstavelsen sept, som jo betyr sju (ember betyr måned), okto betyr åtte, nove betyr ni og deci betyr ti. Vår kalender er altså ulogisk i forhold til disse månedsnavnene, dette er klare spor etter romernes kalender. Andre spor er selvsagt månedsnavnene juli og august, oppkalt etter keiserne Julius Cæsar og Augustus. Romerne opererte opprinnelig med skuddmåneder på slutten av året, senere ble dette endret til en ekstra dag på slutten av hvert fjerde år (juliansk kalender). Dermed havnet skuddårsdagen på slutten av februar, som jo var årets siste måned for romerne.

Da den kristne abbeden Dionysius Exiguus (Dennis den lille) i året 526 bestemte seg for å lage en kristen tidsregning som erstatning for datidens romerske, så brukte han selve det romerske kalendersystemet uendret, men flyttet nyåret til månedskiftet desember/januar. Han skulle nok gjerne vridd kalenderen ei uke ekstra slik at julekvelden havnet som årets siste dag, men han valgte å ikke gjøre det for å øke sjangsene for at det kristne Italia skulle innføre den nye kalenderen. I tillegg regnet han seg tilbake til hvilket år han mente Jesus ble født, bl.a ved å sammenligne med romerske kilder. Romerne var grundige byråkrater og hadde holdt orden på både når kong Herodes døde (sentral i historen om vismenne fra østen, beskrevet i Matteusevangeliet) og når den første folketellingen i Judea ble gjennomført (sentral i Lukasevangeliet, det som kalles julevangeliet).

Dessuten er det ingen som sikkert vet akkurat når på året Jesus egentlig ble født (forutsatt at han var en reell person). Pluss at jødiske guttebarn ikke regnes som skikkelig født før de omskåret, og på den tiden skjedde det ca én uke etter fødselen (Jesus ble jo født som jøde, med jødiske foreldre). Så forutsatt at Jesus ble født på julekvelden var det ikke så helt ulogisk å sette starten på tidsregningens første år (år 1) ei uke senere. To år senere, i 528, ble den kristne tidsregningen innført. Den kristne tidsregningen er altså egentlig ikke et par tusen år gammel, slik det er vanlig å si, men "bare" ca femten hundre år.

Senere ble den nåværende gregorianske kalenderen innført, som har justert litt på skuddårsdagsystemet i forhold til det julianske, ved å unnlate skuddsårsdag for hele århundrer som ikke er delelig på 400. År 1900 var ikke delelig med 400 og derfor ikke et skuddår, mens 2000 var delelig med 400 og derfor et skuddår. Det gregorianske kalendersystemet ble innført i Danmark-Norge i året 1700.

Mindre mellom himmel og jord enn andre steder

Det finnes en godt kjent myte/munnhell/ordtak som lyder: "Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder." Denne myten er usann. Det er langt mer både under beina våre og ute i verdensrommet enn i området mellom himmel og jord.

Det som er der mellom himmel og jord er selvsagt noen fugler og insekter, flaggermus, diverse flytyper og noen satelitter. Og noen skyer og noen andre værfenomener selvsagt. Og litt støv. Og det er omtrent det hele, punktum (dette kan se ut som det blir min korteste blogg hittil).

Setningen "det er mer mellom himmel og jord enn andre steder" brukes imidlertid ofte av religiøse og nyreligiøse som et "bevis" på at det må finnes en slags åndelig dimensjon i verden. Setningen brukes som et argument for at vitenskapen visstnok har digre huller, at vi fortsett ikke vet alt om alt, at ikke alt i verden kan måles og veies, at healing fungerer, at spøkelser finnes osv.

Men det er faktisk sånn at alt kan måles og veies. Selv tilsynelatende abstrakte begreper som lykke, stil og smak kan måles og veies. Det er imidlertid ikke alltid mulig å kjøpe ferdig måle- og veieutstyr for alt, men det betyr ikke at det er umulig å lage sånt utstyr.

På slutten av 70-tallet begynte noen forskere og ingeniører å konstruere verdens største og mest kompliserte maskin, en måle-/veiemaskin for de minste kjente byggeelementene i universet, selv om mange andre forskere og ingeniører hardnakket påstod at det ville være umulig å bygge en sånn maskin. Nå, et kvart århundre senere, er måleapparatet ferdig bygd, og det fungerer. Målemaskinen heter Large Hadron Collider, ofte forkortet LHC og den fyller en 27km lang sirkelformet tunell i Sveits. Men selv helt på slutten av byggeperioden, bare for et par år siden, etter å ha prøvd maskinen i noen få timer, så måtte man bygge om deler av maskinen. Man oppdaget rett og slett at det ypperste av dagens teknologi ikke var avansert nok.

Selv i dag representerer denne måle-/veiemaskinen det ypperste av det ypperste som er mulig å lage med dagens teknologi. Den kan bl.a registrere og veie såkalte kvarker. Atomene har som mange etter hvert har oppfattet en atomkjerne og utenfor der skyer med elektroner. Atomkjernene består av protoner og nøytoner. Fellesbetegnelsen for protoner og nøytoner er baryoner, og baryonene er én av de to hovedtypene av hadroner, som er oppbygd av kvarker. Så selv om atomene i seg selv er ufattelig små, så er kvarker enda ufattelig mye mindre. Denne typen elementærpartiklenes elemetærpartikler må man altså ha verdens største og mest avanserte maskin for å måle og veie. Men det er altså mulig, LHC er beviset på at alt er mulig.

På bakken, i jordsmonnet, i havet og faktisk ned gjennom jordskorpa finnes det ufattelige mengder livsformer. Altså på og nede i jord i begrepet himmel og jord. Og alt det fantastiske i verdensrommet/universet finnes utenfor himmel i begrepet himmel og jord.

Bare i den begrensede delen av universet som vi kan observere, det såkalte observérbare universet eller det kjente universet, så finnes det milliarder på milliarder med galakser, hver og én av dem er digre samlinger med millionvis på millionvis av solsystemer og enkeltstjerner, derfor kaller man ofte galaksene for stjernetåker.

Også alt dette er det mulig å måle og faktisk også å veie. Ved å måle bevegelsene til objektene i universet i forhold til naboobjekter kan man faktisk beregne hvor store og tunge de er. Man setter inn det man måler i en formel og vips får man ut et svar. Vel vel, kanskje ikke fullt så enkelt som vips, men det er altså mulig. Og det gjøres.

Nå har bloggen min blitt litt lengre, og poenget mitt har forhåpentligvis blitt litt klarere: Det er mindre mellom himmel og jord enn andre steder.

Livsfilosofen Ole Brumm

”Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?” sa Nasse Nøff.
”Tenk om det ikke veltet,” sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

Sånn er det jo i livet også. Vi planlegger ofte i detalj hva vi skal gjøre i en eller annen tenkt situasjon som vi tror vil skje. Men når det kommer til stykket, så skjer ikke situasjonen likevel, og all planleggingen vår er bortkastet.

Det er ofte mye god livsvisdom i bøkene om Ole Brumm. I stedet for å bruke så mye tid på å planlegge livet som vi ofte gjør, så burde vi være mer opptatt av å leve det mens vi har det. Vi får heller ta fremtiden som den kommer, for det som kommer kommer stort sett alltid uventet.