Citroën 2CV Sahara hadde to motorer og 4WD

Tesla D er sedanen Model S med to elmotorer, én i hver ende av bilen. Den foran driver forhjulene og den bak driver bakhjulene. Glupt, for med dette slipper Tesla å legge inn en mellomaksel for å få firehjulsdrift. En mellomaksel hadde det nemlig ikke blitt plass til, for i midtkanalen i bilen ligger batteripakken, og den tar opp all plassen.

Men idéen med to motorer for å få drift i hver ende er slett ikke ny. Allerede i 1960 lanserte Citroën firehjulsdriftutgaven av 2CV, og den hadde også to motorer, én foran (i det normale motorrommet) og én bak (i bagasjerommet). De var koblet til hver sin girboks og drev hvert sitt hjulpar. Dette fungerte utmerket og Citroën 2CV Sahara var i produksjon helt til og med 1971.

Idé: Ateister for naturvitenskap (AfNv)

Jeg har fundert på et alternativ til Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet og lignende ikke-religiøse livssynssamfunn. Et annet alternativ ved utmelding av religiøse livssynssamfunn. Mitt alternativ kan karakteriseres som "Ateister for naturvitenskap" (AfNv). Tanken er at dette livssynssamfunnet ikke skal jobbe mot religion, men for naturvitenskap. Sånn sett kan AfNv også favne agnostikere, de som ikke utelukker det overnaturlige, men heller ikke tror på det. Mesteparten av stats- og kommunetilskuddene til AfNv skal ganske enkelt doneres videre til naturvitenskaplig forskning. Litt må nok brukes til drift og administrasjon, bl.a krever staten at alle livssynssamfunn som mottar støtte skal kunne redegjøre for hva midlene går til hvert år. Men resten øremerkes rett og slett til ikke-religiøs forskning til menneskehetens beste, altså naturvitenskaplig forskning.

"Ateister for naturvitenskap" skal imidlertid ikke tilby egne ritualer eller bedrive "misjonering". Vil man erstatte dåp og konfirmering med navnedag og borgerlig konfirmering, en slags alternativer til religiøse ritualer, så kan man melde seg inn i Humanetisk forbund. AfNv-medlemmer som vil gifte seg eller lignende får gjøre dette innenfor statens rammer og forordninger, slik alle i Norge har anledning til, uansett hvilket livssynssamfunn de tilhører eller ikke. Vil man jobbe aktivt mot religionene, og spesielt kristendom, kan man melde seg inn i Hedningesamfunnet.

AfNv-medlemmene kan oppfordres til å melde seg på donorordninger og lignende, til medmenneskenes beste. Men dette må være frivillig. Hele poenget med dette livssynssamfunnet er altså rett og slett å omfordele penger som ellers ville gått til religion, til naturvitenskap. Dess flere AfNv-medlemmer, dess mer penger vil gå til naturvitenskaplig forskning.

Spørsmålet mitt til leserne mine er ganske enkelt, er det behov for et sånt alternativt ateist-/agnostikersamfunn i Norge? Er det noe poeng å gå videre med denne idéen?

Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre

Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.

Årets julekort

Årets julekort ble ei avis, første nummer av Solengposten. Oppkalt etter stedet vi bor. Det var Anita som fikk den morsomme og uvanlige idéen og skrev det meste av stoffet. Svein Erling har designet logoen og laget avissiden i InDesign. Utsendingsformatet er pdf, mye av utsendingen foregår som vedlegg i private meldinger på Facebook.

Årets juletre

Vi (Anita og Svein Erling) laget i fjor vårt første barfrie og rundgangfrie juletre. Det gjorde vi i år også. Rett på veggen. Så etter to slike flate veggjuletrær kan vi snakke om en tradisjon.

Fjorårets utgave bestod av lauvtrekvister som var bundet sammen til to staurlignende rette lengder og en rund "krans", ei lyslenke og sju røde julekuler.

I årets utgave har vi droppet trevirket og heller laget en veggmontert ståltrådgrid. Denne har vi pyntet til randen med lyslenka og all juletrepynten vi kunne finne i huset. I tillegg kjøpte vi noen meter glitter, for det manglet vi.

Vi fant ut at bildet av årets juletre kan brukes som en vareopptelling. Så neste år slipper vi å se gjennom julepyntkassene for å se hva vi har, vi kan bare se på bildet av årets juletre.

Kjempegode havrebolle(-brød)

Dette er oppskriften til mine kjempegode havreboller, som også kan bli brød:

2 poser bolleblanding
1 pose store havregryn
1 boks honning
2 pakker gjær (evt. tørrgjær)
8 dl vann
100 g smør

Bland i nesten alle havregrynene i deigen (resten brukes på bordet i stedet for mel før oppdeling).

Deigen eltes, forheves, eltes på bordet (kna inn resten av havregrynene), deles opp i fire brødemner*, fordeles i fire brødformer, etterheves og stekes på 225°C i en halvtime, midt i ovnen.

Brødene skjæres opp i tommetykke skiver og nytes med blåbærsyltetøy. Velbekomme!


*) Deigen kan også deles opp i ca 40 store havreboller.

Alternativbransjens kirsebærplukking

Et typisk eksempel på alternativbransjens "cherry picking" av studier som støtter deres syn:
http://usahitman.com/microwave-test/

Ett forsøk med kun to planter er ikke en holdbar vitenskaplig test. Skulle det vært utført vitenskaplig måtte det vært f.eks tusen planter, og de som vannet dem skulle ikke visst underveis hvilke planter som fikk det ene eller andre vannet. Man måtte også sikre seg at alle plantene hadde eksakt like vilkår. Noen planter som fikk vanlig renset vann ville nok også dødd, og det ville nok noen av de som fikk mikrøbølgebehandlet vann. Når forsøket var over måtte man telt opp resultatet og til slutt åpnet opp konvolutten med koden for hvilke planter som fikk den ene eller andre typen vann. Den enkle skoletesten fra Sussex med kun to planter beviser* derfor egentlig ingenting.



Alternativbransjen elsker enkeltstudier som "beviser" det de hevder, men "glemmer" alle studier som evt. motbeviser det. Det å kun plukke studier som understøtter ett syn og utelate de andre som motsier det kalles "cherry picking" (kirsebærplukking). Vitenskaplig kan man sammenfatte alle undersøkelser innenfor det samme feltet i én stor såkalt "metastudie". Dess flere studier man har dess større blir tallgrunnlaget og dess sikrere kan konklusjonen bli. Ved kun å plukke de positive studiene lurer man tilhengerne til å tro at det man hevder er støttet av vitenskapen, selv om en metastudie ville vist ingen eller kanskje til og med en negativ effekt.

En som stadig vekk går grundig gjennom alternativbransjens kirsebærplukking og andre metoder for å lure tilhengerne til å tro alt mulig og umulig er bloggeren Gunnar Tjomlid. Han har skrevet en god og grundig analyse av det samme skoleprosjektet i Sussex: Mikrobølget dødsvann.


*) Innen vitenskapen snakker man ikke om beviser eller evige sannheter. Alle vitenskaplige "sannheter" er kun gyldige til de eventuelt blir motbevist. De kan bli "sannere" ved å bli underbygd/støttet av funn eller vitenskaplige undersøkelser, men ugjendrivelige bevis finnes ikke innen vitenskapen. Les om hva som menes med begrepet vitenskaplig teori på Wikipedia.

Valle, Dalen, Vallø og hjem

Tolvte, trettende og fjortende feriedag

Etter en lang og trivelig frokost ville vi besøke Svein Erlings onkel Lars, fordi tante Else hadde anbefalt det. Lars er mildt sagt en original, med mange sære idéer. Hva sies om en hurtigtogtrasé Oslo - Stavanger som kun krever riving av to hus? Eller hva med teorier om at Jæren ble befolket av kanaanere i sine langskip, og at disse ga vikingene langskipteknologien sin? Dessuten mente han at mange stedsnavn på Jæren var tolkbare og opplagte med gammelhebraisk som tolkingsgrunnlag. Selv var han sykelig og så elendig ut, men han var ikke verre enn at han midt under besøket tok ti-tolv raske armhevinger med strak kropp. Og kommuniserte med sine meningsfeller via internett. I fjor dro han mutters alene på en tremånederstur til New Zealand. En gammel mann med mange velfunderte idéer og med et lunt glimt i øyet. Et spennende besøk.

Etter å sagt farvel til onkel Lars, Inger Lovise og Jostein dro vi til Sandes for å se på Anitas gamle arbeidsplass Rogaland radio. Stedet var nå gjort om til et slags helseforetak, men de gamle sendermastene stod der fortsatt, fredete minner om lang- og kortbølgesendinger til og fra Norges skipsflåte over hele verden. Anita kan fortsatt morsealfabetet, men har ikke fått bruk for denne kunnskapen på snart tre tiår. Tiden for morsing er definivt over. Vi kikket litt på et par hus Anita bodde i den gangen og kjørte gjennom Sandnes sentrum.

Etterpå stakk vi innom Stavanger sentrum for å spise lønsj på bryggekanten, før vi satte Kermit i gir igjen, først noen mil sørover og deretter østover den flotte og berømte Suleskarveien til Valle i Setesdalen. For en fantastisk fjellvei! I Valle sentrum slo vi opp teltet, plukket ned syklene og tok oss en kveldstur oppover den østre dalsiden og rundt i Valle sentrum. Så krøp vi inn under teltduken og sovnet.

På morgenen satt vi rygg mot rygg på et liggeunderlag og spiste frokost utenfor teltet (husk å kjøpe klappstoler til neste tur). Så stablet vi alt i bilen og fortsatte østover en ny fjellovergang til Dalen i Telemark. Der stoppet vi og beundret ærverdige Dalen hotell, den flotte trebygningen i dragestil, som predikanten Åge Samuelsen reddet fra forfallet, og som nå fremstår i sin fordums prakt. Det er faktisk mange kongelige storheter fra både inn- og utland som har bodd der.

Etter pausen i Dalen ble det en ren transportetappe til Tønsberg, der vi svingte Kernit inn på gårdsplassen til Reidar og Anne Kristine. Reidar er Svein Erlings yngre bror. De hadde vært med på ei uke med svingdans på den danske øya Ærø.

Etter middag besøkte vi en av Anne Kristines sønner og hans kone. De er i ferd med å pusse opp et femti år gammelt hus. Men de tok seg tid til en pause, en prat og en kopp kaffe.

Neste dag la vi ut på hjemturen. Vi stoppet for bensinpåfylling og en deilig matbit i Lillehammer og på sørenden av Dovreplatået, nærmere bestemt på Hjelle seter. Der spiste vi deilig rømmegrøt mens vi nøt utsikten og kikket på tårnfalkungene som fortsatt satt i reiret i inngangspartiet.

Rett ovenfor Støren var det skjedd et uhell, et vogntog hadde veltet og sperret veien. Vi ble omdirigert på en laaang og kronglete omvei via Hauka i Budalen og deretter tilbake til Støren, få km lengre nord enn der vi startet på omveien.

Men langt om lenge var vi hjemme på Tiller. Det føltes veldig bra!

Hidra, et sommerparadis

Ellevte feriedag

Vi våknet opp i hytta til tante Else, spiste frokost og tok ned syklene fra biltaket. Vi ville se oss om på Hidra, og hadde fått noen tips fra Svein Erlings søskenbarn Sigrid om steder å besøke. Så la vi i vei mot tettstedet Kirkehamn. Der var det ei kirke, en dagligvarebutikk, et kunstnerutsalg og et par tre titall idylliske hvite små hus som var vakkert dandert rundt smale veier og stier.

Vi trillet rundt mellom husene mens vi ojet oss, sukket og stønnet henført over det vi så. Anita hadde nok kjøpt hele tettstedet hvis hun hadde vært multimillionær. Og innført evig sommer med solskinn i samme slengen.

Etter å ha fått med oss Kirkehamn satte vi kursen oppover. Vi fant veien opp til Hågåsen (125 moh). Der hadde tyskerne et fort under krigen, med god utsikt utover Nordsjøen og innseilingen til Flekkefjord. Vi kikket litt rundt og fikk blant annet en god utsikt over Kirkehamn. Men vi fant også en svært trivelig kunstintallasjon, et par små hytter på en plattform. Ei rød og ei blå. Den ene med en skrivebenk, den andre innholdt ei dobbeltseng. Den er det mulig å leie for ei natt. Hadde vi visst om dette hadde vi nok sovet der. Tenk å våkne til en sånn utsikt!

Etterpå tok vi sikte på brua over øyas kanal, som gjør at småbåtene slipper å gå helt rundt øya for å komme seg til den andre siden. Sør for kanalen lå neste turmål, det andre tettstedet på øya. Rasvåg. O lykke! Et mer idyllisk sted kan det vel ikke være mulig å finne? Vi satte oss ende ned på dagligvarebutikkens gjestebrygge, etter å ha proviantert litt i den lille butikken.

Etter sykkelturen stablet vi syklene på biltaket og tok farvel med tante Else og Sigrid. Så tok vi ferja tilbake fastlandet og satte nesa videre vestover langs kystveien via Jøssingfjord og Egersund til Varhaug, der Svein Erlings søskenbarn Inger Lovise og hennes mann Jostein tok i mot oss i deres nye, lekre leilighet i Varhaug sentrum.

Vi spiste, pratet om dette og hint og til slutt sovnet Anita og Svein Erling på sovesofaen i stua.

Torvbildet og en tidligere kollega

Tiende feriedag

Fredagen opprant med like varmt og pent vær som de foregående. Men vi forsov oss og hadde ikke tid til frokost, for Svein Erling ville stå på Kristansand torv kl. 12 med plakat, slik han hadde gjort utallige ganger mens han bodde på sørlandet. Så vi pakket i en fei, betalte for de tre døgnene til vår trivelige vert og parkerte i Kristiansand sentrum en god halvtime før begivenheten.

Først kjøpte vi et par plakatkartonger og en bred svart sprittusj. Så skrev vi på det banale budskapet vårt og stilte oss opp på torvet slik Fædrelandsvennens fotograf arrangerte oss. Så ble bildet tatt, det ble publisert i avisas lørdagsutgave, slik de har gjort det i nesten et par tiår.

Etter fotoseansen dro vi videre til et spennende møte med Svein Erlings tidligere kollega og sjef Svein og hans kone Signe i deres hjem oppe i skogen i Søgne. Svein har fått utoperert en hjernesvulst, og har sluttet å ta designoppdrag for andre, men han demonstrerte glatt at han fortsatt tenker god design i sine egne private prosjekt, bl.a ei imponerende flott trapp av eik-kjerneved. Den var både god å se på og svært god å gå i.

Svein og Signe hadde bestemt seg for å leve langsomt, slow living. Anita og Svein Erling følte hvordan den avslappede lønsjen under trærne i Søgne og praten med Svein og Signe gjorde at de selv slappet godt av, en ypperlig mentalhygiene og masse å tenke på i årene som kommer. Tusen takk!

Etter lønsjen i Søgne satte vi kursen mot Mandal, der vandret vi rundt i denne byens vakre sentrum, besøkte byens flotte, nye kulturhus Buen og spiste middag på byens jazzkjøkken.

Så bar det videre mot Rogaland, der Anita jobbet i tre år og Svein Erlings slekt kommer fra. Men det begynte å bli sent på kvelden og campingplassene var fulle. Imens sendte Svein Erling SMS-er til ei tante og et søskenbarn for å annonsere at vi nå nærmet oss dere kanter. Tante Else svarte at det var dumt, for hun var nå på vei til hytta på øya Hidra, helt vest i Vest-Agder, utenfor Flekkefjord.

Vi var akkurat da i ferd med å kjøre gjennom Flekkefjord, og fikk øye på skiltet mot Hidra. Så vi tenkte at vi kunne i hvert fall se oss litt om og se hvordan Hidra så ut om ikke annet. Kanskje fant vi et sted å overnatte i nærheten. Etter å ha kjørt både opp og ned flere ganger kom vi ut på et ferjeleie, og så ringte Svein Erling til tante Else. Hun stod da i den samme ferjekøen, med datteren Sigrid som sjåfør. Vi ble straks invitert til å bo på hytta på Hidra, som hadde både nok husrom og sengeplasser. Vi takket ja og kjørte Kermit ombord på Hidraferja.

Turen over sundet tok bare fem-seks minutter, og snart fulgte vi hakk i hæl innover Agders største øy. Vi kjørte hele tiden på nordsiden mot Hidrasundet. Hidrasundet går mellom Hidra og fastlandet, og er en del av innseilingen til Flekkefjord.

Hytta lå vakkert til oppe på en høyde, og etter en trivelig kveldsmat ble vi bedt til nabohuset til vafler og kaffe. Der møtte vi Elses bror, hans sønner og den ene sønnens kjæreste. Da vi la oss på kvelden var vi mette og fornøyde med tilfeldighetenes spill.