Valle, Dalen, Vallø og hjem

Tolvte, trettende og fjortende feriedag

Etter en lang og trivelig frokost ville vi besøke Svein Erlings onkel Lars, fordi tante Else hadde anbefalt det. Lars er mildt sagt en original, med mange sære idéer. Hva sies om en hurtigtogtrasé Oslo - Stavanger som kun krever riving av to hus? Eller hva med teorier om at Jæren ble befolket av kanaanere i sine langskip, og at disse ga vikingene langskipteknologien sin? Dessuten mente han at mange stedsnavn på Jæren var tolkbare og opplagte med gammelhebraisk som tolkingsgrunnlag. Selv var han sykelig og så elendig ut, men han var ikke verre enn at han midt under besøket tok ti-tolv raske armhevinger med strak kropp. Og kommuniserte med sine meningsfeller via internett. I fjor dro han mutters alene på en tremånederstur til New Zealand. En gammel mann med mange velfunderte idéer og med et lunt glimt i øyet. Et spennende besøk.

Etter å sagt farvel til onkel Lars, Inger Lovise og Jostein dro vi til Sandes for å se på Anitas gamle arbeidsplass Rogaland radio. Stedet var nå gjort om til et slags helseforetak, men de gamle sendermastene stod der fortsatt, fredete minner om lang- og kortbølgesendinger til og fra Norges skipsflåte over hele verden. Anita kan fortsatt morsealfabetet, men har ikke fått bruk for denne kunnskapen på snart tre tiår. Tiden for morsing er definivt over. Vi kikket litt på et par hus Anita bodde i den gangen og kjørte gjennom Sandnes sentrum.

Etterpå stakk vi innom Stavanger sentrum for å spise lønsj på bryggekanten, før vi satte Kermit i gir igjen, først noen mil sørover og deretter østover den flotte og berømte Suleskarveien til Valle i Setesdalen. For en fantastisk fjellvei! I Valle sentrum slo vi opp teltet, plukket ned syklene og tok oss en kveldstur oppover den østre dalsiden og rundt i Valle sentrum. Så krøp vi inn under teltduken og sovnet.

På morgenen satt vi rygg mot rygg på et liggeunderlag og spiste frokost utenfor teltet (husk å kjøpe klappstoler til neste tur). Så stablet vi alt i bilen og fortsatte østover en ny fjellovergang til Dalen i Telemark. Der stoppet vi og beundret ærverdige Dalen hotell, den flotte trebygningen i dragestil, som predikanten Åge Samuelsen reddet fra forfallet, og som nå fremstår i sin fordums prakt. Det er faktisk mange kongelige storheter fra både inn- og utland som har bodd der.

Etter pausen i Dalen ble det en ren transportetappe til Tønsberg, der vi svingte Kernit inn på gårdsplassen til Reidar og Anne Kristine. Reidar er Svein Erlings yngre bror. De hadde vært med på ei uke med svingdans på den danske øya Ærø.

Etter middag besøkte vi en av Anne Kristines sønner og hans kone. De er i ferd med å pusse opp et femti år gammelt hus. Men de tok seg tid til en pause, en prat og en kopp kaffe.

Neste dag la vi ut på hjemturen. Vi stoppet for bensinpåfylling og en deilig matbit i Lillehammer og på sørenden av Dovreplatået, nærmere bestemt på Hjelle seter. Der spiste vi deilig rømmegrøt mens vi nøt utsikten og kikket på tårnfalkungene som fortsatt satt i reiret i inngangspartiet.

Rett ovenfor Støren var det skjedd et uhell, et vogntog hadde veltet og sperret veien. Vi ble omdirigert på en laaang og kronglete omvei via Hauka i Budalen og deretter tilbake til Støren, få km lengre nord enn der vi startet på omveien.

Men langt om lenge var vi hjemme på Tiller. Det føltes veldig bra!

Hidra, et sommerparadis

Ellevte feriedag

Vi våknet opp i hytta til tante Else, spiste frokost og tok ned syklene fra biltaket. Vi ville se oss om på Hidra, og hadde fått noen tips fra Svein Erlings søskenbarn Sigrid om steder å besøke. Så la vi i vei mot tettstedet Kirkehamn. Der var det ei kirke, en dagligvarebutikk, et kunstnerutsalg og et par tre titall idylliske hvite små hus som var vakkert dandert rundt smale veier og stier.

Vi trillet rundt mellom husene mens vi ojet oss, sukket og stønnet henført over det vi så. Anita hadde nok kjøpt hele tettstedet hvis hun hadde vært multimillionær. Og innført evig sommer med solskinn i samme slengen.

Etter å ha fått med oss Kirkehamn satte vi kursen oppover. Vi fant veien opp til Hågåsen (125 moh). Der hadde tyskerne et fort under krigen, med god utsikt utover Nordsjøen og innseilingen til Flekkefjord. Vi kikket litt rundt og fikk blant annet en god utsikt over Kirkehamn. Men vi fant også en svært trivelig kunstintallasjon, et par små hytter på en plattform. Ei rød og ei blå. Den ene med en skrivebenk, den andre innholdt ei dobbeltseng. Den er det mulig å leie for ei natt. Hadde vi visst om dette hadde vi nok sovet der. Tenk å våkne til en sånn utsikt!

Etterpå tok vi sikte på brua over øyas kanal, som gjør at småbåtene slipper å gå helt rundt øya for å komme seg til den andre siden. Sør for kanalen lå neste turmål, det andre tettstedet på øya. Rasvåg. O lykke! Et mer idyllisk sted kan det vel ikke være mulig å finne? Vi satte oss ende ned på dagligvarebutikkens gjestebrygge, etter å ha proviantert litt i den lille butikken.

Etter sykkelturen stablet vi syklene på biltaket og tok farvel med tante Else og Sigrid. Så tok vi ferja tilbake fastlandet og satte nesa videre vestover langs kystveien via Jøssingfjord og Egersund til Varhaug, der Svein Erlings søskenbarn Inger Lovise og hennes mann Jostein tok i mot oss i deres nye, lekre leilighet i Varhaug sentrum.

Vi spiste, pratet om dette og hint og til slutt sovnet Anita og Svein Erling på sovesofaen i stua.

Torvbildet og en tidligere kollega

Tiende feriedag

Fredagen opprant med like varmt og pent vær som de foregående. Men vi forsov oss og hadde ikke tid til frokost, for Svein Erling ville stå på Kristansand torv kl. 12 med plakat, slik han hadde gjort utallige ganger mens han bodde på sørlandet. Så vi pakket i en fei, betalte for de tre døgnene til vår trivelige vert og parkerte i Kristiansand sentrum en god halvtime før begivenheten.

Først kjøpte vi et par plakatkartonger og en bred svart sprittusj. Så skrev vi på det banale budskapet vårt og stilte oss opp på torvet slik Fædrelandsvennens fotograf arrangerte oss. Så ble bildet tatt, det ble publisert i avisas lørdagsutgave, slik de har gjort det i nesten et par tiår.

Etter fotoseansen dro vi videre til et spennende møte med Svein Erlings tidligere kollega og sjef Svein og hans kone Signe i deres hjem oppe i skogen i Søgne. Svein har fått utoperert en hjernesvulst, og har sluttet å ta designoppdrag for andre, men han demonstrerte glatt at han fortsatt tenker god design i sine egne private prosjekt, bl.a ei imponerende flott trapp av eik-kjerneved. Den var både god å se på og svært god å gå i.

Svein og Signe hadde bestemt seg for å leve langsomt, slow living. Anita og Svein Erling følte hvordan den avslappede lønsjen under trærne i Søgne og praten med Svein og Signe gjorde at de selv slappet godt av, en ypperlig mentalhygiene og masse å tenke på i årene som kommer. Tusen takk!

Etter lønsjen i Søgne satte vi kursen mot Mandal, der vandret vi rundt i denne byens vakre sentrum, besøkte byens flotte, nye kulturhus Buen og spiste middag på byens jazzkjøkken.

Så bar det videre mot Rogaland, der Anita jobbet i tre år og Svein Erlings slekt kommer fra. Men det begynte å bli sent på kvelden og campingplassene var fulle. Imens sendte Svein Erling SMS-er til ei tante og et søskenbarn for å annonsere at vi nå nærmet oss dere kanter. Tante Else svarte at det var dumt, for hun var nå på vei til hytta på øya Hidra, helt vest i Vest-Agder, utenfor Flekkefjord.

Vi var akkurat da i ferd med å kjøre gjennom Flekkefjord, og fikk øye på skiltet mot Hidra. Så vi tenkte at vi kunne i hvert fall se oss litt om og se hvordan Hidra så ut om ikke annet. Kanskje fant vi et sted å overnatte i nærheten. Etter å ha kjørt både opp og ned flere ganger kom vi ut på et ferjeleie, og så ringte Svein Erling til tante Else. Hun stod da i den samme ferjekøen, med datteren Sigrid som sjåfør. Vi ble straks invitert til å bo på hytta på Hidra, som hadde både nok husrom og sengeplasser. Vi takket ja og kjørte Kermit ombord på Hidraferja.

Turen over sundet tok bare fem-seks minutter, og snart fulgte vi hakk i hæl innover Agders største øy. Vi kjørte hele tiden på nordsiden mot Hidrasundet. Hidrasundet går mellom Hidra og fastlandet, og er en del av innseilingen til Flekkefjord.

Hytta lå vakkert til oppe på en høyde, og etter en trivelig kveldsmat ble vi bedt til nabohuset til vafler og kaffe. Der møtte vi Elses bror, hans sønner og den ene sønnens kjæreste. Da vi la oss på kvelden var vi mette og fornøyde med tilfeldighetenes spill.

Høvåg og omegn

Åttende og niende feriedag

Deilig å kunne sove lenge. Det vil si, Anita sov lenge, men Svein Erling var oppe i rett tid (hva nå det er). Vi våknet til sol fra skyfri himmel og noen og tjue varme grader. Sen frokost ble inntatt på hyttetrammen. Ingen planer for dagen før kl 17 da vi var invitert på middag til Svein Erlings tidligere husverter i Høvåg.

Vi pakket sekken for en sol- og badetur og tok syklene fatt. Morosame veier å sykle på i Høvåg. Ingen store høyder, men det gikk opp og ned, hit og dit, og på kryss og tvers. Greit å ha med en kjentmann. Vi fant en liten sidevei som førte ned til sjøen. Et fint sted for solbading. Men hvor ble solen av?!? Det skyet over og virket utrygt for regndråper. Vi fant det best å ta en lengre sykkeltur istedet.

Den ene perlen etter den andre var å se langs vegen vi syklet. Så mange koselige hvitmalte hus som ligger så idyllisk til! Den som hadde hatt råd til en slik sørlandsperle, du! De truende skyene forsvant etter hvert, så vi la oss på svabergene ved hytta vi leide mens vi ventet på middagstiden.

Ulla og Birger tok i mot oss da vi kom syklende ned i gårdsrommet. Deres søte datter Camilla på 13 år kom også til. De bor på en vidunderlig plass med flott utsikt utover sjøen. Vi satt ute og spiste et nydelig måltid og drakk en kjølende og frisk hvitvin. Svært trivelig selskap i vakre omgivelser. Praten gikk lett og ledig i flere timer, men til slutt sa vi takk for oss og syklet tilbake til basen vår.

Torsdagen syklet vi til Lillesand sentrum, ca 2,2 mil hver vei. Lillesand er en trivelig liten sørlandsby med bl.a ei bystrand midt i sentrum, der småbarna lekte seg mens foreldrene satt og pratet med hverandre på bryggekanten.

Dessuten prøvde vi nok en gang å finne oss en usjenert badeplass uten brennmaneter, men dette ga vi opp, for mesteparten av kysten på sørlandet er enten utilgjengelig bratt eller privatisert. De få offentlige badeplassene er små og overfylte. I hvert fall for de som ikke har båt. Dessverre, for den bløde kyststribe er svært vakker.

På torsdagskvelden bestemte vi oss for å fortsette vestover neste dag.

O sørland, sørland

Sjuende feriedag

Vi våknet i hytta i Bredtvedtveien til pent vær og varme. Det føltes faktisk varmere utendørs enn innendørs, selv om klokka bare var ni. Etter dusj og morgenstell stilte Else med deilig frokost. En ypperlig start på dagen, vi satt lenge før vi pakket bilen og satte kursen mot sørlandet.

Første stopp ble i Arendal, der vi var invitert til Anitas barndomsvenn Wenche. Hun kunne by på hjemmelaget iskrem og kaffe, så vi ble sittende ei god stund og vel så det. Mens vi satt der ringte Arnt Georg, en av Svein Erlings venner fra tiden i Høvåg. Han bød oss på middag, hjemmelaget pizza. Svein Erling takket ja.

Men først måtte vi til Kristiansand for å skaffe noe vi trengte. Etappen fra Arendal til Kristiansand tok mindre enn en time, takket være en fantastisk effektiv, men også forferdelig kjedelig motorvei. I sørlandets hovedstad (beklager arendalitter) kikket vi oss litt rundt i gågata Markens og på torget. Deretter kjørte vi over Lundsbrua og Varoddbrua og fortsatte på fylkesvei 401, Høvågveien, utover til Høvåg sentrum. Det er der kirka, bedehuset, gamlehjemmet og Høvågavisa ligger.

Etter middagen hos Svein Erlings venn, fant vi oss ei rimelig campinghytte, syklet til stedets nærbutikk og kikket litt på de nærmeste omgivelsene. På nærbutikken ble vi gjenkjent av Ulla, Svein Erlings husvert fra de åtte årene han selv bodde i Høvåg. Hun inviterte oss på middag neste dag, noe vi selvsagt takket ja til.

Tilbake til hytta tok vi oss en kveldstur på de nærmeste svabergene før vi slappet av på hytteterrassen, skrev turrapporter og koste i sørlandsvarmen. På bordet stod en rykende myggspiral, for sørlandsmyggen var litt innpåsliten. Til slutt sovnet vi i hverandres armer og gledet oss til neste feriedag.

Til Skien på dresin

Sjette feriedag

Vi våknet i samme hytta som vi våknet i for fem dager siden. Godt med en dusj og hårvask før frokost. Vi pakket og vasket oss ut av hytta. Anita satte seg bak rattet og var klar til å dra. Men hvor var Svein Erling??? Han skulle bare kaste rasket, og borte ble han. Anita kjørte rundt og lette vel og lenge før han plutselig sto der. Det var en tandemsykkel som hadde fanget hans interesse og en lengre samtale med dens eiere som kom fra Australia.

Vel, alle mann på plass, og vi satte nesen mot Skien, hos Else og Bjarne (eldste broren til Svein Erling). Vi valgte riksveg 40 langs Numedalslågen. Men først gikk det opp og ned det ene fjellet etter det andre før vi kom ned til Nore.

Vi var nå inne i dag 6 av ferien, og etter rask hoderegning så hadde vi bare ei ren truse igjen begge to. Løsningen ble å kjøpe ei bøtte med lokk og porsonsposer med BioTex. Fyll bøtta halvfull, rør ut en pose BioTex, legg i skitne klær, ha på lokket, sett bøtta i en stor pose, plasser bøtta i bagasjerommet, så vil humper og svinger i veien gjøre samme jobben som ei halvautomatisk vaskemaskin gjør. Etter en halv til en dag langs norske veier er klærne ferdigvasket og det er bare å skylle. Det kan anbefales å tørke klærne i bakruta, oppå hatthylla. Spesielt hvis det er sol. Da er det god tørk.

Etter et par timer kjøring var Anita lei av å kjøre og stoppet bilen tilfeldigvis i Veggli. Rett over gata for der vi stoppet reklamerte de for dresinutleie. Vi kikket på hverandre og nikket. Jesss, det vil vi! Perfekt med litt aktivitet nå. Været var strålende, godt og varmt. Etter å ha fått instrukser omkring dresinen var det bare å gjøre seg klar: Hjelmer og lykt (vi skulle gjennom flere tunneler). Anita smurte niste og sprang en tur på det lokale bakeriet og kjøpte to stykk bollegreier.

Vi småsprang bort til dresinen vi hadde leid og gledet oss stort da ingen av oss hadde prøvd dresin før. Dresinen hadde ett sete for den som skulle trø/sykle og en benk til den som skulle sitte på. Vi skiftet på å trø. Det bar nesten umerkelig oppover mellom skog og kratt, over veikryss og forbi gamle togstasjoner. Hele tiden med Numedalslågen på siden. Skinnegangen vi tok oss fram på var et gammelt nedlagt spor fra Numedalsbanen.

Men det var ikke bare vi som var på dresintur. Og når vi traff andre dresinfarere som kom i mot, i samme spor selvsagt, måtte vi bli enige om hvordan vi skulle løse dette møtet. Det var flere måter å gjøre det på. En gang løftet vi dresinen vår av skinnene slik at den andre fikk passere. En annen gang snudde vi dresinen og byttet dresin. En gang tok vi igjen et helt nederlandsk følge med fire dresiner på rekke. Det løste vi ved at vi tok den første dresinen og de fikk vår som sto bakerst. Ja ja ... sånn går no dagan.

Vi tråkket ca 10 km langs sporet før vi kom til en gammel nedlagt stasjon som het Kravikfjord. Der spiste vi maten vår og ryddet litt. Det var utrivelig mye søppel etter tidligere dresintråkkerpauser. Dette ga vi beskjed om til dresinutleierne, som sa de skulle dra og hente søpla.

Turen tilbake gikk så det suste. Nå merket vi tydelig at det hadde gått oppover for nå gikk det radig nedover. Vi frydet oss over farten, over det grønne gresset og markblomstene som vokste langs jernbanesporet. Vi vinket til folk som rastet ved sporet, vi lekte tog og laget togfløytelyder og var vel nærmere 5 år enn 50 :)

Tilbake i Veggli slappet vi av med en kopp kaffe før vi entret Kermit (Anitas grønne Peugeot) og kjørte videre mot Skien. Nå gikk det non-stop til vi kom til Skien og huset til Else og Bjarne.

Det ble et trivelig gjensyn. Vi koste oss med jordbær og is i deres koselige hus som er over 200 år gammelt. På gården til Else og Bjarne har de et anneks hvor vi fikk sove. Det var ei nydelig seng og vi sovnet glad og fornøyd etter nok en innholdsrik dag, og en koselig kveld sammen Else og Bjarne.

Sykkeltur i Voss og retur Haugastøl

Femte feriedag

Frokosten på Voss vandrerhjem var en positiv opplevelse, med ferske økologiske krydderurter, havregrøt, ferskt brød, egg og alt man kan begjære en søndags morgen, kanskje unntatt stekt beiken. Vi koste oss med røkt røye, tomatsild, vårløk og diverse annet. Så ryddet vi rommet og forlot vandrerhjemmet kl. 10.

Det første vi gjorde var å lese i en Voss-guide som Anita hadde fått med fra turistinformasjonen på Flåm. Der fant vi ei interessant sykkelrute på 2,7 mil. Så kjøpte vi togbiletter til Haugastøl med avgang på sein ettermiddag. Til sist plasserte vi mesteparten av bagasjen i en oppbevaringsboks, kledde oss om til en sur gråværsdag og la ut på turen.

Først bar det ut fra sentrum, langs østsiden av Vossavatnet. Så oppover Bordalen, berømt for det spektakulære Bordalsgjelet. Bordalen er en u-dal med ei dyp kløft i bunnen, og der renner det ei elv som stadig skjærer seg dypere og dypere ned i fjellgrunnen. Men vi var ikke der for å beundre naturens steinskjæring, men for å sykle. Og oppover bar det, nesten som Stalheimskleiva i miniatyr. Langt om lenge flatet det ut litt, men veien steg stadig høyere oppover vestsiden av dalen. Men så kom vi til en utforbakke ned til ei bru, og så måtte vi klatre opp den andre veien på østsiden.

Litt lengre fremme svingte vi av fra hovedveien og klatret bratt oppover mot Voss skisenter. På toppen var det videre veivalget litt uklart, men vi fant et løypekart ved en parkeringsplass og kom oss på rett kjøl. Det var en vei gjennom skistadion, og på den andre siden fant vi et skilt som sa "Sentrum 9 km". Denne stupte nedover mot Skutle i en nærmest uendelig lang bakke. Den føltes ekstra lang fordi himmelens sluser bestemte seg for å åpne seg på vidt gap mens vi trillet nedover. Våte og kalde entret vi Voss sentrum.

Ei hyggelig dame på turistinformasjonen fortalte oss om en søndagsåpen butikk nær sentrum, så vi dro dit for å proviantere. Bl.a fikk vi kjøpt oss nystekte brød. Så hentet vi ut bagasjen og satte oss i stasjonens venterom for å spise og vente på det såkalte sykkeltoget, som er utstyrt med en vogn for sykkeltransport.

Ca klokken fem kunne vi levere syklene og installere oss på sykkeltoget og en halvtimes tid senere forlot vi Voss. Og fra Myrdal satte vi oss slik at vi kunne se Rallarveien. Eller i hvert fall bruddstykker, for dagens Bergensbane går gjennom både lange tuneller og lange snøoverbygg, så vi så ikke så mye som vi gjerne ville sett. Vi var glade for at vi ikke syklet på Rallarveien denne dagen, for da hadde vi måttet trosset både kraftig motvind og øsende regn. Men gjensynet var likevel kjært.

På Haugastøl fikk vi tilbake syklene våre, lastet opp bagasjen igjen og syklet noen få hundre meter fra stasjonen til der vi hadde forlatt bilen noen dager tidligere. Og der stod den, vår grønne Kermit, og ventet. Så stablet vi syklene på taket, bagasjen i bilen og vendte snuten østover, tilbake til Geilo. Der leide vi oss inn i den samme campinghytta vi hadde før vi dro til Haugastøl, hytte nummer 6. Og der sovnet vi i de samme køyene vi hadde noen netter tidligere.

Via Stalheimskleiva til Voss

Fjerde feriedag

Natta ble et mareritt. Naboens hageparty varte langt ut i de små timer, og selv med stengte vinduer og puta over hodet var det lett å høre hvert bidige ord av de mest sinnsvake tekstene. Så vi møtte til frokost trøtte og uopplagte. Hvorfor ingen tilkalte politiet? Aurland lensmannskontor stenger kl 14:30 på fredag og åpner igjen 09:00 på mandag, dermed er det fritt fram for folk som ikke gidder å ta hensyn til naboer.

Så da vi entret ferja fra Flåm kl 11, så var vi sjeleglade for slippe unna dette helvetet på jord, fullstendig ødelagt av turistmaskineriet.

Men båtturen via Aurland og videre inn den berømte og storslagne Nærøyfjorden, den var virkelig en flott opplevelse, til tross for lavt skydekke. Eller kanskje nettopp derfor, for skyene som kjælte med fjelltoppene og skled inn i de høyesteliggende fossekløftene. Denne fjorden ligger på Unescos verdensarvliste.

Innerst i Nærøyfjorden ligger Gudvangen, og med erfaringene fra Flåm, valgte vi å fortsette straks vi hadde fått syklene på land. Vi fortsatte på hovedveien oppover Nærøydalen. Øverst i dalen lå vårt neste mål, de beryktede bakkene opp Stalheimskleiva, Norges bratteste riksvei med en stigning på 18%. Anita hadde satt seg fore å sykle opp bakkene, og som sagt så gjort. Svein Erling kan bevitne at hun verken tok pauser eller satte ned beina på vei opp den stupbratte bakken, og dette med full oppakning på sykkelen! Sånne styrkeprøver står det respekt av. Svein Erling kom etter så godt han kunne, men det ble mest leiing av sykkelen på ham, selv om han syklet noen meter i gangen han også. Av skams skyld.

Oppe på toppen parkerte vi syklene ved ærverdige Stalheim turisthotell. Utvendig så det mest ut som en diger rød låve, men innvendig var det svært elegant, helt etter vår smak. Vi kjøpte kaffe og ei lita kake hver, og satte oss og nøt stemningen og utsikten, mens gamle jazzperler lød svakt i bakgrunnen. Et pustepause for både kropp og sinn. Etterpå måtte vi ut i hotellets hage og beundre utsikten. Helt ute ved stupet er det en flott hagemur, å se over kanten kan ta pusten av enhver. Så vi så litt, og så pustet vi igjen.

En trivelig hotellvert fortalte oss om terrengløypa Kongeveien på det første stykket mot Vinje. Et kjempegodt valg. Dette var en gammel vei gjennom skog og langs jorder. Og gjennom et stort antall grinder, så døpte om veien til Grindveien. Og det snodige var at mangeav grindene hadde egne låser, så dette er et godt tips til studietur for grindstudiet på en eller annen skole.

Etter Grindveien krysset vi hovedveien for en lite trafikert grendevei på østsiden av Oppheimvannet. Enda et kjempegodt veivalg, et trivelig veistykke nærmest fritt for biltrafikk. Men så måtte vi ut på hovedveien, med bl.a en laaang nedoverbakke mot Vinje. Her trillet Anita i fra, noe var tydeligvis litt galt. På en bensinstasjon i Vinje sjekket vi lufttrykket i dekkene, spesielt Svein Erling hadde lavt trykk. Så vi fylte på og fortsatte, nå i jevnt driv til Tvinde. Der tok vi igjen en østsidevei ved et vann, også denne var et trivelig bekjentskap. Etter denne nesten bilfrie omveien var det bare en slak bakke nedover mot Voss sentrum.

Vi var ganske slitne etter dagens strabaser og opplevelser, så vi fikk oss et rom på stedets vandrerhjem. Etter en treretters middag på en kinarestaurant i Voss sentrum syklet vi til vandrerhjemmet og stupte i seng. Vi sovnet nærmest momentant begge to.

Rallarveien

Dag to og dag tre:

Vi spiste frokost på campinghytta på Geilo, og bilte opp til Haugastøl, der Kermit, Anitas grønne Peugeot ble parkert. Så lastet vi ned syklene våre fra biltaket og satte nesen vestover på Rallarveien. Rundt tredje sving holdt vi på å dette av lasset: Noe sååå vakkert hadde vi ikke sett for oss i noen drømmer. Blikk stille vann og fjellformasjonene som speilet seg i vannet.

Og siden ble det bare bedre og bedre. Rundt hver sving dukket det opp noe nytt og uventet. Og nesten helt umerkelig steg veien høyere og høyere.

Noen svinger før Finse stanset vi og spiste lønsj på en benk utenfor ei folketom hytte. På Finsehytta tok vi en kaffe, før vi fortatte forbi Finse stasjon og videre oppover i fjellheimen. Været var helt fantastisk, med sol fra skyfri himmel og nesten ikke noe vind. Men kort etter Finse måtte vi forsere ei snøfonn som lå over veien. Og det ble flere, vi telte sju i alt. Svein Erling klaget ikke, men forserte de alle med bare tær i sandaler. Kjølig og friskt i varmen.

Rett før Fagernut passerte vi turens høyeste punkt, så bar det nedover mot Vestlandet. På Hallingskeid fikk vi oss et par senger på rom 8. Svein Erling ble gjest nummer 777 i denne trivelige selvbetjeningshytta. Vi kjøpte oss en boks baccalao, det smakte nydelig etter turen. Etter middag gikk vi oppver fjellet i finværet, men etter hvert jaget myggen oss ned i grenda igjen. På kvelden sovnet vi som to slukte lys, og våknet neste morgen av sola som trengte gjennom hyttas 1 meter tykke vegger ( gjennom rommets vindu).

Vi hadde bestilte nybakt brød til frokost, og for et brød! Etter frokost tømte vi hyttas søppel på stasjonen, og stablet oss og bagasjen opp på syklene. Wow! Ord blir fattige, dag to ble mye vakrere og flottere enn dag en. Kleivagjelet hadde vi hørt gjetord om, og det var vidunderlig trolsk og storslagent. Så fulgte jevne sletter langs vannet fram til Vatnahalsen hotell, der vi stoppet for vaffel og kaffe. Da vi var der kom det en toglast turister med den berømte Flåmsbana.

Etter kaffepausen bar det utfor turens bratteste bakke, den beryktede Myrdalskleiva, med 21 krappe svinger og en foss rett ved siden av. Det luktet svidde bremser, så vi gikk noen steder. Uansett kom vi oss ned i god behold og ved godt mot. Neste opplevelse var en støl der det var en diger flokk geiter på kryss og tvers på veien. Etter hvert kom vi mer og mer ned i lavlandet, med mektige fjellsider på begge sider. Vi tok lønsjpause på en hjerteformet klippe som hang utover elva. Koselig.

Så fortsatte vi og kom til slutt fram til Flåm. Et antiklimaks. Et skikkelig feriested av verste slag. Så vi tuslet rundt, spiste en pizza og endte opp med en tur-retur med Flåmsbana. Forsåvidt en opplevelse, men i forhold sykkelturen i den samme dalen var det nesten en stor skuffelse. Sorry, togfrelste.

Etter togturen tok vi en (rådyr) pils på bryggekanten, og nå sitter vi på rommet på Heimly pensjonat og hører på svensktoppar fra naboens høylydte hageparty. For noen minutter siden raste det en frieksosmoped forbi nede på veien foran pensjonat, og vi lurer på om vi får sove i natt?

Uansett, i morgen forlater i Flåm, per båt til Gudevangen. Der venter bratte oppoverbakker, selveste Stalheimskleivene, med en stigning på 1:5. Om vi kommer oss til Voss i morgen er usikkert, men det er uansett neste mål.

Trondheim til Geilo

Første feriedag

Vi, Anita og Svein Erling, dro fra bartebyen i ellevetiden. På biltaket stod syklene våre og bak i bilen lå ferdigpakkede sidevesker og styrevesker. Vi hadde tenkt oss på sykkelferie, bl.a på Rallarveien.

Først bilte vi over Dovre med lønsj på Dombås. Deretter bar det ned til Otta, via Lom og over Valdresflya. Strålende solskinn hele veien fra Oppdal gjorde turen til en opplevelse i seg selv.

Nå er vi innlosjert i ei campinghytte på Geilo, med syklene og bilen stående rett utenfor kjøkkenvinduet. Vi skal straks ut og se om vi får oss middag, deretter blir nok en kort tur til køya. I morgen skal vi bile litt, parkere bilen på Haugastøl og sykle videre mot vest. Vi gleder oss! :-)