Via Stalheimskleiva til Voss

Fjerde feriedag

Natta ble et mareritt. Naboens hageparty varte langt ut i de små timer, og selv med stengte vinduer og puta over hodet var det lett å høre hvert bidige ord av de mest sinnsvake tekstene. Så vi møtte til frokost trøtte og uopplagte. Hvorfor ingen tilkalte politiet? Aurland lensmannskontor stenger kl 14:30 på fredag og åpner igjen 09:00 på mandag, dermed er det fritt fram for folk som ikke gidder å ta hensyn til naboer.

Så da vi entret ferja fra Flåm kl 11, så var vi sjeleglade for slippe unna dette helvetet på jord, fullstendig ødelagt av turistmaskineriet.

Men båtturen via Aurland og videre inn den berømte og storslagne Nærøyfjorden, den var virkelig en flott opplevelse, til tross for lavt skydekke. Eller kanskje nettopp derfor, for skyene som kjælte med fjelltoppene og skled inn i de høyesteliggende fossekløftene. Denne fjorden ligger på Unescos verdensarvliste.

Innerst i Nærøyfjorden ligger Gudvangen, og med erfaringene fra Flåm, valgte vi å fortsette straks vi hadde fått syklene på land. Vi fortsatte på hovedveien oppover Nærøydalen. Øverst i dalen lå vårt neste mål, de beryktede bakkene opp Stalheimskleiva, Norges bratteste riksvei med en stigning på 18%. Anita hadde satt seg fore å sykle opp bakkene, og som sagt så gjort. Svein Erling kan bevitne at hun verken tok pauser eller satte ned beina på vei opp den stupbratte bakken, og dette med full oppakning på sykkelen! Sånne styrkeprøver står det respekt av. Svein Erling kom etter så godt han kunne, men det ble mest leiing av sykkelen på ham, selv om han syklet noen meter i gangen han også. Av skams skyld.

Oppe på toppen parkerte vi syklene ved ærverdige Stalheim turisthotell. Utvendig så det mest ut som en diger rød låve, men innvendig var det svært elegant, helt etter vår smak. Vi kjøpte kaffe og ei lita kake hver, og satte oss og nøt stemningen og utsikten, mens gamle jazzperler lød svakt i bakgrunnen. Et pustepause for både kropp og sinn. Etterpå måtte vi ut i hotellets hage og beundre utsikten. Helt ute ved stupet er det en flott hagemur, å se over kanten kan ta pusten av enhver. Så vi så litt, og så pustet vi igjen.

En trivelig hotellvert fortalte oss om terrengløypa Kongeveien på det første stykket mot Vinje. Et kjempegodt valg. Dette var en gammel vei gjennom skog og langs jorder. Og gjennom et stort antall grinder, så døpte om veien til Grindveien. Og det snodige var at mangeav grindene hadde egne låser, så dette er et godt tips til studietur for grindstudiet på en eller annen skole.

Etter Grindveien krysset vi hovedveien for en lite trafikert grendevei på østsiden av Oppheimvannet. Enda et kjempegodt veivalg, et trivelig veistykke nærmest fritt for biltrafikk. Men så måtte vi ut på hovedveien, med bl.a en laaang nedoverbakke mot Vinje. Her trillet Anita i fra, noe var tydeligvis litt galt. På en bensinstasjon i Vinje sjekket vi lufttrykket i dekkene, spesielt Svein Erling hadde lavt trykk. Så vi fylte på og fortsatte, nå i jevnt driv til Tvinde. Der tok vi igjen en østsidevei ved et vann, også denne var et trivelig bekjentskap. Etter denne nesten bilfrie omveien var det bare en slak bakke nedover mot Voss sentrum.

Vi var ganske slitne etter dagens strabaser og opplevelser, så vi fikk oss et rom på stedets vandrerhjem. Etter en treretters middag på en kinarestaurant i Voss sentrum syklet vi til vandrerhjemmet og stupte i seng. Vi sovnet nærmest momentant begge to.