Torvbildet og en tidligere kollega

Tiende feriedag

Fredagen opprant med like varmt og pent vær som de foregående. Men vi forsov oss og hadde ikke tid til frokost, for Svein Erling ville stå på Kristansand torv kl. 12 med plakat, slik han hadde gjort utallige ganger mens han bodde på sørlandet. Så vi pakket i en fei, betalte for de tre døgnene til vår trivelige vert og parkerte i Kristiansand sentrum en god halvtime før begivenheten.

Først kjøpte vi et par plakatkartonger og en bred svart sprittusj. Så skrev vi på det banale budskapet vårt og stilte oss opp på torvet slik Fædrelandsvennens fotograf arrangerte oss. Så ble bildet tatt, det ble publisert i avisas lørdagsutgave, slik de har gjort det i nesten et par tiår.

Etter fotoseansen dro vi videre til et spennende møte med Svein Erlings tidligere kollega og sjef Svein og hans kone Signe i deres hjem oppe i skogen i Søgne. Svein har fått utoperert en hjernesvulst, og har sluttet å ta designoppdrag for andre, men han demonstrerte glatt at han fortsatt tenker god design i sine egne private prosjekt, bl.a ei imponerende flott trapp av eik-kjerneved. Den var både god å se på og svært god å gå i.

Svein og Signe hadde bestemt seg for å leve langsomt, slow living. Anita og Svein Erling følte hvordan den avslappede lønsjen under trærne i Søgne og praten med Svein og Signe gjorde at de selv slappet godt av, en ypperlig mentalhygiene og masse å tenke på i årene som kommer. Tusen takk!

Etter lønsjen i Søgne satte vi kursen mot Mandal, der vandret vi rundt i denne byens vakre sentrum, besøkte byens flotte, nye kulturhus Buen og spiste middag på byens jazzkjøkken.

Så bar det videre mot Rogaland, der Anita jobbet i tre år og Svein Erlings slekt kommer fra. Men det begynte å bli sent på kvelden og campingplassene var fulle. Imens sendte Svein Erling SMS-er til ei tante og et søskenbarn for å annonsere at vi nå nærmet oss dere kanter. Tante Else svarte at det var dumt, for hun var nå på vei til hytta på øya Hidra, helt vest i Vest-Agder, utenfor Flekkefjord.

Vi var akkurat da i ferd med å kjøre gjennom Flekkefjord, og fikk øye på skiltet mot Hidra. Så vi tenkte at vi kunne i hvert fall se oss litt om og se hvordan Hidra så ut om ikke annet. Kanskje fant vi et sted å overnatte i nærheten. Etter å ha kjørt både opp og ned flere ganger kom vi ut på et ferjeleie, og så ringte Svein Erling til tante Else. Hun stod da i den samme ferjekøen, med datteren Sigrid som sjåfør. Vi ble straks invitert til å bo på hytta på Hidra, som hadde både nok husrom og sengeplasser. Vi takket ja og kjørte Kermit ombord på Hidraferja.

Turen over sundet tok bare fem-seks minutter, og snart fulgte vi hakk i hæl innover Agders største øy. Vi kjørte hele tiden på nordsiden mot Hidrasundet. Hidrasundet går mellom Hidra og fastlandet, og er en del av innseilingen til Flekkefjord.

Hytta lå vakkert til oppe på en høyde, og etter en trivelig kveldsmat ble vi bedt til nabohuset til vafler og kaffe. Der møtte vi Elses bror, hans sønner og den ene sønnens kjæreste. Da vi la oss på kvelden var vi mette og fornøyde med tilfeldighetenes spill.